Ga du opp Black Sails etter første sesong? Det vil jeg si er en stor tabbe, for sesong 2 er en av de mest imponerende snuopersjoner jeg har sett innen dramasjangeren.
Det er noen måneder siden jeg så ferdig sesongen og anmeldelsen har, grunnet travle sommermåneder, lagt og samlet litt støv i Internettts mørke skuffer. Det ville vært en litt for stor synd om den forble der, derfor kaster jeg den i retning deg med en varm anbefaling.
Første sesong var en søvndyssende affære hvor kortene ble holdt så tett til brystet at det ble vanskelig å engasjere seg i både handling og rollefigurer. Jeg vet ikke akkurat hvorfor jeg tok meg tid til å sjekke ut nok en sesong, men jeg er glad jeg gjorde det. For her snus alt på hodet og vi serveres et par avsløringer jeg ikke så komme. Nå som jeg ser tilbake på det hele er det lettere å både forstå og akseptere valgene som ble tatt i første runde, her har man gamblet såpass at jeg våger å sammenligne deler av den narrative strukturen med hva vi så av Mad Men i dens første sesong.
At Black Sails skulle bli en serie som krevde tålmodighet var ikke å forvente, det er tross alt actionkanalen Starz som står bak, og det hele med eksplosjonsgalne Michael Bay-stempelet på seg. Unnskyld ordspillet, men det er unektelig sjelden kost at serieskapere våger å holde så mye informasjon tilbake at de risikerer å senke en serie før den i det hele tatt har forlatt havnen. Hvem skulle tro det var såpass store ambisjoner med Black Sails?
Når man blir vekket så brått til en slik piratfest lar jeg meg rive med og begynner endelig å bry meg om Kaptein Flint. Alt etter to episoder transformeres han og John Silver, seriens to hovedpersoner, fra å være bleike inkarnasjoner av sjørøvere til å bli en underholdende duo det er verdt å bli engasjert i. Fra der av og ut er det fullt kjør. Halveis ut i sesongen er Flint med ett blitt en av de mest interessante rollefigurene på TV-skjermen.
Det er et godt stykke håndverk, for å si det mildt. Sjeldent har jeg sett en serie klare å forbedre seg så drastisk på så kort tid. Den stopper ikke der, og med unntak av en stadig kjipere og urokkelig Eleanor Guthrie, serveres vi en ganske så eventyrlig gruppe med personer som engasjerer og driver frem historien. Jeg har ikke hatt det så gøy med sjørøvere siden Kaptein Sabeltann kjeftet på ungene mine i Dyreparken i Kristiansand for et tiår siden (den opplevelsen var episk).
Serien har alltid sett nydelig ut og klarer også å gi gode actionsekvenser den er ganske alene om. Det er fordelen med å være en av de få piratseriene der ute. Her har man tatt seg tid til å bygge et komplekst univers som tar i bruk litt lærdom fra de uventede vendingene Game of Thrones er så kjent for, selv om den aldri helt våger å forlate sin røde tråd av mer forutsigbar historiefortelling.
Tidvis blir det kjedelig med stadig skiftende allianser og ryggdolking, det føles repeterende og det meste av dette skjer i scener som involverer Eleanor. Etter to sesonger er det vanskelig å komme utenom at hun er et anker det kanskje hadde vært best å droppe. Igjen, tilgi meg for ordspillet. Det er vanskelig å la vær når man skriver om en sjørøverserie.
Men selv med Eleanors involvering tror jeg serien, som alt er fornyet for en 3. sesong, er i ferd med å befeste seg som en av de beste actiondramaene der ute. Kanskje den endelig kan bli det vi håpet på; en serie som kan ta over tomrommet som føles etter at Spartacus forlot skjermen?
Sesong 3 er som nevnt på vei og 4 er alt godkjent, med nok av kommende godbiter å se frem til. Jeg driver ikke avsted til nye farvann med det første.
Black Sails kan du se på HBO Nordic.
