Jo (Noomi Rapace) vender tilbake til jorden, etter å ha overlevd en dramatisk ulykke på romstasjonen ISS, men innser fort at alt ikke er som det skal. Hvorfor lukter datteren hennes annerledes? Hvorfor har bilen deres en annen farge?
Constellation føyer seg inn i rekken av serier som leker seg med kvantefysikkens komplekse og, for oss vanlig dødelige, svært forvirrende vitenskap. På lik linje med serier som Dark, Fringe, The Man in the High Castle, Counterpart og kortlevde Awake. Som fellesnevner har de ofte måttet kjempe en tøff kamp for å overleve, da dette er serier som krever litt ekstra av oss seerne.
Kvantefysikk, romferd, skrekk og galskap er ingredienser i denne nye science fiction-serien. Strømmegiganten Apple TV+ har raskt befestet seg som den foretrukne strømmetjenesten for alle som elsker sjangerens kompleksitet og endeløse kreative muligheter. I tilfellet til Constellation kan det bli litt vel mye, her er det mer skrekk og paranoia enn tjenestens andre innslag, som mesterlige Severance og episke For All Mankind.
Serien mesker seg med produksjonsverdier få andre serier er forunt og viser at Apple TV+ er på et eget nivå. Scener på romstasjonen kunne bli så skremmende og intense at jeg glemte å puste. Her lekes det også med en tydelig kontrast, når store deler av handlingen er lagt til en isolert hytte i den svenske skogsmarken.
Dette er en bevist forvirrende serie, som gir selv Lost konkurranse på det å endre på rekkefølge på klipp og vise oss frempek, for så å forsøke å nøste det hele opp i sesongens to siste episoder. Dessverre er det gjort med vekslende hell. Jeg er usikker på om det gir merverdi at serien forsøker å få oss til å undre på om Jo har fått et sammenbrudd, eller om noe paranormalt er forklaringen på det hele.
Serien er på sitt sterkeste når den utforsker familiedynamikk om savn, sorg og tap. Det store spørsmålet som skal besvares er om det er verdt å kjempe videre, eller godta å leve vel viten om at alt ikke er som det skal. Når serien dveler på slike spørsmål, har den noe særegent over seg. Da blir den vakker, rørende, og mulig å relatere til. Det er ikke alle kampene du kan vinne her i livet.
«Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre», sier Magnus i en gripende scene, hvor han lurer på forstanden til datteren. For foreldre der ute, er det lett å kjenne seg igjen i øyeblikk hvor man som mor eller far ikke føler vi strekker til. Selv uten å kunne skylde på et kvantefysisk eksperiment. James D’Arcy gjør en gripende rolletolkning, det skal han ha.
Dette er også en liten retur til epoken hvor vi seere kunne glede oss litt mer over å fråtse i serier om konspirasjonsteorier og paranoia mot styresmaktene, ledet av 90-tallets store seeropplevelse The X-Files.
Det er litt befriende egentlig, å hengi seg til en serie som leker seg med spørsmål om folk blir gal av å reise til verdensrommet. Den har også en artig forklaring på hvorfor konspirasjoner oppstår, som eksempelvis hvorfor en astronaut oppgir feil informasjon til de som tviler på at vi noensinne har vært i verdensrommet, eller på månen.
Hvor troverdig vitenskapen bak serien er, kan jeg ikke uttale meg for mye om. Et sted der ute, er det kanskje en versjon av deg som ikke opplevde det, eller den du mistet lever videre. En fin tanke, som serien beveger seg inn på i en helt nydelig scene som involverer en gammel kasettspiller.
Hvorvidt serien får en ny sesong, er i skrivende stund ikke avklart. Den har fortsatt historier å fortelle, men kan også stå på egne ben med kun en sesong, til tross for en sjokkerende cliffhanger.
Noomi Rapace har, unnskyld uttrykket, landet en av sine største roller i denne storserien fra Apple TV+. Andre fremtredende skuespillere inkluderer Jonathan Banks, James D’Arcy, Julian Looman, William Catlett, Barbara Sukowa, Rosie Coleman og Davina Coleman. Serien ble skapt av Peter Harness og regissert av Michelle MacLaren, Oliver Hirschbiegel, og Joseph Cedar. Produsenter inkluderer blant andre David Tanner, Tracey Scoffield, og Caroline Benjo.
Constellation er en ambisiøs produksjon på Apple TV+. Serien behøver nok en sesong til for å vise om den klarer å ta dette til neste nivå. Som enkeltstående sesong er det en ujevn ferd, med noen fantastiske høydepunkt, ispedd noen mer frustrerende og repeterende fortellergrep som går på tålmodigheten løs.
Definitivt ikke en serie for alle, men jeg tror den kan gå i en svært spennende retning om den får en ny sesong. Blir det ikke noe av, trøster jeg meg med at den kanskje lever videre i et alternativt univers.
