Norske serier var lenge en godt bevart hemmelighet i det internasjonale serielandskapet. Få uker etter en norsk film sikret seg Oscar med Affeksjonsverdi, følger norsk drama opp med en av årets mest ambisiøse serier, uavhengig av språk og land. Nå har Netflix bestemt at norsk drama er verdig å gå opp til eksamen i den gjeveste sjangeren: Krim.
Det er en spennende ferd å følge. Lilyhammer åpnet døren for 15 år siden, Skam viste at norsk ungdomsdrama kunne bli et globalt fenomen, og Beforeigners beviste at norske produksjoner kan konkurrere på idénivå med det beste fra HBO. Ragnarok og Hjem til jul viste i tillegg at en norske Netflix-originaler på norsk språk faktisk når et internasjonalt publikum. Men ingen av dem vil jeg si hadde kombinasjon av budsjett, distribusjonskanal og råmaterial som skulle til for å ta det virkelig store steget. Det har Jo Nesbøs Harry Hole.
Med et produksjonsbudsjett jeg anslår til mellom 450 og 650 millioner kroner har Netflix satt inn støtet for det som kan bli Skandinavias mest sette serie på tjenesten, og kanskje den serien som gir norsk TV-drama en permanent plass i den globale krim-samtalen. Noe annet ville vært skuffende, for her rekrutteres det fremste Norge har hatt å vise til de siste tiårene – både foran og bak kamera – i en serie hvor Netflix byr på en produksjon få serieskapere kan drømme om. På en plattform med over 300 millioner abonnenter (det var 1/10 av dette da Lilyhammer debuterte der i 2012).
Det er ikke første gang Netflix har hentet skandinavisk krim og gjort det til internasjonal suksess. Danske Jussi Adler-Olsens Department Q-bøker ble i 2025 adaptert til den britiske serien Dept. Q, som raskt ble fornyet for en andre sesong etter å ha gjort suksess hos kritikere og publikum. Men Jo Nesbøs Harry Hole er et annet kaliber, både i omfang, ambisjon og mørke. Og ikke minst: serien er norsk, spilt inn i Norge, uten å bli adaptert til et annet land eller språk for å nå et internasjonalt publikum. Det sier noe om selvtilliten hos alle involverte.
Oslo i Jo Nesbøs Harry Hole er ikke byen du finner i reiseguider. Her er korrupsjon, vold og organisert kriminalitet skrudd opp noen hakk over virkeligheten, en bevisst forvrengning som sender tankene til grafiske noveller fra 80- og 90-tallet. Punisher. Alan Moores Batman. Frank Millers gotiske gategater. Ikke fordi det er superhelter i dette universet (noe det ikke er), men fordi den samme mørke energien er til stede, en verden der systemet er råttent og enkeltmennesket kjemper mot noe større enn seg selv. De grafiske novellene redefinerte en sjanger på 80-tallet, tegneseriebladene viste en brutalitet som etterhvert meldte overgang til filmer og bøker. Til slutt nådde det også TV-serier.
Som seriefenomen er Harry Hole nærmest en krysning mellom nordisk noir, Banshee og True Detective, men med en verdensbygging som gir serien rom til å vokse over flere sesonger. Budsjettet setter sitt tydelige preg: selv småroller er besatt med kjente og dyktige skuespillere som tidligere har bæret egne serier alene, og hjelpen fra svenske naboer som Joel Kinnaman og Peter Stormare løfter produksjonen ytterligere. Netflix har åpenbart stor tro på dette, og det synes på skjermen.
I sentrum av det hele står Harry Hole, en etterforsker som sliter med alkoholisme og omgir seg med folk som ikke grensesetter godt nok mot det. Selv på jobben sees det gjennom fingrene, og som seer fanges man i et ubehagelig paradoks: man heier på at han skal komme seg på bena, samtidig som det er klart at han befinner seg i et miljø som er katastrofalt for enhver som sliter med denne sykdommen. Det er vanskelig å se for seg at det skal gå bra med Harry Hole.
Et lite lysglimt er kjæresten Rakel (Pia Tjelta), men også det forholdet hviler på en skjør forutsetning om at hun klarer å være konsekvent i møte med en kjæreste som er syk. Serien gir ingen enkle svar her, og det er nettopp det som gjør Harry til en av de mer interessante skikkelsene i sjangeren de siste årene.
Harry har nok å holde styr på. Korrupsjon i politiet, en kollegas dødsfall, en gammel krimsak og en seriemorder som sjelden dukker opp i norsk krim. Alt dette mens han kjemper mot egne indre demoner og en hendelse fra fem år tidligere som strengt talt burde kostet ham jobben. Serien tar det helt ut i handlingsforløpet, og lener seg mer mot Nattsvermeren enn The Wire og Bosch i bruken av det okkulte og symbolikk.
Det er her serien er mest sårbar for debatt. En siste akt som for noen seere nok går litt vel av hengslene, og et manus som tidvis ikke stoler nok på at seerne henger med i svingene. Erfarne serieskuere vil merke noen teskjeøyeblikk som sjangerens ypperste innslag gjerne sparer oss for. Men de absurde vendingene serien tillater seg vokser på meg, og det er all grunn til å tro at dette er bevisste valg fra Nesbø og regissørene Øystein Karlsen og Anna Zackrisson, tro mot et kildemateriale som aldri har holdt igjen.
Det er også verdt å merke seg at serien byr på flere solide overraskelser. Norge er tross alt landet Roald Dahl kommer fra, og Jo Nesbø har åpenbart ikke glemt det. Jeg har sjeldent blitt såpass lurt som i et par av vendingene som dukker opp, og det er med en glede som kan sammenlignes å være et barn i møte med en dyktig tryllekunstner.
Der serien er formidabel og tilnærmet unison i skrytet, er karaktergalleriet. Også de karikerte typene er til å spise opp. Skuespillerne leverer varene uten unntak, og Skandinavia viser hva de er gode for. Regien er leken og Jo Nesbø, i rollen som showrunner, våger å være tro mot en 20 år gammel bok uten for mye modernisering, selv om det da er risikoen med at mye har vi sett og hørt lignende av siden den gang det var mer fresh. Det gir en visuell stil og et lydspor som er både pop og retro, med en tydelig forkjærlighet for rockelegender. Det er noe annet enn det glattpolerte og litt mer kjedelige uttrykket som gjerne har preget norske serier de siste årene, hvor det ikke våges å sprite opp landskapet.
Midt i det hele leverer Tobias Santelmann en Harry Hole som setter seg. Det er ikke en enkel rolle å bære, en mann som er like mye problem som løsning, og som seerne både beundrer og frykter for. Santelmann gjør det med en troverdighet og tilstedeværelse som gjør at man ønsker seg flere sesonger, ikke bare for seriens skyld, men for karakterens. Netflix gjør lurt i å bygge videre på det.
Harry Hole er få justeringer unna å bli en perfekt opplevelse for de som tåler brutaliteten. Det er en siste akt som tar det litt vel langt vil nok skape debatt. Men dette er samtidig den mest ambisiøse norske seriesatsingen noen gang, og en produksjon som viser at norsk TV-krimdrama endelig er klar for den globale samtalen, fri for de mange kompromisser serieskapere har måtte gjøre for å få budsjettet til å gå opp. Jo Nesbø har skapt et univers som fortjener flere sesonger, og Netflix har gitt ham verktøyene til å gjøre det ordentlig. For serieelskere flest er dette årets sterkeste skandinaviske bidrag til sjangeren.
Jo Nesbøs Harry Hole ser du eksklusivt på Netflix fra 26. mars.
