– Det er noe vi alle kan bli bedre på. Jeg kan bare si hva som fungerer for meg. Det kan være å gå på VIF-kamp. Da er man tilstede her og nå. Sammen.
Tilstede. Sammen med Tobias Santelmann.
Jeg sitter i Oslo og snakker med Tobias Santelmann om relasjonsbygging, tilstedeværelse og den vanskelige første samtalen. Bakgrunnen er den nye TV-serien Veronika, som nå vises på SkyShowtime, hvor han spiller ektemannen til en etterforsker som ikke er helt tilstede, hvor det er han som må stå for relasjonsarbeidet. Jeg lurte derfor på hva Tobias selv gjør for å være mer tilstede. Fotballen er det første svaret hans, før han utviser nøkkelen til den gode samtale: Åpenhet. Mer om det kommer senere i samtalen.
Vi er ikke på fotballkamp i Oslo, vi er på et hotell. Skuespilleren gjør likevel en bemerkelsesverdig god jobb med å skape en relasjon og fotballpraten er døråpneren.
– Jeg er veldig glad i fotball. Det er et annerledes sted en teater. Fotballen samler alle samfunnslag og enes om ett. Det har ikke noe å si hvor du bor. Alle kan enes og ha samme følelser om det samme. Det syntes jeg er veldig spesielt med å være fotballsupporter. Rent privat er jeg glad i naturen, sove i telt eller hengekøye.
– Nå sier du det samme som markedssjefen i Brann sa, da jeg hadde noen ungdommer med på omvisning der for et par år siden. Det å ha en samtale om noe på tvers av samfunnslag, eksempelvis TV-serier eller fotball. I en stadig mer polarisert verden kan dette være fint, skyter jeg inn. Santelmann forteller om den viktige kaffepraten.
– Vi snakker mye om det over kaffemaskinen. For det første, med krim, er det mysteriet som diskuteres. Påskekrim, det man husker fra barndommen, det sitter litt i. Det er deilig med Veronika, selv om det er en krim. Den har cliffhangere og ‘twist and turns’, den forventede oppskriften. Samtidig har den et tempo som er litt lavere enn det man er vant til. Man får lov til å være med karakteren uten at det er så stressete. Man får puste. Fantastisk musikk og foto. Det gjør det behagelig. Her har den en hvilepuls selv om den er krim og thriller. Det er godt gjort.
– Vi har en mur for å beskytte
Veronika er en ny svensk krimserie, som kanskje har noen overnaturlige elementer over seg. Alexandra Rapaport spiller Veronika, Tobias Santelmann spiller ektemannen Tomas.
– Det er en familie som har sine utfordringer fordi Veronika ikke er helt tilstede. Hun er mer fraværende. For min karakters del handler det om relasjonen, forteller Santelmann.
Men så er det dette med relasjoner og tilstedeværelse her og nå. For Santelmann var valget av denne rollen tett forbundet med hans gode erfaring med regissør Jonas Arnby. Etter praten med Santelmann er det lett å forstå hvorfor skuespillere er glade i å samarbeide med dem man har jobbet med før. For det krever mye åpenhet i dette yrket. Det er ikke enkelt å oppnå på kort tid.
– I det du og jeg møtes nå, eller møttes over kaffe, da er vi ofte usikker. Slik er menneskelige møter. Jeg er det. Jeg kjenner mine svaktheter og styrker. Vi har en mur for å beskytte, for vi er sårbare som mennesker.
Santelmanns kroppspråk endrer seg nå. Han bruker armene til å illustrere, blikket er konsetrert og han viser at han åpner seg. Jeg har gjort mange intervju, dette er et øyeblikk av det spesielle sort.
– I det jeg møter en kollega og skal være enten ektemann eller far, da må vi åpne opp den muren. Vi har kanskje kun møttes et par timer, så skal vi late som og få alle til å tro på at vi har vært gift i to år. Det er en bratt læringskurve å lære hverandre å kjenne. Da kan man ikke komme med den muren oppe. For da er man ikke åpen for å ha den kjemien med ett annet menneske.
Det Tobias nå snakker om er å vise sårbarhet. Jeg tror de fleste lesere kan kjenne seg igjen, i det å stole på noen så mye at du er villig til å dele noe privat. For mange kan det ta måneder og år. I skuespilleryrket kreves det nærmest umiddelbart. Santelmann gjør ikke forskjell på ulike kulturer.
– Det gjør at når jeg jobber i ulike land, uansett hvor, så er det møtet veldig ofte veldig nært. Vi blir godt kjent og glad i hverandre. Noen av mine beste venner er kolleger som jeg jobber med. Vi blir kjent. Noen jeg har kjent i tre uker kan jeg kjenne bedre enn kompiser jeg har hatt i tre år. Vi har en annen type samtale. Mye hurtigere. Fordi vi er nødt til det. Vi ser hverandre mer i øynene.
Det slår meg at jeg sjeldent har hatt så mye øyekontakt med noen jeg nettopp har møtt. Jeg kan slite med øyekontakt med mennesker jeg har kjent halve livet. Jeg tar opp åpenheten med han.
– Du åpner deg jo opp her. Snakker om usikkerhet. Det er inspirerende. Hvor mye har du jobbet med dette? Mange kan slite bare med å si hei til mennesker. Hvordan jobbet du frem denne kontakten?
– Hmm. Det er tid, tror jeg. Det er ikke alle jeg kan gjøre det med. På ingen måte. Du er veldig rolig. Det gjør meg trygg. Men det er mange situasjoner hvor jeg…
Han tenker seg om nå. Vektlegger ordene, før han er herlig ærlig og åpen om det å snakke med pressen.
– Vi er jo her i en konstruert situasjon, som handler om å få den mest mulig nær, selv om den er konstruert. Noen ganger er jeg innstilt på at det skal vi få til, andre ganger er jeg skeptisk fordi -nå er jeg ærlig- noen ganger kan det være at et mediets profil, er noe jeg skal være litt forsiktig med. Det er ikke alle man føler seg i trygge hender hos, slikt at man kan dele. Her er det ingen som er ute etter å ta meg. Det er veldig forskjellig. Det er denne relasjonen i forbindelse med arbeidet mitt.
– Jeg skåner om det. Fordi det er mitt
Jeg sitter her med en skuespiller jeg aldri har møtt, som gir meg tillit til å videreformidle hans ord og tanker til tusenvis av lesere. Jeg jobber i en bransje hvor det jaktes klikk og skandaler, hvor polarisering selger og sannheten fort kan komme i andre rekke. Han kjenner ikke meg. Likevel gir han av seg selv. Det er krevende å sette ord på en slik form for tillitserklæring.
Santelmann er åpen om at dette er en situasjon han normalt trives lite med.
– Dette den delen som er vanskeligst. Det er vanskelig for meg å snakke med pressen, enn hvilken som helst scene. Der er den tryggheten, fordi vi alle jobber for det samme. Her sitter jeg på vegne av Veronika-produksjon. Jeg er en veldig privat person. Det er veldig sjelden jeg deler noe som er privat, jeg skåner om det. Fordi det er mitt. Hvis ikke tror jeg du blir spist opp i den bransjen som jeg er i. Det er noen få ting jeg føler jeg kan dele. Det er at jeg liker fotball, spiller i et band og… Det er det. Ellers kan jeg snakke produksjon.
– Jeg vil takke deg for din åpenhet. Det er inspirerende. Vi skal forsøke å respektere svarene dine og ikke misbruke dem på noen måte.
– Ja, nå har du fått… jeg har åpnet meg mer enn jeg pleier, sier han og smiler.
Santelmann minner meg om en historie jeg hørte dagen før, om noe som ble fortalt meg om en av Norges mest kjente artister. En som har opptrådt foran titusener, men ble reneste nervevrak da han ble bedt om å holde tale i en bursdag for en mann som hadde inspirert ham. Vår idolisering av dem vi ser på skjermen eller scenen, er et tveegget sverd. Ofte stripper vi dem for deres menneskelighet. Det er uheldig, for da ser du egentlig ikke vedkommende. Det blir kunstig.
Han fremstår som en god mann, med all sin kompleksitet og usikkerhet, så vel som stoiske ro og ærlighet. Det er en god samtale dette.
– Verden er blitt mindre
Vi beveger samtalen inn på bransjen han jobber i. Der skjer det mye, flere selskaper sliter. Selv store aktører som Warner Bros. Discovery og Disney har kuttet voldsomt de siste årene, mens europeiske Viaplay opplever full krise. Veronika var opprinnelig en Viaplay-serie, før SkyShowtime kjøpte den opp.
– Bransjen forandrer seg hele tiden. Det er ikke så mye jeg kan så mye om, jeg er det siste leddet. Det skjer mye rundt støtteordninger og skriveprosesser som jeg heldigvis ikke hadde noe med å gjøre, forteller Santelmann.
Han presiserer likevel den store positive endringen i bransjen gjennom sin karriere.
– Da jeg gikk på teaterskolen ville jeg ikke trodd at det var mulig å kun gjøre film i fremtiden. At det å jobbe utenfor Norges grenser ikke ville være unormalt. Det ville jeg aldri trodd på. Hvis noen hadde nevnt agent, som er vanlig nå, da ville jeg spurt «hvem faen tror du at vi er?».
Det er noe som heter de lave skuldres magi. Det å lykkes stort, mer som en bieffekt av å jobbe iherdig med noe man elsker, fremfor at suksessen er drivkraften. Santelmann fremstår som et slikt tilfelle.
– Det har skjedd noe, verden er blitt mindre. Det å drive prøvefilming her i egen stue til noe som gjøres i Hollywood. Plutselig får man en rolle som er så langt unna. Som 24-åring var det helt utopi. Det var ikke i tankene våre.
– Med streaming er det flere produksjoner, så flere av oss får mer erfaring foran og bak kamera. Kvaliteten heves. Flere timer på sett. Det sier litt om hvor mye produksjoner det er nå, versus da jeg utdannet meg.
Strømmetjenestene har for alvor bidratt med dette, vi har sett en mangedobling i produksjoner. Det åpnet dører for Santelmann og andre norske skuespillere.
– Seerne konsumerer nå på et helt annet nivå. Det er noe med markedet, det er en helt annen sult til nye originalserier.
– Å gå på jobb hver dag og glede seg til det. Det er en stor gave.
– Det føles som om vi har snakket i timesvis, sier jeg når halvtimen snart er passert. Det er interessant å lytte til deg. For din del, hvis jeg skal nevne denne samtalen for andre, eksempelvis om eget karrierevalg. Hva vil du jeg skal videreformidle?
– Oioioi. Det er litt vanskelig. Jeg har vært veldig heldig, jeg har funnet noe jeg synes er utrolig gøy. Jeg går på jobb og får energi på jobb. Jeg elsker å jobbe. At jeg har funnet noe som er så gøy, samtidig som jeg får sjansen til å leke, sier han med ren lykke som stråler ut av blikket.
– Jeg er avhengig av at folk har lyst til å jobbe med meg. Er jeg ufin, eller ikke leverer jobben, da er jeg kanskje ikke den som folk vil jobbe med igjen. Jeg er veldig heldig som har funnet kolleger og produksjonsselskap som vil jobbe med meg igjen. Det er helt tilfeldig at jeg ble skuespiller. Jeg skulle bli fotballspiller jeg. Ingen andre trodde vel jeg skulle bli det, men jeg trodde det.
Løsningen fant han på scenen, på dramalinjen på Romerriket Folkehøyskole. Santelmann gikk fra å tro han kunne bli fotballproff, til å bli profesjonell skuespiller, uten at han trodde det var mulig. En finurlig karrierehistorie det der. Det har krevd en solid dose innsats, avslører han.
– Der fikk jeg nerde et år sammen med likesinnede. Etter et år med dette, så forsøkte jeg dette. Søkte tre år på teaterhøyskolen. Jeg jobbet beinhardt. En ting er å synes noe er gøy, så er det å ta vare på sjansen. Her hadde jeg plutselig sjansen til å tilegne meg masse kunnskap. Den var helt grenseløst. Grenseløst mye kunnskap. Da skjønte jeg at om jeg skal kunne leve av dette lenge, så må jeg jobbe. Da gjorde jeg det.
En likesinnet er medskuespiller Alexandra Rapaport, som har hovedrollen i Veronika.
– Hun er proff. Veldig varm som menneske. Bryr seg om alle rundt seg. Det syntes. Hun er veldig lett å åpne seg med. Det har vært kjempefint. Hun er steingod og har full call på det hun driver med. Vi leker jo, som vi minner oss selv på. Vi leker som da vi var barn. Av og til møter man noen man kan leke masse med. Dette var et slikt type møte. Det liker jeg. Det kan fort bli for mye alvor.
Han nevner sitt karrieremål: Å ha det som Anne Marit Jacobsen, som han spilte sammen med i Frikjent.
– Hun kom og flirte og spøkte. Jeg skjønte at jeg ønsket å bli henne når jeg blir en voksen mann. Jeg ønsker å fortsette med dette til jeg er der. Da har jeg hatt et godt liv.
– Du ser også det motsatte, folk som har blitt i noe de ikke syntes er gøy. De tør kanskje ikke å slutte med det for å gjøre noe annet. Det spiser deg opp. Kjenn etter hva du ønsker. At det gir deg noe. At det ikke er en plikt. At det ikke er noe som forventes av deg, men at det kommer fra deg. Hadde jeg blitt tvunget å bli lege, eller noe annet, da hadde det ikke kommet fra det rette stedet. Da tror jeg ikke at jeg hadde trivdes så godt. Å gå på jobb hver dag og glede seg til det. Det er en stor gave.
Veronika kan du se nå på SkyShowtime.
