Friday Night Lights sesong 5: – Realistisk hverdagsdrama

«This is life. This isn’t Maxim Magazine»

Friday Night Lights er ingen enkel serie å selge. De som liker Amerikansk fotball ville ikke se det som så ut som en High School-serie med vakre ungdommer. De som liker ungdomsserier så trolig nok ikke på Friday Night Lights på grunn av seriens realisme og mangel på urealistiske intriger (for det meste).

Resten av befolkningen var uinteressert i begge deler. Dermed falt serien tidlig gjennom sprekkene, ignorert av de fleste, elsket av kritikerne og scoret et minimalt men trofast publikum på den Amerikanske TV-kanalen NBC.

Etter første sesong trodde alle serien var dømt. Til tross for kritikerros var seertallene så lave at NBC sendte serien til fredager for å dø. Det hjalp heller ikke at NBC krevde en mer skandalefylt andre sesong, som tok litt vel mange urealistiske vendinger for å trekke publikum (blant annet et mord, hai DNA, en svenske og en kristen radiovert). Dette var til ingen nytte og seertallene fortsatte å synke, men på grunn av høylytte fans (som sendte inn 13 000 fotballer til NBC) gikk NBC inn i en avtale med satellittkanalen DirecTV for å dele på kostnadene for å gjøre serien enda økonomisk forsvarlig.

Dette førte til tre fantastiske sesonger til for serien, som ble først sendt på DirecTV og senere på NBC. Dette var tydelig ikke lønnsomt for verken av kanalene, men fansen kunne kose seg med mer Friday Night Lights.

Kortfattet er serien et realistisk hverdagsdrama som tar for seg livene til befolkningen i den lille småbyen Dillon, Texas, hvor alle har sine forskjellige etniske, religiøse og politiske bakgrunner, men samles hver fredagskveld til å heie på det lokale fotballaget. Friday Night Lights handler ikke om fotballen eller de vakre ungdommene – serien handler om de små øyeblikkene i ens liv som endrer en for alltid og de store øyeblikkene som forsvinner altfor fort. Det handler ikke nødvendigvis om oppturene ved å vinne en fotballkamp eller nedturene av å bli dumpet av kjæresten, men hva som skjer etter hjertesorgen og lysene er slått av på banen. Samtidig er serien svært rotfestet i det mikrosamfunnet fotballaget utgjør og hvordan det påvirker miljøet de lever i. Det er dermed en serie som kan appellere til mange, noe kritikerne og kanalene innså.

Serien ble ferdigsendt i vår og sesong 5 kunne skilte seg med å være første sesong av serien som fikk en Emmy-nominasjon for Beste Drama serie. Endelig.

Til tross for en velfortjent nominasjon må jeg innrømme at Sesong 5 av serien var treg i starten. Med Riggins (Taylor Kitsch, «X-Men: Wolverine») i fengsel og et avskjed med Landry (Jesse Plemons, «Paul») føltes serien litt mer retningsløs enn den pleier å være, til tross for en introduksjon av en rekke nye karakterer, inkludert faren til Vince, en ny spiller på laget Hastings Ruckle, og et gjensyn med Buddy Junior. Det er først med episode 5 «Kingdom» at serien begynner å være på rett spor. Denne episoden kan regnes med som en av seriens beste og inneholder en bortebanekamp for East Dillon Lions, hvor mesteparten av fokuset er på laget og dynamikken mellom spillerne.

Seriens faste holdepunkt har alltid vært fotballtreneren Eric (Kyle Chandler, «Super 8», «King Kong») og kona hans Tami Taylor (Connie Britton, «American Horror Story»), med tenåringene som bi-karakterer, men i de første episodene er det noe ubalansert. Noe av problemet er at fantastiske Connie Britton får lite å gjøre i begynnelsen av sesongen, og det materiale hun får virker litt repetitivt. Serien har også tidligere håndtert avskjed med karakterer på en glimrende måte, men i stedet for å skrive ut datteren deres Julie ut av serien, følger vi henne til college. Det er her serien bommer en del. Julie Taylor har aldri vært en sterk karakter og ved å isolere henne fra resten av serien begikk serien en feil. Desto verre var det at hun ble involvert i en affære med en lærer. Allikevel som alt annet serien gjør, ble dette håndtert på en realistisk og verdig måte. Skuespillet i serien er generelt såpass bra at det er ingenting som føles falskt eller uekte ut. Utførelsen gjør nemlig at det som kunne lett ha blitt en samling av klisjeer, blir et dypere innblikk i forholdet mellom Julie og Coach Taylor. Kyle Chandler er spesielt glimrende i sin konfrontasjon av Julie, og gjør side-plottet nesten verdt det.

Dette har alltid vært et av seriens viktigste egenskaper – måten den gir et nytt perspektiv på ting som overrasker deg over hvor ærlig det egentlig er. Karakterer som du aldri hadde trodd du kom til å like blir sett i et nytt lys som endrer de helt. Buddy Garrity (Brad Leland) er et eksempel fra tidligere sesonger som gikk fra å være en sportsidiot til å bli en seriens beste karakterer etter hvert som vi fikk et dypere innblikk i livet hans. Det er en serie som respekterer og har en forkjærlighet ovenfor alle karakterene, og det vises godt i denne siste sesongen. Hvem ville ha trodd at Billy og Mindy Riggins ville ende opp med å være to av de mest sympatiske karakterene i serien? Stacey Oristano spesielt, som spiller stripperen Mindy er utmerket i siste halvdel av sesongen som en mentor for unge Becky Sproles (Madison Burge).

Konflikter i laget gir Michael B. Jordan («The Wire») en sterk prestasjon utover sesongen, etter hvert som laget blir mer i medias fokus og forventingene til hans karakter Vince økes. Siste halvdel av sesongen er generelt svært sterk, med et gjensyn med et knippe gamle karakterer – inkludert Matt Saracen (Zach Gilford, «Super»), Jason Street (Scott Porter, «The Good Wife») og Tyra Collette (Adrianne Palicki, «Wonder Woman»). Det føles rett og slett som om serien beveger seg mot noe stort i de siste par episodene, med alle karakterene under mikroskop. Intensiteten økes og de mest sentrale karakterene begynner å tenke over retningene i livene deres. Det hele konkluderer med seriefinalen «Always», som er et herlig og oppløftende farvel med alle innbyggerne av Dillon, Texas. Det føles som et verdig punktum for en av det siste tiårs beste serier.

Konklusjon

Det er kanskje vanskelig å forstå hvorfor Friday Night Lights overlevde såpass lenge som den gjorde, men svaret er i bunn og grunn at det var den rette serien til rett tid. Et nyansert kvalitetsdrama som ikke handlet om leger, detektiver, advokater eller superhelter, men om vanlige mennesker i en periode hvor verden var i en økonomisk krise. Med «Men of a Certain Age» kansellert og «Treme» med dårlig seeroppslutning, kan man si at det ikke er mange klassiske karakterdrama igjen på TV som ikke handler om anti-helter (som Walter White i «Breaking Bad» eller Dexter Morgan i «Dexter») og dette var blant de siste. Selv så jeg på serien på grunn av karakterene og ville se de triumfere i mot samfunnet og livets forventninger, selv om serien gjorde det klart at drømmer er ikke alltid oppnåelig, og kompromiss må inngås. Det er en serie som maler et realistisk bilde av et samfunn i krise, som ikke trengte å ty til såpetroper og melodrama for å være god. Den var det til tross for de tropene.

Til dere som synes serien høres kjedelig eller sentimental ut, eller av en eller annen rar grunn tror dere ikke kommer til å like serien, kan jeg ikke si noe annet enn å be dere prøve serien. Det tar tid før man kommer inn i serien, men man er garantert å finne en eller annen karakter som du kan identifisere med etter hvert. Du trenger ikke å ha allverden med kunnskap eller forhold til Amerikansk fotball og kultur for å ha glede av serien. Det er en serie som tar opp universale tema som resonerer uansett hvilken bakgrunn du har. Utover det håper jeg arven til serien er at det var en evig underdog – en serie som tok sjanser, som ga oss spenning, underholdte og kanskje rørte litt også – og vant til slutt.

«Clear eyes. Full hearts. Can’t lose?»  Jo, absolutt.