Jason Priestley, en kanadisk skuespiller med 30 års erfaring fra Hollywood, har en imponerende karrierebakgrunn. Han har ikke bare spilt i en av tidenes mest populære TV-serier, men har også etablert seg som en dyktig regissør. For tiden har han hovedrollen i to forskjellige serier.

I tillegg til sin suksess på skuespillersiden, har Priestley nylig gjort seg bemerket ved å stå opp mot den kontroversielle produsenten Harvey Weinstein, som han også skal ha slått til om vandrehistoriene i Hollywood er til å stole på.

Serienytt hadde gleden av å møte den anerkjente skuespilleren i London i forbindelse med den kommende sesongen av «Private Eyes«, hvor Priestley har hovedrollen.

Servitøren og Serienytt

– Hva skal det være å drikke? Vi har vann, vann og… vann.

Med et bredt smil og latter tar Jason Priestley imot oss idet vi tar plass på rommet på det eksklusive hotellet The Ned i London. Foran oss ser vi et bord dekket med glass og vannflasker, som ikke unnslapp skuespillerens oppmerksomhet. Vi følte oss nesten som om vi var midt i en bartender-opplæring mens vi satt på dette ærverdige hotellet.

Foran meg sitter en av de mest ikoniske TV-stjernene fra den glade 90-tallet. Samtalen flyter fritt og livlig om Hollywood, hans spennende nye TV-serie, hans erfaring som regissør, og de viktige samfunnstemaene som har blitt aktuelle, som #MeToo-bevegelsen og de betydelige endringene i underholdningsbransjen.

Hvis du var tenåring på 90-tallet vet du garantert hvem Jason Priestley er. En superstjerne verden over takket være rollen som den sympatiske Brandon i Beverly Hills, 90210. Det ble en av tidenes mest suksessrike serier. Før det hadde han rukket å være med i episoder av ikoniske Air Wolf og 21 Jump Street. «Mot normalt» gikk ikke suksessen til hodet på skuespilleren som så ofte var tilfellet med unge idol. Skandalene uteble, spesielt målt opp mot flere av hans skuespillerkolleger i ungdomsserien.

Det er uten tvil en spesiell opplevelse å møte «selveste Brandon Walsh» fra Beverly Hills, 90210. Jeg var kun 11 år gammel da serien hadde premiere i 1990, og den dominerte samtaler og diskusjoner på skolegården gjennom hele min ungdomsskole- og videregående tid. Å nå sitte her og samtale med denne ikoniske stjernen, nesten 30 år senere, vekker en følelse av spenning og forventning som er helt unik.

Blant alle intervjuene jeg har gjennomført, må jeg ærlig innrømme at dette var et av de jeg gledet meg aller mest til. Nervøsiteten tar tak idet jeg bombarderer skuespilleren med spørsmål. Det ble litt «The Julekalender» over det hele.

«If the show has a cool message?», spør han. Jeg har nettopp spurt han om hva seriens «core message» er. «No, core message». «Ahh, core message!» ler han. Vi var med ett i en klassisk komedie med dialogdrevne misforståelser.

– Vår serie handler om nye sjanser. Om mennesker som ikke er redd for å forsøke noe nytt og gå ut av komfortsonen. Å følge sine drømmer, sier han når misforståelsen er oppklart.

Det skal nå sies at det var et budskap som også var av det kule slaget.

Samtalen flyter heldigvis utmerket, takket være en mann som har en dyp innsikt og som virkelig vet å være en engasjerende samtalepartner.

Jason Priestley trakk seg litt tilbake fra rampelyset etter hvert som årene gikk, men det betyr ikke at han var arbeidsledig. Han har utrettelig jobbet både foran og bak kameraet. I 2010 var han tilbake i rampelyset med en hovedrolle i TV-serien Call Me Fitz, som varte i tre år. Hvis du tar en titt på Priestleys IMDB-side, vil du oppdage at han har holdt seg travelt opptatt, både med å stifte familie og med å regissere flere TV-serier.

I 2016 var han klar for å ta fatt på arbeid foran kamera igjen i to ulike serier. En strebende fersking av en privatetterforsker i Private Eyes på TNT og tenåringsfar i komiserien Raising Expectation.

Ja, og så ble det tid til å snakke om fremtiden, om utviklingen innen bransjen og hvilket råd han har til nye håpefulle regissører.

Det som møter oss er  en jordnær kar, slik kanadiere flest er kjent for å være, som villig gir av seg selv.

– Vi er veldig fornøyd

– 8 episoder? Wow, utbryter Priestley når jeg forteller at jeg har «binget» de første åtte episodene av hans nye serie Private Eyes før intervjuet.

Jeg må innrømme at denne serien hadde gått litt under radaren for meg, noe som ikke er ideelt når halvparten av jobben min er å holde leserne oppdatert på det som skjer i serieverdenen. Derfor bestemte jeg meg for å kaste meg rundt og se så mye av serien som jeg kunne finne før jeg reiste til London.

– Dette minnet meg om mine første favorittserier som ung. Morsomt og underholdende, sier jeg oppriktig til Priestley.

Det er åpenbart mer behagelig å intervjue en skuespiller når man liker jobben de har gjort. Serien, om to privatetterforskere, er basert på boken The Code av G.B. Joyce. Selve prosjektet tok lang tid å realisere.

– Produsentene, som jeg tidligere har hatt gleden av å jobbe med, introduserte meg for bøkene. De informerte meg om at de hadde sikret seg rettighetene til disse verkene og var i ferd med å utvikle en TV-serie basert på dem. De spurte meg: «Vil du være stjernen i serien?» Jeg svarte enkelt og greit «Ok», og begynte å lese bøkene. Jeg ble virkelig begeistret og satte stor pris på rollefiguren Matt Shade. Jeg likte både karakteren og universet som var skapt. Nå er vi her og spiller inn den tredje sesongen. Serien har vært en stor suksess internasjonalt sett, og den gjør det svært bra i flere land, fra Danmark til New Zealand.

– Serien minner meg om Moonlighting, skyter jeg inn. Serien med Bruce Willis og Cybil Sheperd var en stofavoritt på 80-tallet.

– Det var det vi satset på. Når vi startet samtalen om hva vi ønsket at serien skulle være. Vi landet alle på en serie som minnet veldig om serier som Moonlighting og Remington Steele. Vi ønsket serier som det. Serier som vi vokste opp med. Fordi vi følte det manglet slike serier på TV nå. Veldig mange av dagens serier er mørke og tunge. Vi ønsket noe mer “blå himmel” og litt mer artig. Vi ønsket pur underholdning. Jeg tror vi lykkes med det.

– Kabel-TV den viktigste endringen

Når du møter en skuespiller og regissør som har vært aktiv i tre tiår så unngår man selvfølgelig ikke å snakke om de store omveltningene i bransjen.

I 2012 snakket jeg med Netflix-grunnlegger Reed Hastings om hvordan tjenesten revolusjonerte bransjen. Men ifølge Priestley kom den største forandringen med Kabel-TV-inntoget, hvor seere fikk et alternativ til kringkastingskanalene. For en neve dollar kunne man få tilgang til nye revolusjonerende serier som The Sopranos og Oz.

– 200 serier? Wow! Hmm, sier en tankefull Priestley når jeg forteller at det i 2017 kom 200 nye serier på TV og strømming i Norge. Han har sine tanker om hva som har drevet utviklingen siden dagene da han sjarmerte ungpikehjerter tidlig på 90-tallet.

– Det har vært noen store endringer. Kabel-TV var en. Strømmingens inntog en annen. Kanskje Kabel-TV var den viktigste. Fordi den ledet til serier som var mørkere og tyngre i tone. Den ga liv til antihelten. Du ville aldri fått lov til det på tradisjonell kringkasting fordi de er så bundet av regler og reguleringer. På kanaler som HBO og Showtime har du friere tøyler. Så du kan gjøre som du vil. Jeg tror det er den største endringen i industrien de siste 20 årene.

Private Eyes beskriver han som en hyllest til seriene som kom før antihelten var over oss. Hans rollefigur Matt Shade er alt annet enn en Don Draper eller Walter White.

– Matt er ingen antihelt. Han er litt en helterolle. Han er en fyr som streber. Han streber med å være en bedre mann. En bedre far. Et bedre forhold til ekskonen. Å mestre sin nye karrière. Det å være en privatetterforsker. Han er fanget mellom tre sterke kvinner. Sin datter, sin ekskone og sin nye partner i etterforskingbyrået. Så Matt er i en konstant streben for å holde hodet over vannet. Han er alltid satt på plass av smarte folk rundt seg. Det gjør det morsomt for meg som en skuespiller. Det gjør det morsomt for seeren. Det er alltid gøy å se hovedrollen takle slikt. Seriens hjerte er at det er en komedie. Du vet. Det gir store muligheter, forteller han engasjert.

En annen som fremheves som viktig for utviklingen er regissør David Lynch. Vi snakker litt om Twin Peaks, serien som kom rett før Beverly Hills, 90210. Priestley har ikke fått sett nyeste sesong enda, men minnes godt seriens første sesonger.

– Det var «far out». David Lynch var banebrytende. Mye av det han forsøkte den gang… du vet. Ser du på serien i dag er mye av det ikke så uvanlig. Men det var det da. Lynch oppnådde suksess med å bryte med flere etablerte normer. Nå våger folk å forsøke mer.

– Det faktum at de har sluppet unna med det så lenge er uakseptabelt

Vi får også tid å snakke om bransjens ekte skurker. Underholdningsbransjen har det siste året vært preget av Metoo-fenomenet hvor flere skuespillere, produsenter og toppsjefer har blitt beskyldt for seksuell trakassering – og i noen tilfeller overgrep.

Harvey Weinstein, en mann Jason Priestley selv skal ha smelt til i 1995, var den mest høytstående profilen som har mistet jobben og nå er under etterforskning. Skuespiller Tara Reid har blant annet ymtet frempå at Weinstein stakk kjepper i hjulene for Priestley.  Daglig kommer det nye saker som involverer kjendiser. Hvor ille er det egentlig?

Det er interessert å snakke om temaet med folk som Priestley, som i hovedsak er besøkende til den store Hollywood-industrien. Tidligere har jeg snakket med Peter Stormare, en annen skuespillerveteran og «Hollywood-innflytter» om temaet.

Priestley legger  ingenting i mellom når jeg spør om Metoo-rabalderet og hans tanker rundt det hele.

– Jeg tror det var på høy tid for å være ærlig. Jeg har alltid jobbet med kvinner og hatt flotte arbeidsforhold med de. Jeg har alltid behandlet kvinner på mitt team og på min arbeidsplass med den største respekt. Men jeg har sett og hørt om tilfeller hvor dette ikke alltid har vært tilfellet. At mennesker nå blir stilt til ansvar for den oppførselen er riktig og det bør de bli. De bør stilles til ansvar fordi deres oppførsel er uakseptabelt. Det har det alltid vært. Det faktum at de har kommet unna med det så lenge er uakseptabelt. Nå lever vi i en tid med økt fokus på likeverd. Jeg tror det er en spennende tid for alle. Og jeg tror det er på høy tid at vi alle kommer på samme bølgelengde.

En ellers forsiktig Priestley er her resolutt og bestemt når han snakker om temaet. Dette engasjerer mannen. Ingen kan betvile at han har innsikt nok i bransjen til å vite hva han snakker om.

Selv er hans karrière dominert av arbeid med i hovedsak kvinner. I Private Eyes spiller han en fyr som er omringet av kvinner i sitt liv. Å jobbe med skuespillere som Cindy Sampson og Jordyn Negri Priestley kun lovord å komme med.

– Cindy og jeg fant rytme og kjemi med en gang. Som var bra. Vi fant det fra første gang vi møttes. Hun har vært – for meg – seriens største åpenbaring. Jeg har aldri jobbet med henne før og jeg har jobbet med mange skuespillere i Canada. Men hun kom inn og leste med meg og var en åpenbaring. Å finne en skuespiller som håndterer både drama og komedie er en sjelden kvalitet. Hun er et stort talent.

Priestley er selv blitt far siden årene i Beverly Hills, 90210. Med glimt i øyet og påfølgende latter påpeker han at den største forskjellen på serier fra den tid og nå er at «nå er det jeg som spiller faren». En rolle han for øvrig koser seg i.

– Jeg spilte far et par ganger før og er far i det virkelige liv. For meg er det ikke så uvant å være far til en tenåring. Min egen datter er ikke helt tenåring enda, selv om hun tror hun er det. Jordyn er en fantastisk skuespiller som gjør en flott jobb som Jules. Vi har et flott arbeidsforhold. Du vet, som med Shades forhold til faren, familien vi har satt opp i seriens sentrum er litt hvorfor serien når ut såpass bra. Seriens kjerne er gjenkjennelig for mennesker verden over. Alle har en familie.

Men det å jobbe i Los Angeles på 90-tallet er ikke noe han ser på som særlig annerledes enn en innspilling i Canada, hvor Private Eyes produseres. Det er mer familiedynamikken som har endret seg.

– Du vet, filmproduksjon er filmproduksjon uansett hvor du er. Jeg tror at familiedynamikken på 90-tallet er forskjellig fra i dag. Foreldres oppdragelse av barn den gang er forskjellig fra nå. Verden har endret seg og vår serie må representere det.

Satser på regi

Skal vi tro Priestley vil han i fremtiden nok være mer å finne bak kamera enn foran. Han inntok registolen alt under Beverly Hills, 90210 og det er en jobb han har fortsatt med siden.

– Når jeg ikke er opptatt med skuespill anvender jeg tiden til produksjon og regi-arbeid. Det er noe jeg har brukt mye tid på i 25 år nå. Hvem vet hvor karrièren tar meg? Men om jeg skal satse på det vil jeg tro at om 10 år er jeg primært bak kamera, sier en tankefull Priestley som ellers har et klart råd for unge fremadstormende regissør-spirer.

 – Ta skuespillertimer så du bedre forstår hvordan du skal snakke med skuespillere. Fordi det er den ene tingen som er til hinder for regissører som ikke forstår skuespillere og hva de gjør. De vet ikke hvordan de skal snakke med skuespillere. Å være i stand til det vil spare deg for så mye tid og forvirring på settet. Det er mitt råd.

Han har selv stått for regi av et par episoder av Private Eyes. Selv om serien er tro til formatet forsøker han å gi episodene noe litt ekstra.

– Jeg forsøker å gi den noe spesielt. Du vet, noen ganger kan serier falle inn i samme gamle rytme. Så du forsøker å tilføre den noe spesielt.

Han har også jobbet mye bak kamera på Sci-fi serier som Van Helsing og Ghost Wars.

– Det er tilbyr egne utfordringer. Fordi det er mange effekter og make-up som krever mye forberedelser og så mye arbeid med visuelle artister. Det er artig. Det er alltid gøy å jobbe med artister.

Om å jobbe med William Shatner, Margot Kidder og Richard Dreyfuss

Jobben som regissør har gitt nok av bekjentskap for den allsidige skuespilleren, som blant annet har jobbet med noen av de mest kjente kandiske og amerikanske skuespillerne.

En av dem var landskvinne Margot Kidder, som gikk bort på tragisk vis i dagene før intervjuet. I ettertid viste deg seg at hun tok sitt eget liv. Hun foreviget rollen som Lois Lane i den største store superhelt-blockbusteren Superman i 1978. De to jobbet sammen på i 2000-filmen Common Ground og 2004-filmen Chicks with Sticks.

– Margot var nydelig. En nydelig sjel. Hun var en fantastisk kvinne. Ydmyk, snill. Hun hadde et stort hjerte. Hun var en nydelig kvinne. Hun vil være savnet av alle som noensinne jobbet med henne. Hun var en spesiell kvinne, forteller en litt preget og tankefull Priestley.

Litt lettere blir tonen når vi snakker om «selveste kaptein James T. Kirk»: Skuespillerveteran og landsmann William Shatner. Eller «Bill» som Priestley konsekvent omtaler han som. En skuespiller som Private Eyes sikret seg i en gjesterolle i seriens andre sesong, hvor han spiller en rivaliserende privatetterforsker.

– Det er veldig spennende! Veldig spennende for meg. Du vet. Bill Shatner, sier han med et smil om munnen. Beundringen er merkbar.

– Bill er fantastisk. Morsom. Sjarmerende. Hardtarbeider. Han leverer varene. Du vet, han er klar for jobben. Han elsker å tilføre noe nytt og gjøre litt endringer. Han er morsom.

Akkurat hvordan produksjonen sikret seg den populære og travelt opptatte skuespilleren er ikke Priestley helt sikkert på.

– Hvordan? Jeg tror vi bare var heldige! Haha. Han hadde vel ledig tid i kalenderen. Hvis du tror jeg jobber hardt? Han er nærmere 80 år og han jobber vel 250 dager i året. Han jobber hele tiden! Det er galskap.

Priestley fikk også gleden av å regissere Richard Dreyfus, en annen skuespillerveteran. Som en velkommen bonus var også Emmy-vinner Tatiana Maslany med i filmen, hun er en av de mest kjente og fremadstormende kanadiske skuespillerne takket være den populære serien Orphan Black. Å ha såpass dyktige skuespillere tilgjengelig gjorde jobben enklere, skal vi tro Priestley.

– Det var fantastisk. De to er vidunderlige skuespillere. Det handlet primært om å veilede de i riktig retning. De tilførte begge så mye forberedelser at det gjorde jobben min langt enklere. To virkelige profesjonelle.

Vokste opp med TV-serier

Priestley var selv en fan av Star Trek. Ifølge han selv så han det meste.

– Jeg så Moonlighting, Magnum P.I., The Rockford Files, S.W.A.T. Men jeg så også på serier som Star Trek og Battlestar Galactica. Du vet, jeg så på alt det der. Jeg var den generasjonen som så mye TV. Jeg så det meste fordi du vet, jeg er gammal, sier han etterfulgt av en smittende latter.

At flere av seriene fra den tid nå er tilbake i nyversjoner, som høstens Magnum P.I., mener han har en enkel forklaring.

– Jeg tror folk er nostalgiske og savner en enklere tid. Noen sier det ikke er flere gode ideer. Men selvfølgelig er det det. Det er bare til å slå på TV eller gå på kino for å se det. Men jeg tror mennesker er nostalgiske og liker det gjenkjennelige. Og det tror jeg er noe av suksessen med vår serie. Den er ny men føles samtidig gjenkjennelig.

Sjekk seriedatabasen for informasjon om hvor du kan se Private Eyes.