– Det å få folk til å føle seg bedre har jeg alltid funnet glede i. At folk kan gå fra meg og føle seg litt bedre enn før de kom, forteller komiker, skuespiller og underholdningsartisten Stian Blipp oss. Han er klar med pranks i programmet Spice of Life på Prime Video. Vi kan trygt slå fast at han bidro til å gi oss både glede, avbrekk og magi i dette intervjuet.
Har du en litt angstfylt dag? Snakk med Blipp.
Serienytt, som holder til i Bergen, tar en dagstur over fjellene til Oslo. Det er en absolutt nydelig julekledd by. Kulden er påtrengende, men stemningen varmer både intervjuer og fotograf. Det er en dag fylt med refleksjoner før intervjuet, herlig latter under intervjuet og en neglebitende avslutning på dagen på en fiskerestaurant. For det Blipp ikke vet, er at jeg venter på testsvar for en veldig god venn og nydelige familie som kjemper en bratt oppoverbakke mot kreften. Jeg er mildt sagt skeptisk til gode nyheter, og frykter at intervjuet ville preges av situasjonen.
Det går heldigvis fint. I en herlig halvtime gir Blipp undertegnede noe helt annet å tenke på, uten at han var klar over det. Han oppnår det han drømmer om. Det blir et intervju jeg ikke glemmer.
Hvordan går det så med Stian Blipp, det lurer mange på. For den siste tiden er det rettet mye fokus på en vanskelig tid Stian Blipp opplever, hvor han måtte sette på pauseknappen. Den situasjonen er ikke tema for oss, det er skrevet nok om andre steder – og han har snakket ut om det på TV. Vi er mer opptatt av hans inspirasjon for hans nye Prime Video-program Spice Of Life, fremtiden og hans indre motivasjon. Ja, samt julebrus.
– Jeg føler meg først og fremst heldig som er den første nordmannen som har innhold der. Det syntes jeg er skamgøy! Man merker med en gang det er mer trøkk i det, forteller han litt ut i intervjuet.
Dette er norsk mediehistorie, for Amazon satser nå på norsk innhold for første gang på sin strømmetjeneste Prime Video. Heldig er han, men først og fremst er det nok dyktighet, hardt arbeid og popularitet som gav ham muligheten.
Helbergensk intervju
Blipp er en usedvanlig trivelig mann å snakke med, kvikk i replikken og med nok av refleksjon bak hva han driver med.
– Endelig skikkelige folk!, blir vi møtt med der vi som to bergensere kom inn i Geelmuyden Kiese-lokalene. Det er tredje gang jeg intervjuer den karismatiske bergenseren. I forrige prat vi hadde snakket han om julebrus, og vi hadde en løpende spøk om ønsket å spille selv bare en busk i Hjem til jul, den populære Netflix-serien han var del av. Der blir det som kjent ikke noen ny sesong, noe Blipp har slått seg til ro med.
– Jeg tror Christians saga dessverre er over. Han spilte seg ut. Det hadde vært gøy å gjøre noe skuespillerarbeid, gjerne hos Amazon. Kanskje som busk nummer tre, eller bygningsarbeider nummer fem, fleiper han.
For å bidra til god stemming var det derfor tatt med nettopp en julebrus. For bergensere er det Hansa julebrus som gjelder, men den fant vi ikke i Oslobutikkene.
– Jeg vet du er glad i julebrus, som kom opp sist vi snakket sammen. Har dessverre ikke funnet favoritten din Hansa Julebrus, da vi befinner oss i feil by, sier jeg og overrekker julebrus som verken er rød eller av bergensk opphav.
– Takker! Er det en ting jeg er blitt omvendt på… Den der Hamar-julebrusen. Den er jævla god. Denne her er jo helt nydelig, sier han med et glis når brusen overrekkes. Alltid med stor innlevelse og trøkk på adjektivene.
– Du kjøper deg brus alt i oktober, fortalte du sist. Fotografen her er ikke helt happy med folk som gjør slikt, sier jeg og peker på fotografen Eli som knipser bilder for alt det er verdt.
– Jeg gjorde det i år også jeg. Med en gang det stod i butikken.
– Jeg skulle egentlig ta med juletre til deg også etter vår forrige prat, legger jeg til.
– Haha, høres stressende ut.
– Vi vurderte å stjele et av de nydelige stående utenfor The Hub, men det kunne bli litt bråk, fleiper jeg.
– Det sitter mer og mer i meg
– Sist vi snakket sammen handlet det om Hjem til jul. Nå er det Spice of Life som gjelder. Hva skal vi si? “Mannen er jo ikke helt god i hodet”, sa fotografen her bak meg da vi så første på episoden. Vi lo oss i hjel! Fortell om inspirasjonen til dette.
– Jeg ble utfordret på å lage et pranke-show, sier han med sin alltids kule gatespråk-sjargong. Det måtte litt mer til for Blipp, som hadde et spesielt ønske da han kastet seg over skjult-kamera satsingen.
– Jeg hadde lyst til å lage noe som er mer enn det. Ønsket er å få inn igjen den følelsen hos folk om at man kan bli positivt overrasket igjen. De siste årene har alle overraskelser vært negative. Pandemi, høyere rente, strømpriser… Hver gang man får en nyhet er den dårlig. Jeg ønsket å gi tilbake følelsen om at noe magisk kan skje når du eksempelvis panter flasker og gjør helt vanlige ting. Kan man skape noe fantastisk ut av det trivielle?, spør Blipp mens blikket blir søkende. Nå snakker han fra hjertet.
– Det er rørende at du ønsker å ta inn det positive i en tøff tid. Vi snakket litt om dette for et par år siden, da vi gikk gjennom pandemien. Da sa du at de var viktig å ringe folk. Det sitter godt i deg dette her, sier jeg. Blipp har alltid vært en som utviser omtanke i samtalene vi har. Om noe er han blitt om mulig enda mer søkende denne gangen.
– Ja, det gjør det. Det sitter mer og mer i meg, jeg føler jeg får konstante påminnelser på at det er noe man må gjøre mer av. Stikk bort til naboen og spør om de trenger hjelp til noe.
Blipps hjertevarme inspirasjon er ikke noe som har kommet med årene. Han avslører at slik har det vært siden starten, han er mer redd for at det kan ha forsvunnet med årene.
– Det å få folk til å føle seg bedre. Det har jeg alltid funnet glede i. Kan folk gå fra meg og føle seg litt bedre enn før de kom. Det er et ganske enkelt konsept. Noe som kanskje er blitt mer komplisert etter hvert. Nå skal alt være tankevekkende og superoriginalt. Det driver vekk fra dette med at jeg vil at folk skal føle seg bedre. Det var litt av den feelingen jeg forsøkte å dra med meg her. Dagene går fort, dagene er like.
– Er dine dager like? Vanskelig å se for meg, sier jeg smått forbauset.
– Etter at jeg fikk kids, da er dagene urovekkende like, sier han med trøkk på urovekkende. Farsrollen treffer han slik det gjør de fleste av oss.
– Godt du drar i døren og skaper litt blest da.
– Selv om jobben min er ganske så klovnete, så starter hver dag halv syv. Det er på med klær, «krangling» om frokost, levering i barnehage, inn på jobb og så er klokken fire og ungene hentes, «krangling» om middag. Så skal du daue litt på sofaen, så er klokken halv syv og så er du i gang igjen.
– Jeg kan trøste deg med, for mine unger er blitt voksne, at du kommer til å mase om at de skal komme tilbake igjen, sier jeg. Med unger i 20-årene er det vanskelig å se på barnebilder av de uten å bli rørt. Jeg håper Blipp vet verdien av øyeblikkene han har, noe det ser ut til.
– Ja, det snakket vi om i sted. Man må bare ta seg tid, nyte det at begge vil sitte i armkroken din på lørdagen, siden det kommer til å forsvinne. Når du innser det, ok bare hold de her. “Dere kan få være våkne til klokken ti i dag”, ler han.
Gjøres med kjærlighet
I en av scenene blir intetanende forbipasserende i Oslo lurt til å dirigere et orkester.
– Hvordan er det å spille inn de scenene? Eksempelvis når du sitter der med et orkester, undrer jeg.
– Det er så gøy å sitte og drømme og lage de tingene. Så håper man bare så sinnssykt at det fungerer når du kommer ut der. Det sitter et helt orkester der, man aner ikke hvordan folk reager. Du har ikke så mye data på “hvordan reagerer folk hvis det plutselig sitter et 50-manns orkester klar til å spille etter deg, sier han. Igjen begynner fotografen og jeg å le. Stemningen er god.
– Har du noen favorittreaksjon?
– Det har vært mange. Nummer en, fra den orksestergreien, det var en dame som hadde drømt om det hele livet. Dette har jeg sett på, alltid lyst til å dirigere et orkester. Men å gidde å ta syv års utdannelse for noe du bare er keen på å teste en gang? Også veldig mange av dem som var med på pop-up gameshow. Da var det mange som kom bort etterpå og sa det var helt magisk.
– Hvordan velger du ut… altså, vi har sett episoden med Solveig Kloppen. Jeg måtte nesten ut av rommet, vi visste ikke hvor vi skulle gjøre av oss, sier jeg og ler godt.
Blipp bryter ut i latter når han hører vår reaksjon på første episode, hvor Solveig Kloppen blant annet lures til å lese opp en mildt sagt seksuelt beskrivende reklametekst inspirert av av Ringenes Herre. La oss bare si at Dildo Baggins var en karakter…
– Hvordan velger du ut dine ofre?
– Det er folk jeg er glad i, smiler han.
– Er de fortsatt glad i deg?
– Hehe, ja. Litte mindre, men jeg har fortsatt litt å gå på. Dette er oppriktig folk jeg er glad i og som jeg vet er glad i meg. Det er gjort med den vennskapelige kjærligheten som når du lurer kompiser eller kjæresten: Det skal ikke være noe ondskap der. Så alle de som jeg dro den langt med er såpass gode venner at det er null tvil om at det er gjort med kjærlighet.
– Var det noen som avslørte deg?
– Det var ingen. Det var en vi lurte, som heter Tord, hvor vi hentet alle tingene i leiligheten hans da han var på skolen. Han kom hjem, trodde han var ranet.
Nå begynner vår engasjerte fotograf å le nesten ukontrollert. Blipp har sitt publikum i sin hule hånd, også her. Han fortsetter med stor iver å fortelle om pranket han trodde skulle gå galt.
– Kompisene hans har invitert på kunstutstilling på kvelden. Han kommer inn der, tøff dag, tror alle tingene hans er blitt stjålet, men så er faen meg alle tingene hans en del av utstillingen! Dette var kult. Så skjønner han, han ser på kompisene. “Dette er jo mine ting”. Han går rundt og snakket om de forskjellige verkene. Han sier på et tidspunkt at “dette må være et prank”. Men alle rundt spiller så bra. Han kommer tilbake til “Kanskje det ikke er mine ting”. Han går frem og tilbake i halvveis psykose.
Utelukker ikke Spice of Life sesong 2
– Gir det mersmak, eller er du ferdig etter denne sesongen?
– Rett etterpå, tenkte jeg “nei, dette er for nervepirrende”. Jeg må ha en god pause fra. Konstante “kommer det til å gå”. Du skal styre så ekstremt mye. Nå som jeg ser det igjen, får jeg lyst fordi jeg ser hvordan vi kan gjøre det enda bedre.
– Det kan jo bli en ekstra utfordring, nå som folk har sett det?
– Det har jeg tenkt mye på da vi laget det. Er det i situasjoner du ikke er på vakt, kan du nesten gjøre hva du vil, som med Solveig som tror hun skal på jobben hun gjør hver uke.
– Hun visste du holdt på med dette. Og greit nok, forkledningen din ser jo bra ut, men jeg tenkte nå “dette må jo hun oppdage”.
– Jaja, det tenkte jeg også. Dette kommer hun til å se. Men du glemmer det er en helt vanlig situasjon. Det må være noe som pusher henne til et visst punkt, at det kan komme en gorilla inn i rommet uten at hun merket det. Når jeg kommer inn der er hun så frustrert og inni hodet sitt, at hun bare er opptatt av hvordan hun kommer ut av dette her.
Blipp står bak «Dildo Baggins»
– Hvem har laget disse tekstene. Deg?
– Ja, jeg har fnist som en liten jente da jeg skrev de tingene der.
– Humor er jo et universelt språk, men hvordan skal dette oversettes? Eksempelvis tekstene dine?
– Det er noen som må ta på seg den jobben. Bra den første er den med Solveig, noen som skal få bryne seg der. Hahaha.
– De må jo lure på om de er pranket, som skal oversette dette.
– Ja!
– Det hadde vært artig om dette ble dubbet, fantaserer jeg.
– Det hadde vært nydelig. Det hadde vært så nydelig! Den spanske dubben!
Glem fremtiden for et øyeblikk, kvepp deg tilbake til nuet
Det viser seg at det ikke bare er på skjermen Blipp lurer folk. Det skjer også hjemme. Overraskende nok har han edle grunner til å holde på slik.
– Konen min er gøy å pranke. Fordi hun er lett å pranke.
– Det må bli slitsomt?
– Hun ser fremdeles det beste i meg. Jeg hadde en periode, jeg syntes det er gøy å skremme henne. På et tidspunkt gikk jeg langt for å få det til. Vi hadde en peis i gamle leiligheten, jeg klatret oppå den og ventet en halv time. Bare for å skremme livskiten ut av henne.
– Det er en liten verden, for hun bak her jobber akkurat nå med en eksamensoppgave innen poisitiv psykologi, det å skape en god jul er del av oppgaven, sir jeg og peker på fotografen Eli.
– Hun får sikkert noen ideer her, sier jeg og det går opp for meg at vi er to under dette intervjuet som får et velkomment avbrekk i samtalen med Blipp.
– På face value er slikt teit. Å kveppe damen. Men det er noe med overskuddet det signaliserer. Det er nesten som en hjertestarter, du bringes tilbake til nåtiden. Vi går rundt hele tiden og ligger et hestehode foran, tenker over hva man skal gjøre. Så er det noe som smeller deg tilbake til nåtiden. Det er ikke vi så flink til. Ikke at vi skal skremme hverandre hele tiden. Vi planlegger hele tiden “Når vi får penger skal vi gjøre det, snakke med gutta, guttetur”. Jager etter det å oppnå ting som smeller deg til å være her. Nå skjer det noe her. Det å skremme damen, da har man fem minutter med “din jævel”. Så ligger jeg her og ler som jeg skriker på gulvet.
Det slår meg ikke engang at Blipp har meg fanget i nuet. Det er herlig. Ingen bekymring om fremtiden. Vi befinner oss i en fin buffer. Samtidig er det jo en viss risiko med hva Blipp driver på med.
– Represalier. Forventer du noe?
– Det har gått bra så langt. Men jeg er var. Jeg er årvåken. Som en hauk, sier han med både alvor og glimt i øyet.
– Du har jo en annen bergenser, jeg snakket med Calle Hellevang-Larsen som også holder på med dette. Dere kunne utfordre hverandre?
– Haha. Jeg er alltid redd for å starte noe jeg ikke kan avslutte. Jeg husker jeg hadde en ide på Senkveld, om å pranke de andre talkshow-vertene i Norge. Tulle med Skavlan og Else Kåss. Men da starter vi et helvete. Da blir det sånn at hver gang du kommer på jobb må kontorstolen sjekkes. Da vet du at de, spesielt Else, må ha et segment i programmet sitt hvor hun tar igjen. Det orker jeg ikke. Orker ikke stresset på jobb, ler han.
– Du har jo startet noe nå da, påpeker jeg.
– Jeg har det. Men de har andre ting å holde på med.
Stian Blipps råd: Slapp av!
– Du er ikke blitt gammel, men du har passert 30. Så da er det tid for et spørsmål jeg ofte stiller folk: Hvilket råd ville du gitt deg selv som 20-åring?
Blipp behøver knapt to sekunder på å tenke seg om.
– Slapp av! Faen, kul an ned. Meg som 20-åring, var en tornado. Virvelvind. Ville oppnå alt, samtidig, helst i morgen. Var så blodtørstig. Gud bedre, så sliten jeg blir av å tenke på han fyren der. Blir helt utmattet.
– Håper du slapper av mer nå.
– Det gjør jeg.
– Hva bringer fremtiden for deg?
– Jeg håper du har svaret, sier han brått. Jeg ble med ett usikker på om han er klar over at jeg til daglig jobber med karriereveiledning av studenter. Jeg påpeker alt han jobber med: Skuespill, show, programleder.
– Nei, jeg aner ikke. Ta meg en utdannelse. Bli regnskapsfører. Leve det lykkelige livet på landet. Haha. Ingen som tror på, ikke engang meg selv. Du sier jeg holder på med mye. Jeg er kommet dit, jeg følger bare gøyen, sier han så. Et fantastisk svar.
– Du følger bare gøyen?
– Følger gøyen. For bare 3-4 år siden, hadde jeg en klar visjon om veien. Den mistet jeg. Var veldig frustrert en periode. Nå har jeg kommet inn i den nydelige flytsonen om at det har ikke så mye å si. Jeg vil bare følge gøyen, som en trøffelgris, illustrerer han til latter fra øvrige i rommet.
– Vet du hva den neste gøyen blir?
– Aner ikke.
– Du aner ikke. Er ikke det litt … herlig?
– Jo, det er litt herlig. Når du ikke aner kan det bli hva som helst. Det er mer spennende enn å tenke at neste år skal jeg gjøre det, og om to år det. Tenk om jeg da ombestemmer meg om halvannet år, da blir det et helvete.
Ingen har lurt Stian Blipp. Enda…
– Kanskje du blir pranket skikkelig. Har du det?
– Det har jeg nok ikke!
– Dette kommer med i saken, som en utfordring, terger jeg ham.
– Tror du ikke jeg er blitt litt paranoid etter å ha jobbet med dette noen måneder? Med en gang jeg merker noe er off, tar jeg meg noen sekunder. Ta en liten scout. Er det noen speil her?
Vi avslutter intervjuet med oppriktig takknemlighet, hvor jeg påpeker han er topp tre triveligste fyren å intervjue. Når han lurer på hvem, svarer jeg Jason Priestley og Peter Stormare – kanskje i konkurranse med Mark Duplass.
– Det er celebert. Den tar jeg med meg, sier han.
– Du gir mye av deg selv, sier jeg. For Blipp er absolutt noe for seg selv.
– Det blir jeg oppriktig glad for å høre!
Magisk avslutning på dagen
Det ble så en liten fotoshoot med fotograf Eli-Therese Lund, før vi forlater han i Geelmuyden Kiese-lokalene og setter turen mot en fiskerestaurant hvor enda en kollega slår følge. Den lille bufferen Blipp gav roet sjelen. Jeg var bragt tilbake til «nuet» en liten halvtime, uten frykt for fremtiden.
Og etter middagen? Da tikket en melding inn fra min kamerats kone. «All vekst av svulstene har stoppet». Tårene kom, det ble gode klemmer fra kolleger. Flyet hjem ventet. Blipp, gladnyheter og et vinterkledd Oslo i førjulstiden. En absolutt magisk dag med mye ‘livskrydder’.
A Spice of Life kan du se eksklusivt på Prime Video.
Fotogalleri av Stian Blipp
Jeg vil være med???
Vi også!!??