Black Sails avsluttet sesongen med alt man kan forvente av et actionfylt sjørøverdrama. En givende avrunding, samtidig som vi ble forespeilet mye å glede oss til i neste sesong. Velkommen til Black Sails recap av episode XXVIII!
Det har vært en formidabel sesong av sjørøverdramaet, noe som har gjort serien desto artigere å recappe. Dessverre gjorde tidsnøden seg gjeldende de siste uken slik at vi ikke rakk å se nærmere på alle episodene, men heldigvis er det litt ekstra tid til å skrive noen ord om sesongfinalen. Obs! Som alltid, spoilere følger!
Dette er alt man kan håpe på fra en sjørøverserie. Konfrontasjonen som halve sesongen har bygget opp til fant endelig sted og den var akkurat så spektakulær om man kunne håpe på. Taktisk krigføring, sverdkamper, kanonild og to flåter som bombarderte hverandre. Alt mens vi ble minnet på hva det er om driver de ulike karakterene.
Sesongens to betydningsfulle dødsfall fant sted forrige episode, med henholdsvis Vane og Mr. Scott. To karakterer som vil bli dypt savnet da de begge har gitt mye å glede seg over. Det er blitt en trend i moderne dramaserier å få unna «sjokk-dødsfallene» før siste episode, noe som tjener historien da man får tid til å konsentrere seg om å runde av det hele.
Det var ikke blant de mest uforutsigbare episodene. At Blackbeard kom til unnsetning var ganske gitt etter at Vane ble hengt. En fin bonus er Jack Rackham, som med sin kuriøse tilnærming til de rundt seg skaper nok av komiske situasjoner. Det er en rollefigur som det har vært givende å følge utviklingen av siden den heller trauste første sesongen.
Det samme går absolutt for John Silver. Det var gjort et finurlig valg av regissøren ved å fortløpende veksle mellom kampene som foregikk og en filosoferende samtale mellom Flint og Silver. Sistnevnte markerte seg med en litt vel annen lederfilosofi enn den tyranniske fremgangsmåten til Flint. Sistnevnte åpnet opp overfor sin høyre hånd og sementerte med det de to sjørøverenes tette bånd. Et bånd vi vet vil bli brutt en gang i fremtiden, noe Silver også er smart nok til å spekulere i.
Det er et godt forarbeid som gjøres, det skal bli spennende å se hva som til slutt får de to sjørøverne til å bli motparter. Det kan nok godt tenkes at Billy Bones skremsels-taktikk, som ble signert med navnet Long John Silver, vil bidra til å skifte maktposisjonen ytterligere.
Episoden fremstår som et godt eksempel på hvorfor serien nå fungerer på et helt annet nivå enn tidligere. Det er få serier som klarer å veksle så bra mellom å være karakterdrevet og plott-drevet. Actionsekvensene er herlige, i tillegg får vi mer enn nok av filosofiske og etiske dillemma å knaske på. Sjørøverne i Black Sails står i sterk kontrast til pappfigur-sjørøverne vi vanligvis blir presentert for. Motivasjonen for oppvigleriet er dypt forankret og troverdige, slik ethvert drama med respekt for seg selv bør sikte på å få til. Det er ikke lett å komme på serier som veksler så godt mellom tankevekkende dialoger, fengende action og treffsikre monologer. Det hele trygt forankret i skuespillere som alle vet hva de driver med og en særdeles ambisiøs produksjon.
Enkelte unntak kan vi nok våge oss å påpeke. Britene er kanskje litt vel stereotypiske, i sesongfinalen var de for det meste redusert til å symbolisere den dominerende arrogansen tidsperioden bar preg av. Som Rackham så effektivt analyserte: Å bli undervurdert er litt av en gave. Og undervurdert ble de så absolutt. Fraværet av Woodes Rogers i dette avgjørende slaget var vel det jeg selv flisespikket på. Han er en karakter som har fått nok dybde til at vi som seer kunne oppleve litt mer indre konflikt når kampene utspilte seg.
Selve slaget var forutsigbart, ikke at det gjorde særlig mye. Britene ble sendt på flukt og krigen er nå for alvor i gang. Charles Vane vil bli savnet, men med Blackbeard på plass ved piratbordet er vi sikret fortsatt til stedeværelse av en larger-than-life sjørøver.
En ting er sikkert: Jeg gleder meg stort til neste sesong. Hva med deg?
Ellers:
- Heldigvis var det en episode som ga oss fint lite Eleanor. Jeg vet ikke med deg, men selv syntes jeg de ikke har klart å fikse denne lite tiltaltende karakteren – slik de effektivt har klart å gjøre Flint, Silver, Rackham og resten av det en gang så kjedelige karaktergalleriet til å bli noe av det beste man finner på TV i disse dager. Det gjør at Woodes Rogers, en av historiens mer kjente figurer, havner i en litt kjip skygge.
- Historien tok som vanlig noen uventede vendinger, i hvert fall for historikerne der ute. Benjamin Hornigold, som per historiebøkene døde som følge av skipshavari. Litt mer dramatisk passende at Flint fikk æren av å ende piratjegerens liv.
