Med The Playboy Club så ønsker NBC å invitere oss med til en glamorøs fest på midten av 60-tallet i Chicago. Serien selger seg på å være feministisk og vise kvinnelig frigjøring, men lykkes etter min mening ikke i dette. Skulle serien fått til det, måtte de i det minste ha fokusert mer på kvinnene i serien. I stedet er den en blass Don Draper imitasjon som får hovedfokus. Festen ville vært mye morsommere med bunnies som midtpunkt.
The Playboy Club er NBC sitt 60-talls frieri i kjølvannet av den kritikerroste Mad Men, som nettopp mottok sin fjerde Emmy-statuett for beste serie. Serien har fått en god del buzz i forkant. Dette skyldes delvis at den er en av to nye serier som har valgt 60-tallet som tidsepoke (den andre er ABC sin Pan Am), men minst like mye oppstuss har kommet som følge av det kontroversielle konseptet serien bygges på. Hugh Hefner og hans bunny-konsept er fremdeles et ømt punkt i enkelte kretser i USA, og en tv-kanal i Utah gikk så langt som å nekte å sende serien. En beslutning de for øvrig tok uten å ha sett en eneste episode. Hadde de nemlig gjort det, så er jeg ikke så sikker på om de hadde gått til det skrittet. For serien er langt fra så frekk og sex-fiksert som man skulle tro.
Bunnies og mafia
Amber Heard spiller Bunny Maureen, en nykommer i klubben som i løpet av seriens fem første minutter har rotet seg opp i det ufrivillige drapet på en av klubbens medlemmer, og det med en stilletthæl! Kunne de ikke funnet på noe bedre og mer realisitsk?
Uansett, til unnsetning kommer den kjekke, selvsikre og fremadstormmende advokaten Nick Dalton som har ambisjoner om å bli riksadvokat. Nick Dalton kan avsløre at den døde mannen er ingen ringere enn Chicagos mafiaboss. Maureen og Dalton dumper liket og koker opp en coverystory hvor de er hverandres alibi.
Dette setter i gang en heftig rivalisering mellom Maureen og Nick Daltons nåværende romantiske interesse, Carol-Lynne (Laura Benanti). Carol-Lynne en veteran blant bunniene som veier opp det hun mangler av ungdommelighet med karisma, talent og de riktige forbindelsene . Øvrige bunnies er bunny Brenda og bunny Alice.
Pilotepisoden kaster ikke bort tid – her kastes vi rett ut i den ene historien etter den andre. På overflaten virker the Playboy Club som et glamorøst sted for Chicago sine mannlige VIPs, men ting er langt fra perfekt. Carol-Lynne jobber hardt for å sikre seg en fremtidig plass i klubben og i Nick Dalton sitt liv, mens de andre bunniene har drømmer og ambisjoner de også. Brenda (Naturi Naughton) for ekspempel vil bli den første fargede midtsidepiken, Alice (Leah Renee) er gift og har en annen hemmelighet hun skjuler for alle. Alle har de ambisjoner og dette er nok det mest spennende aspektet ved hver karakter.
Var det noen som sa Nick Dalton?
Svaret på dette spørsmålet er nei. Det var ikke bare noen som sa Nick Dalton. ALLE sa faktisk Nick Dalton!
Faktisk så kunne pilotepisoden til The Playboy Club fungere fint som en drikkelek. Ta en shot hver gang du hører noen si Mr Dalton eller Nick Dalton og du er garantert i festhumør når episoden er over. Det er påfallende og etter hvert direkte irriterende.
Den originale pilotepisoden til The Playboy Club hadde, etter det jeg har lest fra amerikanske kritikere som mottok den i vår, mye mer fokus på bunniene i klubben. Jeg skulle ønske de ikke hadde endret på det. Hvorfor deler av piloten er spilt inn på nytt er jeg ikke sikker på, men jeg for min del hadde mer enn gjerne tatt større doser av jentene i serien fremfor den mye omtalte Mr Dalton.
Ikke bare dreper bunny Maureen mafiabossen i Chicago, men det viser seg også at vår alles helt, Nick Dalton, har fortid og tilknytninger til mafiaen. Han har tatt avstand fra «familien», men likevel lurer nå jeg på hvor lurt det er å stille til valg som riksadvokat om du har en broket fortid, uansett hvor mye du angrer? Ikke vet jeg hvilke rådgivere Nick Dalton har, men spesielt gode er de ikke.
De prøver intenst å gjøre Nick Dalton (ta en shot!) viktig og spennende. Personlig opplevde jeg han som kjedelig.
Mer bunnies – mer klubb!
Bunniene derimot er ikke like kjedelige.
Maureen er den av jentene som står sentralt, og jeg skulle ønske vi hadde fått mer å gå på når det gjelder hennes karakter. Det hintes om en vanskelig fortid, og dette er garanter noe vi vil få mer om senere, men jeg savner mer forståelse for hvorfor hun er der. Vi får glimt av ambisjonen hennes om å opptre, men stort mer er det ikke å si om henne bortsett fra at hun har noen drepende stilletthæler og ikke er godt nok opplært i bunnie-etikette.
Det er mer sprut over birollene, og personlig tror jeg det kunne vært større grobunn for en serie om de nøyde seg med å fokusere på klubben og de som jobber der, både jenter, bartendere og ikke minst den småsleske klubb-manager i David Krumholtz sin skikkelse. Krumholtz er god på å være slesk, en egenskap han ikke fikk utnytte i Numb3rs.
Både Playboy Club og Playboy Mansion er med i serien og det er når vi befinner oss i disse lokalene at episoden er på sitt beste. Det er Alan Taylor som har regisert piloten, og han har tidligere vunnet Emmy-pris for The Sopranos og var også mannen som regisserte piloten for Mad Men. Han gjør en god jobb i å fange den overfladiske tonen ved 60-tallet og både hår, kostymer og sett-design er av god kvalitet. Jeg fikk nesten en følelse av å snike meg rundt i lokalene til tider, og at jeg lurte meg til en titt i kriker og kroker hvor jeg egentlig ikke hadde adgang.
Musikalske perler og Hef
Det er også verdt å nevne at episoden har flere musikalske innslag. Bunny Carol-Lynne er veteranen i flokken og er priviligert nok til å få synge. Laura Benanti leverer her. Klubben får også besøk av Ike og Tina Turner og det ryktes at det vil bli en gjenganger i serien å ha kjente artister som gjør tolkninger av tidsriktige stjerner som Ray Charles og Sam Cooke.
Hugh Hefner er også med, men figurerer mer som en slags Steinbrenner-aktig (fra Seinfeld) skikkelse som vi bare ser bakfra og hører stemmen til. Kanskje hadde det vært bedre å caste en lookalike, for det blir litt vel konstruert. Men det mest tåpelige med hele episoden var for meg Hef sin voiceover i begynnelsen og starten. Det er nok ment å sette tonen, men jeg satt og lo i stedet. Og ikke fordi det var morsomt.
Hugh Hefner får prisen for episodens kleineste uttalelse:
«The world was changing. We were the ones changing it, one Bunny at a time.»
Konklusjon
The Playboy Club er nok en serie som etter mitt syn prøver å være for mye. Den originale ideen var en serie som skulle ha feminisme og kvinnefrigjøring i sentrum. Pilotepisoden legger også opp til dette når Hugh Hefner åpner episoden med å si «Anything could happen to anybody… or any-bunny» og slutter med «Bunnies were some of the only women in the world who could be anyone they wanted to be.» Da er det bare så synd at piloten bruker mesteparten av tiden på Nick Dalton, en karakter som direkte kjedet meg store deler av episoden.
Mafia-plottet har fått for mye fokus og kunne for min del like gjerne blitt droppet helt og holdent. Det virker konstruert og lite troverdig. Episoden er på sitt beste når det fokusers på bunniene, deres etikette, menneskene tilknyttet klubben og deres ambisjoner og hemmeligheter. Om serien fremover kan foksuere og rendyrke dette i større grad så vil serien etter mitt syn bli bedre.
Mitt foreløpig inntrykk er at dette er en klar kansellerings-kandidat. Jeg blir overrasket om denne overlever til sesong 2, og kanskje ryker den til og med før sesongen er over.
