Vi var nylig på pressevisning av The Roses. Vi kunne ikke motstå når det var de britiske kronjuvelene Olivia Colman (som Ivy) og Benedict Cumberbatch (som Theo) i hovedrollene, akkompagnert av mange gode biroller.
The Roses markedsføres som en kjærlighetshistorie, men viser seg å være en skarp disseksjon av hvordan små konflikter, misunnelse og maktforskyvninger kan tære på et forhold. Theo, en ambisiøs arkitekt, og Ivy, en lidenskapelig kokk, faller hardt og fort for hverandre og begynner ganske med en gang å bygge et liv sammen. Men det som begynner med kjærlighet og delte drømmer (et liv på roser hirr hirr) blir snart preget av kompromisser og uoppfylte ambisjoner.
Filmen balanserer godt mellom humor og tragedie, som når Ivy bestemmer seg for å prøve bringebærkaken hun bakte, mens Theo står ved siden av med epipen, siden hun er allergisk. Det setter en komisk tone, men under latteren ligger en konstant understrøm av misnøye. Som karakterene selv sier: «We’re fine. I fucking hate you sometimes. But it passes, like a wave crushing against a beach.«
Historien bygges rundt et tydelig rollebytte: Fra at Theo finansierer Ivys urealiserte drømmer, til at Ivy oppnår suksess mens han mister jobb og status. Spørsmålet filmen stiller, er ikke bare om kjærligheten kan overleve, men om et forhold tåler når maktbalansen forskyves. «Have you lost your footing on the cliff of resentment?» er en setning jeg husker spesielt godt, og som virkelig setter ord på kjernen i konflikten. Det er for lett å fortsette ned en bakke av dårlige vaner eller ta lette stikk mot hverandre, til man mister fotfestet og raser utfor klippen.
Dialogen er kvass, vittig og realistisk i skildringen av et par som har sluttet å dele sine gleder, og gått over til å nærmest konkurrere i å påføre hverandre små stikk. «You need it too much! You’re a bottomless pit of need!» roper Ivy, når han spør hvorfor hun ikke vil gjøre ting sammen lengre. Dette er både hjerteskjærende og brutalt ærlig. Noen ganer kan kjærlighet virke kvelende. Samtidig lener filmens siste minutter seg dessverre for mye på handlinger, noe som svekker intensiteten av ord som våpen, noe jeg syns var litt synd. Men filmen var likevel veldig bra.
Regien lykkes best i å vise hvordan forhold ofte bryter sammen, ikke på grunn av de store hendelsene, men de små gjentatte handlingene: Halvhjertede unnskyldninger, sarkasme som skjules bak humor og en manglende evne til å anerkjenne hverandres behov. Eller som Ivy sier, etter at Theo bemerker til venner hvor mye de har å være takknemlig for: «He sounds sarcastic, but it’s really just the accent». En erkjennelse av hvor lite de stoler på hverandre og hvor tomme ord har blitt.
Oppsummert er The Roses en film som både underholder og utfordrer. Den viser kjærlighetens varme, men også hvordan forhold kan forvitre når misnøyen får lov til å hope seg opp og ting forblir usagt, bryggende under overflaten. Resultatet er en bittersøt historie som er like mye et portrett av moderne parforhold som en klassisk romantisk komedie. Roser med mange torner.
