Tilbake i 2021 skrev jeg at See sesong 1 var «en bortgjemt perle. Mystisk, kunstnerisk og forførende.«
Jeg liker råskapen og det psykotiske aspektet av å F.EKS. i kamp ta hørselen vekk fra en som ikke kan se. Kanskje jeg har en mørk sjel…
– Mia Carlsen, the dark years
Sesong 1 introduserer oss til denne verdenen hvor menneskeheten har på et vis utryddet evnen til å se, og lever i et dystopisk samfunn hvor man overlever basert på evnen til å tolke de resterende sansene, som i effekt er blitt tydeligere etter å ha mistet synet; hørsel, smak, lukt og berøring. Om du ikke forstår forskjellen i vibrasjonene i luften/bakken når du passerer en dundrende elv, når en dundrende bjørn er på vei mot deg, eller tusen andre sanseinntrykk, så dør du. Eller forskjellen på en fugl og en pil som suser mot deg. Så mange ting. Det er fantastisk å se alle de forskjellige måtene menneskene har utviklet seg og sine omgivelser for å kunne lese verdenen rundt seg uten syn.
Kampscenene må også nevnes som noe du aldri har sett før vil jeg tro, og kanskje aldri får se igjen, da jeg tviler på det vil skapes et nytt univers så gjennomtenkt om hvordan noen uten syn sloss både en mot en og i skremmende horder.
Sesong 2 tok oss videre rundt til nye stammer og vi fikk se hvor stor verdenen egentlig er, og nå I sesong 3 er det på tide å åpne øynene for den nye verdenen, hvor synet er på vei tilbake, og utforske vippepunktet hvor dem uten syn som må finne en måte å passe inn.
Samtidig er også oppfinnelsen vi kjenner som eksplosiver oppdaget av en av stammene, noe som er en helt annen trussel mot maktbalansen enn hva den voksende populasjonen av dem som kan se utgjør.
Se See sesong 1-3 på AppleTV+.
