Bridget Jones er tilbake i Bridget Jones: Mad About the Boy og leverte på alle plugger – faktisk enda litt bedre enn jeg turde håpe på.
For en filmserie som har vært en så prominent og kjær følgesvenn for så mange gjennom årene, fortjente Bridget Jones virkelig dette.
En ny start
I filmens kjerne prøver Bridget å finne fotfeste i en verden uten Mark Darcy. Det minner meg på et sitat fra første film:
Når noen forlater deg, bortsett fra at du savner dem, […] er faktum at hele den lille verdenen dere har skapt sammen kollapser. – Collin Jones
Filmen danser lettfotet frem og tilbake mellom sterke kontraster – fra mørke øyeblikk som får tårene til å trille, til boblende humor, og tilbake igjen. Som Bridget selv sier i filmen: «Livet har sine lyse toner og sine svært mørke toner.» Et sentiment filmen reflekterer mesterlig. Heldigvis, uansett hvor mørkt det blir, svinger filmen raskt tilbake til det morsomme.
Kjente gags og nye slagere
Helt fra starten er det tydeligt at filmen er bygget på nostalgi. Gamle spøker, som «the skirt» og referanser til de enorme underbuksene, treffer ørene innen første minutt. Det gjorde meg faktisk litt urolig, for det ble for påtvunget, men heldigvis fant filmen raskt balansen og leverte nok av andre nye humoristiske høydepunkt som traff godt.
Daniel Cleaver, vår evige skurk med et hjerte av gull, er tilbake som «onkel Daniel» og det er rørende å se den familiære kjærligheten mellom dem og at han tar vare på Bridgets barn slik at hun kan gå på date. De støtter hverandre rett og slett gjennom det å ha blitt en god del eldre enn sine glansdager.
Så – lite overraskende – er Bridget nok en gang på dateren etter å ha blitt mobbet ut av huset av venner og familie. Hun er tilbake i jobb etter begravelsen og introduserer seg som «Bridget Jones» igjen, ikke Mrs Darcy – som var litt sårt etter å ha sett henne fantasere om å hete det gjennom 3 filmer nå. Men fortiden ligger aldri langt unna og vi ser hjerteskjærende minner av en Mark som synger for barna, smiler kjærlig til henne og generelt bare viser til et liv som var så mye bedre sammen.
There’s my little Bridget!
Filmen speiler sine forgjengere både visuelt og tematisk, med alt fra klassiske elementer som den ikoniske gåturen over broen og det tidløse valget mellom to menn, til de evige samtalene vi kvinner har med oss selv i hodet og en alt for stor samling flanell pyjamaser.
Hun har selvfølgelig gått fra VHSene i eneren til Netflix i denne, men heldigvis er passordet hennes AllByMySelf123, så alt er rett i verden likevel.
Den litt merkelige nye læreren Mr. Wallaker dukker opp, mens 23 åringen Roxster bringer en yngre energi og er fra – som Bridget gledelig uttrykker det – “generasjonen som spør om lov til å kysse deg».
Så om du ikke allerede har skjønt det: “This is an occasion for genuinely tiny knickers.”
Samtidig er det en påminnelse om at tidens gang er uunngåelig – noe Bridget selv innser når hun funderer over undertøy, kondomer og følelsen av at «utstyret er utdatert». “Bare tørk støv av den”, sier Miranda, mens Shazzer legger sin hjelpsomme: «Utvid den jævla sirkelen din” i potten. Så med sin karakteristiske selvironi og pågangsmot kjører Bridget på med full guffe. Og hvorfor ikke? Embrace the chaos!
Humor, sorg og livets kaos
Gjennom filmen blir vi stadig minnet på at det er vanskelig å bevare livsgnisten når sorgen lusker bak hvert innpust og utpust.
Filmen er en hjerteskjærende, men vakker, påminnelse om at de vi har mistet, fortsatt lever videre i minnene våre, og at man ikke forlater dem om man velger å leve, ikke bare overleve.
Samtidig får filmen oss til å le midt i tårene, når Bridget kløner det til, gang på gang. Og gud som vi elsker henne for det.
En rørende slutt
Slutten lander trygt. Bridget innser selvfølgelig at «gå videre» ikke betyr å etterlate noen – det betyr å leve videre samtidig som man bærer med seg det man har mistet. “Det jeg har, er alt jeg elsker i denne verden.” sier hun. Og det er det filmen er også. Den er alt det vi elsker. Den har alle ingrediensene, og den har nok en gang, for siste gang, bakt en kake vi alle kjenner til.
Filmen er ikke uforutsigbar, den er ikke full av plott twister eller actionsekvenser. Den er et siste vemodig, velskrevet kjærlighetsbrev til alt som er Bridget Jones.
En siste refleksjon om livets uforutsigbarhet, og en siste latter over de små, tåpelige øyeblikkene som gjør livet verdt å leve.
Bridget Jones: Mad About the Boy er ikke perfekt, men det trenger den heller ikke være. Akkurat som Bridget selv.
“What I’m trying to say is: I like you. Very much. Just as you are.” – Mark Darcy
