The Penguin omdefinerer Gothams kriminelle landskap og fungerer som neste kapittel i Matt Reeves’ The Batman-univers. Serien utspiller seg bare én uke etter Riddlers angrep på byen og tar oss med dypt i etterdønningene.
Med mafiaboss Carmine Falcone død, har et maktvakum oppstått – og byens mest ambisiøse (om enn ikke helt konvensjonelle) spillere er mer enn klare til å fylle tomrommet. Inn kommer Pingvinen (også kjent som Oswald Cobblepot, spilt av Colin Farrell). Det han mangler i fjærdrakt, tar han igjen i kløkt, sluhet og en ustoppelig sult etter makt.
At Oz alltid har vært på sidelinjen, alltid spilt andrefiolin, alltid vært undervurdert, skal til å bli hans største fordel – folk ser bare en haltende, grotesk wannabe-gangster, ikke den hensynsløse strategen som lurer bak fasaden. Jokes’ on them.
Som tidligere høyre hånd for Falcone ser Oz nå sin sjanse til å ta over. Men Gotham deler ikke ut makt uten kamp. Gjennom åtte brutale episoder følger vi hans blodige vei mot toppen, der han utmanøvrerer, utspiller og fullstendig knuser alle som står i veien. Bak det hele ligger ett løfte til moren hans (Deirdre O’Connell) – å gi henne det perfekte livet. I hvert fall hans versjon av hva det betyr.
En rå og mørk reise gjennom Gothams underverden
Dette er en historie om ambisjon, forræderi og fødselen av en mafiakonge. Og i Gotham sitter ingen konge trygt særlig lenge.
Som forventet dykker serien dypt inn i byens skitne underverden. Gotham er like mørk, dyster og farlig uforutsigbar som alltid. Lyset – eller mangel på det – den evige skumringen, de gotiske bygningene og den perfekte blandingen av Chicago og New York, skaper en stemning som kler historien som fortelles. Visuelt er serien slående fra start til slutt og kinematografien forsterker følelsen av desperasjon, mens vi er vitne til et voldsomt maktskifte. Og med The Batman – Part II satt til 2027, virker The Penguin som den perfekte brobyggeren til det som kommer.
Makt, korrupsjon og kompleksitet
Colin Farrell spiller ikke bare Penguin – han er ham. I motsetning til tidligere versjoner, er denne utgaven av Oz mer menneskelig, preget av barndomstraumer, en fysisk funksjonsnedsettelse og en nesten besettende tilknytning til moren sin – alt mens han ubarmhjertig jakter drømmen om å bli Gothams neste mafiakonge. Farrell leverer en dypt nyansert og overbevisende tolkning av karakteren, en massiv forbedring fra tidligere inkarnasjoner i Batman-franchisen.
Borte er den tegneserieaktige karikaturen. I stedet får vi en gjennomarbeidet og kompleks Oz som trekker oss inn i historien – såpass at vi nesten begynner å heie på ham. Nesten. For vi må stadig minne oss selv på at Oz fortsatt er like ille som resten av Gothams forbrytere. Og det er nettopp dette som gjør Farrells prestasjon så genial – den tvinger oss til å stille spørsmål ved vår egen moral.
Penguins utvikling løftes ytterligere av et solid ensemble rundt ham. Hans kompliserte forhold til Sofia Falcone (Cristin Milioti) viser akkurat hvor langt han er villig til å gå for å nå målet sitt. Milioti leverer en glimrende prestasjon – litt overdrevet i enkelte scener, men vel fortjent at hun vant Critics Choice Award for beste skuespillerinne. Hun er like psykotisk som Penguin, men av grunner som gir henne litt medfølelse. Selv om hun er Penguins største hindring, ender du opp med å heie litt på henne også.
Også resten av rollebesetningen skinner. Clancy Brown som Salvatore Maroni, Carmen Ejogo som Eve Karlo, Theo Rossi og Deirdre O’Connell – spesielt som Oz’ mor. Noen ganger litt melodramatisk, men det passet hennes skarpe, slitne karakter fra Gothams skyggesider.
Og en spesiell honnør til nykommeren Rhenzy Feliz som Victor Aguilar – en foreldreløs gutt etter Riddlers angrep på Gotham, som tas under Penguins vingespenn. Victor starter som en usikker ungdom og forvandles til noe helt annet innen sesongens slutt. Dynamikken mellom Oz og Victor gir noen av de mest morsomme og emosjonelt lettende øyeblikkene i serien, og forholdet deres blir en av de mest interessante å følge.
Serien balanserer action, følelser og karakterutvikling perfekt. Jo mer du ser, jo mer investert blir du. Noen kaller det en «slow burn», som stemmer godt, men det er her magien skjer. Her bygges karakterene lag for lag og det er akkurat dette som gjør serien så fengslende. Ikke rart den allerede blir sammenlignet med The Sopranos og Breaking Bad. Hvis du likte dem, vil du definitivt like denne.
Plottvister? Absolutt.
Dette er en underdrivelse. Minst én gang per episode vil du bli overrasket – enten av en uventet vending, et sjokkerende øyeblikk, eller en scene som får deg til å måpe.
Regissørene Craig Zobel, Helen Shaver, Kevin Bray og Jennifer Getzinger (som styrte finalen) har gjort en imponerende jobb med å holde retningen stram, selv med ulike visjonærer bak kameraet.
Dialogen er skarp som en nyslipt kniv og den klassiske New York-aksenten fortjener hyllest. Perfekt for denne settingen.
DCs mørke side skinner i The Penguin
Manuset? Gjennomtenkt. Smarte replikker, sterke prestasjoner, mørk humor – akkurat passe blanding av alvor, spenning og svart komedie.
Tematisk utforsker serien makt, korrupsjon og hevn. Så vell som spørsmål rundt hvor langt før man blir et monster, eller om man kanskje var det hele veien? Det er også et sterkt moralsk dilemma gjennom hele serien, fordi du føler deg dratt mot Oz. Og det er nettopp dette som gjør The Penguin så unik.
Actionscenene er også brutale, rå og presise. Ingen glatte kampscener her – dette er overlevelse og du kjenner hvert slag. Så om du liker Batman, mørke krimdramaer, eller bare vil ha en serie som kombinerer action, maktspill og utspekulert strategi med en dose svart humor – se The Penguin.
Absolutt verdt tiden din.
