«11-åringen Jake Bohm er ikke som alle andre 11-åringer». Når en barnekarakter blir beskrevet på den måten vet man at det på et eller annet tidspunkt vil komme tårer. Spørsmålet blir om publikum gråter med.
I åpningsepisoden av Touch får vi i hvert fall følelsesladede scener på løpende bånd, og hovedattraksjonen i Tim Kring (Heroes) sin nye kreasjon blir å se skjebnen utføre sine streker på globalt plan. Jake Bohm besitter nemlig evnen til å spå visse hendelser før de oppstår ved å tyde tall og mønstre alle andre enten avfeier eller ignorerer. Siden Jake ikke prater, og dessuten har en tendens til å stikke av til nærmeste mobiltårn hver gang skolen blir for kjedelig, blir faren Martin en slags beskytter og oversetter for sønnens oppdagelser.
Piloten hadde ikke akkurat god tid, og både introduserte og løste en rekke av problemene som utspilte seg over 14 ulike tidssoner. Selv om noen av koblingene var snedige, går det altfor fort i svingene til at man klarer å danne et forhold til disse sidekarakterene. Veien fra en defekt brødovn til selvmordsbombing blir litt for kort.
Skjebnen som konsept er dessuten problematisk, fordi det fort kan bli en sovepute hvor alle logiske krumspring aksepteres når man skal knytte sammen to urelaterte mennesker. For gjelder egentlig logikk når man har med skjebnen å gjøre? Man kan jo alltids unnskylde seg med at «skjebnens veier er uransakelige» når en flodbølge knuser et kinesisk gamlehjem fordi en chilener glemte å slippe ut katta. Piloten er heldigvis ikke helt der, selv om man må sluke visse ekstreme tilfeldigheter som typisk skjebnemat.
Og nå som jeg først befinner meg her i det filosofiske hjørnet: hva med den sultrammede ungen som ikke får oppleve sjuårsdagen? Det virker ikke som om skjebnen bryr seg så mye om henne. Spørsmålet blir om Touch i senere episoder tør å utforske de livene som ikke virker å være del av en noen som helst større mening, for i piloten handlet alt om gledestårer.
Det er egentlig uvisst om det finnes en underliggende mytologi her. Hvorfor har Jake disse evnene? Er det flere slike barn? Tar hittegodspersonell alltid med seg hjem glemte mobiler? Hvis ikke serien forsøker å i hvert fall utforske noen av disse spennende spørsmålene, risikerer Touch å bli nok enn repeterende procedural som hviler på et småstilig konsept.
Om ikke annet så har serien Kiefer Sutherland. En solid skuespiller i en i utgangspunktet ny karakter, men når han i åpningsepisoden klarte å lire av seg flere «damnits» (og i en scene også var i et kappløp mot klokka) ble Martin Bohm plutselig faretruende lik Jack Bauer. Kiefer må trå ut av skyggen fra sin største karakter hvis han skal fungere, og akkurat nå virker det som det hadde vært bedre å plassere en mer hverdagslig type i den rollen.
Resten av det som tilsynelatende er den faste ensembelet fikk lite å jobbe med. En vakker sosialarbeider, en ordknapp unge og kun én scene med Danny Glovers eksentriske professor var ikke nok til å gjøre et inntrykk verken den ene eller andre veien. Selve produksjonen var i typisk storkanalstil; rent, pent og litt kjedelig, med et dårlig skjult Los Angeles som stand-in for New York.
Konklusjon
For de fleste av oss er det vanskelig å spå om fremtiden, men jeg er redd Touch vil gå seg fast i en bruk-og-kast karaktermentalitet og uimponerende skjebnesammenkoblinger. Selve åpningen var både fartsfylt og stor på antall «nå kan du dra frem lommetørkelet»-øyeblikk, men inneholdt desto like lite av ekte følelser. Kynikerne bør forbli skeptiske.
Førsteinntrykket er basert på seriens første episode. Touch har offisiell premiere på Fox 19.mars.
