Fra folk som har sett et par episoder av Breaking Bad og Damages kommer Ringer – en selv-proklamert «neo-noir thriller» som skulle være Buffy-stjernen Sarah Michelle Gellar sin triumferende gjenkomst til TV-skjermen. Det eneste som manglet var et fnugg av kvalitet i utførelsen.
Forventninger er aldri en god ting å ha. Da jeg hørte at Sarah Michelle Gellar skulle komme tilbake på TV-skjermen, ble jeg glad – og av god grunn, ettersom Gellar var en stor del av grunnen til at ‘Buffy’ ble suksessen den ble. I månedene før utgivelsen av Ringer hadde diverse av seriens produsenter i tillegg beskrevet serien i media som en kabelserie på nivå med førstnevnte Breaking Bad og Damages. Dette ga selvsagt enda høyere forventninger til serien. Men sannheten er at Ringer ikke er noen ny Buffy. Og det er så langt fra Breaking Bad som man kan komme.
I Ringer spiller Sarah Michelle Gellar ikke bare én karakter – men to tvillingsøstre, Bridget og Siobhan, som gjenforenes etter seks år. De har tydeligvis levd to svært forskjellige liv; Bridget er en eks-stripper og narkoman som var vitne til et mord og er nå på rømmen fra både politiet og mafiaen, mens Siobhan har levd det tilsynelatende perfekte livet i Manhattan med den velstående ektemannen Andrew (Ioan Gruffudd fra Fantastic Four). Mystiske omstendigheter fører til at Bridget tror Siobhan har tatt selvmord – og ender opp med å innta livet til søsteren for å unnslippe sitt eget. Spørsmålet er om livet hennes er så mye bedre? Og er Siobhan virkelig død?
Lite logikk
Plottet høres sprøtt ut, men har potensial med den rette utførelsen. Dessverre gir ikke piloten meg for store forhåpninger. Det største problemet er at de bruker svært lite tid på å begrunne hvorfor Bridget bestemmer seg for å bli Siobhan. Dette er hele premisset – men serien hopper over forklaringen. Om ikke annet er det mangel på dybde i forklaringen i hvert fall. Vi skjønner at hun var vitne i en viktig rettssak, men det er svært lite i piloten som tilsier at å innta søsterens liv er den mest logiske løsningen på problemene hennes. Det er et komplett fravær av logikk som gjør meg lettere irritert. Serien hopper derimot rett inn og skaper mer forviklinger for Bridget-som-Siobhan enn å ta litt tid til å utforske hva som får henne til å gjøre dette. Selvfølgelig skal det være lov å lage mysterier, men serien har nok mysterier som det er, og det er kanskje heller ikke så lurt å gjøre hovedkarakteren i serien til et såpass stort spørsmålstegn.
For at vi skal tro på resten av de ufattelige plottvistene serien lager, må serien i hvertfall gi oss noen gode karakterer som man kan stole på. Vi må kjenne karakterene for å kunne ha en tilknytning til handlingen, noe Ringer bommer helt med, og i stedet for å være underholdende, føles det manipulerende og fornærmende for meg som en seer. Det blir like troverdig som en dårlig skrekkfilm, uten noe av skremselseffekten engang.
Alt er så forseggjort og mekanisk at man føler aldri noen slags spenning i episoden. Piloten setter opp en del mulige interessante dilemmaer, men som en frittstående episode så føltes dette relativt uengasjerende. Det er ingen karakterer som viser noen slags personlighet, og det ender opp å være rett og slett kjedelig å se på. Alle karakterene er bare sjakkbrikker som flytter seg rundt på brettet for at skribentene kan introdusere nye sjokk. Dette er spesielt problematisk i forhold til Gellar, som får svært lite å spille på når det gjelder å skape ulikheter mellom de to søstrene. Siobhan er så vidt med i episoden før hun forsvinner og den eneste signifikante forskjellen mellom de er at Siobhan har fine klær, mens Bridget har litt mer humor.
Scenene mellom de to søstrene føles derimot mer som en dårlig fortolkning av Gollum/Smeagol-scenene fra The Lord of the Rings: The Two Towers, enn to individuelle karakterer med ulike personligheter. Dette er noe grunnet Gellar sin prestasjon som virker litt vel melodramatisk til tider, men mest på grunn av virkelig platt dialog. Karakterene er foreløpig ikke interessante nok for at jeg skal bry meg, til tross for noen genuint overraskende øyeblikk. Det kan dog hende at karakterene utvikler mer særtrekk etter hvert som serien fortsetter, men utgangspunktet er veldig tynt.
Overtydelig og overfladisk
Dette er generelt en svært tynn serie. Dette er en serie som vil gjerne være dyp og nyansert, uten å være det. Øyne. Speil. Det er ikke mangel på symbolikk- og det er ikke nødvendigvis en dårlig ting, men utførelsen er såpass banal at det er komplett mangel på subtilitet. Det er svært overtydelig. Vi skjønner at Bridget blir overvåket, og speil sier noe om identitet – men det er såpass diffust og klønete innarbeidet at det får en studentfilm til å virke som et mesterverk i sammenligning. Motellet hun bor på heter «Double Nickel» av alle ting. Overtydeligheten fortsetter med en haug av klisjéer fra Anonyme Narkomaner møtene Bridget går i, til den hemmelige affæren Siobhan har, til den opprørske tenåringsdatteren til Andrew. Dialogen her føles som vi har hørt mange ganger før, i situasjoner vi har sett alt for mange ganger før. Dette er også en stor del av grunnen til at serien mangler dybde. Karakterene sier akkurat det som kreves av de for at handlingen skal gå videre. Jeg kjenner heller ikke noen slags kjemi eller dynamikk i scenene. Det er litt følelsesløst og som jeg nevnte tidligere, mekanisk.
Ringer bryter en grunnleggende regel i fortellerteknikk – vis meg, ikke fortell meg. Dette er en feil mange piloter begår, men det føltes spesielt klønete her. Karakter-forhold må selvfølgelig forklares, men måten det gjøres på i denne episoden er veldig overfladisk og åpenbart. All subtekst blir gjort om til tekst, med lite etterlatt til fantasien. Hele tiden refererer andre karakterer til hvor endret «Siobhan» har blitt – noe som er forventet – men graden av dette føles litt vel overtydelig uten at karakterene har tid til å undre mer. Alt skal forklares om forholdene mellom Siobhan og Andrew, Bridget og sponsoren hennes Malcolm, med lite tid til å absorbere og tolke informasjonen. Serien er samt på sitt mest overtydelige i lattervekkende scener hvor Bridget snakker med seg selv for at seeren skal forstå hva som foregår. Det blir til tider litt som en tegneserie med overtydelige snakkebobler i serieformat.
Ukonsistent tone
Fortellerteknikken og skuespillet kan fikses, men det som er mest tydelig fra denne piloten er at dette er et produksjonsmessig dårlig håndverk for å være en frittstående TV-episode.
Tonen er for det meste veldig ukonsistent. Regien er til tider som en dårlig såpe-opera, men prøver å være som en «art house» film, med mye fokus på den tidligere nevnte symbolikken. Kameraet zoomer inn og ut i slow-motion på karakterene, men det føles som om en filmstudent har nettopp funnet zoom-knappen på kameraet sitt. Symbolikken likeså, er så overtydelig og banalt gjennomført at tonen av serien er mer som en parodi av en gammeldags «noir» thriller, uten at det skulle være tilsiktet. Lyssettingen og cinematografien er også litt for finpusset og såpe-opera aktig ut for å føles virkelig og realistisk ut.
Det er spesielt en scene på en båt i første episode som har så forferdelige dårlige effekter at man rett og slett ikke klarer å ta det seriøst. Det er her serien går nesten fra å være så dårlig at den blir bra. Det er rett og slett uvisst hvem serien er rettet mot. Alle leddene av produksjonen lager hver sin egen serie: manusforfatterne tror de lager en noir thriller, mens regissør Richard Shephard (Ugly Betty) tror han lager en såpe-opera. Musikken høres ut som noe ut av en cheesy skrekkfilm med åpenbart illevarslende lyder for å gjøre det enda mer dramatisk. De har også valgt å sette inn generisk pop-musikk i scener som skal ha dramatisk tyngde som i stedet føles veldig One Tree Hill aktig ut. Skuespillerne har null kjemi og er aldri helt enige om hva de gjør i serien. Gellar er melodramatisk, Tara Summers (Damages), som spiller venninnen Gemma, er bobblete på en måte som får meg ikke til å tro på vennskapet mellom Siobhan og Gemma. Gruffudd er derimot bare seriøs og kjedelig. Nestor Carbonell (Lost) kommer kanskje best ut av det, men det er kanskje fordi han ikke får allverden med materiale å spille på utover den typiske FBI-agent rollen.
Sluttproduktet er rett og slett kjedelig. Mange av problemene med episoden kunne ha vært fikset med litt humor, i hvert fall noe som hintet om at manusforfatterne visste hvor tåpelig alt var. Det er spesielt skuffende med tanke på Gellar som klarte å håndtere minst like mange roller på Buffy uten at resultatet ble enten for seriøst eller for tullete. Her blir det litt vel pretensiøst og gravalvorlig. Det er uvisst om serien kommer til å være en «guilty pleasure» såpe-opera på nivå med Gossip Girl eller om serien er mer interessert i å gå dypere inn i noir-røttene som produsentene sier. Jeg er i hvert fall mer interessert i det sistnevnte.
Konklusjon
Det er kanskje passende at plottet til Ringer høres minst like halvbakt ut som Buffy gjorde. Resultatet derimot er langt svakere. Buffy var på mange måter en pionér når det kom til serialisert historiefortelling med primærfokus på karakterene, mens Ringer er en labyrint av en serie som fokuserer mer på å sjokkere enn logikk og karakterutvikling. Buffy var en sjangermiks som klarte til tider å være både en komedie, skrekkfilm og et drama. Ringer derimot, er en serie som ikke klarer å være en sjanger engang. For det meste blir det en uinspirert såpe-opera. Det er samtidig ikke rettferdig å bedømme serien i samme lys som Buffy.
Inntrykket mitt av piloten av denne serien er at dette er et rot. Serien har mange elementer som kan forbedres, men i piloten er det lite som fungerer. Det er for all del enkelte interessante ting i piloten – mulighetene er der til å gå til noen særdeles mørke steder – men som et helhetlig produkt har Ringer ingen etablert tone som tilsier hva en typisk episode av serien kommer til å være. Dette er kanskje heller en positiv ting – det er mye som kan forbedres med episode 2. Serien kan utvikle seg til å bli en mye mer stilsikker og forbedret serie etter hvert som manusforfatterne finner ut hva som fungerer og hva som ikke gjør det. Skuespillere trenger ofte litt tid til å definere rollene sine, så det er også noe som har forbedringspotensial. Dette er noe som skjer med nesten alle serier. Buffy fant forresten ikke seg selv før i sesong 2.
Dette er derimot en pilot som kunne vært bedre hadde den gått litt dypere inn i spørsmålene om identitet, skjebne og lykke, med en gjennomgående mørk og stilistisk noir-stemning. I stedet for er denne piloten et overfladisk såpe-opera som er mer interessert i hvor pen Sarah Michelle Gellar ser ut i fintøyet, enn å etablere karakterene.
Uansett hvor mange vendinger episoden tar, klarer den ikke å legge skjul på dette. Men for all del, velkommen tilbake på skjermen, Buffy.
LES OGSÅ: Førsteinntrykk: ‘The Secret Circle’ – magisk potensial
