Et essay om en dag i London, om avstanden mellom to virkeligheter som ligger få minutter fra hverandre, og om hva som skjer når en vakt misforstår hva du mener med å oppleve en by.

---

«What do you want? Girls? Cocaine?»

Mannen som spurte var trolig i 30-årene. Han sto i en gate jeg ikke kunne navnet på, i en by med nesten en overvåkingskamera per ti innbyggere, og han stilte spørsmålet med den samme rutinemessige høfligheten som en servitør bruker når han spør om du vil ha drikke til maten.

Klokken var over midnatt. Ni timer tidligere hadde jeg stått i en korridor i Mayfair og forsøkt å ikke stirre for mye på Julia Roberts.

Jeg har aldri skrevet om denne dagen før. Det er åtte år siden nå. Grunnen til at jeg lot den ligge, er den samme grunnen til at jeg skriver om den nå: tidspunktet var aldri helt riktig. Det forble lenge en historie jeg fortalte bruddstykker av i sosiale lag, gjerne når andre introduserte meg som «han har intervjuet Julia Roberts». Noe jeg forøvrig ikke har, men historier har det å spinne ut i det overdrevne.

Curzon Mayfair, ettermiddag

Datoen var 2. oktober 2018. Amazon hadde samlet den europeiske presse til det de kalte Prime Video Presents, en oppvisning i hva strømmegiganten skulle bruke pengene sine på. Verdenspremieren på The Romanoffs gikk av stabelen på Curzon Mayfair, kinoen i Curzon Street som har vist film siden 1934 og som ligger like ved Shepherd Market, et av Londons eldste og mest tvetydige nabolag.

Det var mye stjernestøv i bygget. Julia Roberts og Sam Esmail var der for Homecoming. Orlando Bloom og Cara Delevingne for Carnival Row. Jon Hamm, David Tennant, Michael Sheen og Miranda Richardson representerte Good Omens, sammen med Neil Gaiman og regissør Douglas Mackinnon. Rachel Broshnahan, Michael Zegen, Tony Shalhoub og Marin Hinkle var der for The Marvlous Mrs. Maisel. Fra The Romanoffs var blant andre Michael Zegen og Inès Melab på plass.

Fra Norge var vi to. Jeg for Serienytt, og May Synnøve Rogne for Aftenposten.

May Synnøve og jeg spiste burger sammen. Det er den detaljen jeg husker best fra lunsjen, før en endeløs rekke med pressekonferanser og køer ventet. Det sier antagelig noe om hvordan slike dager egentlig fungerer. Man reiser to timer med fly for å møte verdensstjerner, og det som fester seg er en samtale over en burger med en norsk kollega om Babylon 5.

Rogne er film- og TV-anmelder i Aftenposten, cand.philol. i medier og kommunikasjon fra Universitetet i Oslo. Hovedoppgaven hennes het «Den vakre volden» og handlet om hvorfor vi fascineres av filmatisk vold, om voldsballetter og estetikk. Hun hadde bakgrunn fra Oslopuls og hadde dekket Oslos uteliv i årevis før hun gikk over til kulturavdelingen. Hun er også science fiction-fan, som forklarer at vi endte opp med å snakke om en romstasjon i Epsilon Eridani-systemet i stedet for om Amazon.

Ingen av oss var klar over at Julia Roberts ville dukke opp på arrangementet, et hemmelighold som ikke gjør det enklere å være journalister som ønsker å være forberedt. Det skulle vise seg at det ikke var hendelsen jeg var mest uforberedt på.

Jeg tenkte ikke på det da. Men det er en viss ironi i at jeg tilbrakte ettermiddagen med å diskutere estetisert vold med en kvinne som har skrevet vitenskapelig om nettopp det, og natten med å møte den uestetiserte varianten i Londons uteliv.

Korridoren

Pressekonferansene gikk på rekke og rad. Sekvensielt, alt annet enn effektivt, med den koreograferte tempoøkningen som kjennetegner store lanseringer. Man får tolv minutter. Man får syv. Man får stå i en kø. Plutselig står Julia Roberts ved siden av oss.

Høydepunktet var ikke en pressekonferanse. Det var en korridor.

Jeg sto i en gang og Julia Roberts sto der også, i den lille tomrommet som oppstår mellom to programpunkter, når publisistene ser på klokkene sine og ingen helt vet hvor de skal. Hun snakket og kommanderte entouraget sitt. Jeg tiet og bivånet, noe frustrert over beskjeden om at det ikke var lov å ta bilder. Det var ikke et intervju og jeg later ikke som om det var det, jeg stilte heller ikke spørsmål under den påfølgende pressekonferansen med henne og Sam Esmail.

Jeg ble, for en sjelden gang, litt star-struck. Jeg klarte å parkere det et sted bak i hodet og oppføre meg som et arbeidende menneske. Det er en ferdighet man ikke vet om man har før man testes. Fordi dette var tross alt Julia Roberts, som jeg er vokst opp med som den største stjernen på det store lerretet.

Roberts var femti år gammel og hadde nettopp gjort sin første TV-serie. På panelet den dagen sa hun at fjernsyn ikke er for pyser, og lo av det. Hun hadde insistert på å behandle Homecoming som en film, med alle manus klare på forhånd og med Esmail som regissør på samtlige episoder.

Femten år tidligere hadde ingen av disse menneskene vært i denne bygningen. Filmstjerner gjorde ikke fjernsyn. Nå gjorde alle det, fordi pengene hadde flyttet seg, og Amazon hadde leid en kino i Mayfair for å demonstrere nettopp det.

Mannen i trappen

Det er umulig å skrive om denne dagen uten å skrive om Matthew Weiner, og det er ikke det mest behagelige med dagen, fordi tidfestingen er brutal. Det var slått sprekker i fasaden til skaperen av en av mine absolutte favorittserier: Mad Men.

The Romanoffs var Weiners første store prosjekt etter Mad Men. Åtte frittstående historier om mennesker som tror de nedstammer fra den russiske tsarfamilien, spilt inn i syv land, med Tom Pettys «Refugee» som vignett. Amazon slapp den ukesvis fra 12. oktober, ikke alt på én gang, som om de ville tvinge fram den gamle rytmen. Serien fikk blandet mottakelse. Rotten Tomatoes endte på 49 prosent. Serien? Den var helt ok. Intet mer, intet mindre.

Men det var ikke serien som dominerte samtaleemnet den uken.

I november 2017 hadde Kater Gordon, tidligere manusforfatter på Mad Men og Emmy-vinner for en episode hun skrev sammen med Weiner, fortalt nettstedet The Information at han en kveld de jobbet sent hadde sagt at hun skyldte ham å la ham se henne naken. Hun ble ikke hentet tilbake året etter. Weiner har konsekvent avvist påstanden.

Dagen før arrangementet i London, 1. oktober, publiserte Vanity Fair et intervju der Weiner igjen benektet, men formulerte seg slik at han ikke husket å ha sagt det, uten å utelukke at det kunne ha skjedd. Dagen etter arrangementet, 3. oktober, svarte Gordon offentlig at hennes egen hukommelse var intakt, og at kommentaren ikke burde forstås som et enkeltstående tilfelle.

Vi var altså der, Rogne og jeg, i det nøyaktige midtpunktet av det vinduet. Førtiåtte timer bredt.

Da natten dro seg til, jaget vi ham opp en trapp da han var på vei for å gå for kvelden.

Jeg skal være ærlig om hva som skjedde da: ingenting journalistisk. Vi snakket om Mad Men, som vi begge elsket. Vi snakket om Norge, som han hadde besøkt tidligere i livet og var oppriktig glad i. Det var en hyggelig samtale mellom mennesker som liker fjernsyn. Rogne tok et bilde av Weiner og meg, og gikk deretter til hotellet sitt.

Jeg har tenkt en del på den trappen siden. Ikke fordi jeg burde ha konfrontert ham. En premierefest er ikke et forhør, og en journalist som løper etter en kilde med et anklagende spørsmål klokken elleve om kvelden får som regel ingenting annet enn en pressetalsperson på nakken, dette handler om dannelse. Men jeg har tenkt på hvor lett det er å bli sjarmert. Hvor effektivt en hyggelig samtale om et land man er glad i, kan legge seg som et teppe over alt annet.

Brexit, seks måneder før

Tidligere på kvelden hadde det vært rød løper og fest på Curzon. Jess Glynne gikk på scenen. Jeg har fortsatt videoopptaket.

Og et sted mellom drinkene havnet jeg i en Brexit-samtale med en britisk influencer hvis navn jeg ikke husker. Han var for. Sterkt for. Vi hadde møttes under morgenprestenasjonen. Standpunktet hans var aggressivt for, på en måte som gjorde at samtalen sluttet å være en samtale og ble noe annet, en slags overlevering av standpunkt.

Jeg husker at jeg ble stående og se på han og tenke at dette er altså hva det har gjort med dem. De steile frontene i en sak som rystet hele EU-fundamentet.

Konteksten var denne: Storbritannia skulle forlate EU 29. mars 2019, om under seks måneder. Theresa Mays Chequers-plan var blitt kaldt avvist av EU-lederne i Salzburg noen uker tidligere. Og akkurat denne dagen, 2. oktober 2018, sto Boris Johnson på Konservativ partikonferanse i Birmingham og krevde at planen skulle skrotes. Han hadde kalt den vanvittig.

Mens vi drakk champagne i Mayfair, revnet regjeringspartiet i Birmingham.

Vakten som misforsto

Da jeg gikk ut i natten, spurte jeg en vakt om veien.

Jeg spurte hvor jeg kunne gå for å oppleve London. Det hadde vært en lang dag, med mange inntrykk. Nå ønsket jeg kun å opplevde det jeg aldri har gjort i England. Å gå på en pub. Jeg mente et sted med folk, et glass, kanskje musikk. Jeg mente det en turist mener.

Hun pekte.

Jeg vet ikke om hun misforsto meg, eller om hun var vant til at folk fra en slik kjendisfest vanligvis mente noe helt annet med å «oppleve London» enn det å gå på pub. Jeg vet bare at jeg gikk dit han pekte, og at jeg etter noen minutter befant meg i en gate der narkotika og prostitusjon ble solgt åpenlyst. Ikke diskret. Ikke i portrom. Åpenlyst, slik man selger pølser. Ingen pub var å se…

Jeg har senere forsøkt å finne igjen gaten på kart. Jeg har ikke klart det. Jeg trodde lenge det var Chinatown, men det var nok bare en innbilling, og jeg vil ikke påstå noe jeg ikke vet. Det er uansett ikke langt fra Mayfair. Noen minutters gange fra kinoen der Julia Roberts nettopp hadde stått, og så er man der.

Første forsøk

Den første som tilbød meg noe, fikk et motspørsmål i stedet.

Jeg spurte om jeg kunne intervjue ham.

Jeg tenkte, der og da, at det fantes en historie her. Jeg hadde brukt dagen på Julia Roberts, som en gang spilte hovedrollen i Pretty Woman, en film som kanskje mer enn noen annen har sminket virkeligheten for hvordan vestlige publikum forestiller seg prostitusjon: som en romantisk komedie med lykkelig slutt, en Cinderella-fortelling med Rodeo Drive og en hvit limousin. Jeg tenkte at hvis jeg kunne snakke med kvinner som faktisk jobbet i denne bransjen, i denne gaten, denne natten, ville jeg ha en kontrast som ingen kunne diskutere seg bort fra.

Det var også et alvor utover dette, fordi uttalelsen «jenter i alle aldre» ble brukt. Det er i slike øyeblikk det er vanskelig å holde seg fattet og fortsatt klare å ha en åpen samtale med mannen foran meg. En del av meg ønsket å gi han en leiving, så ærlig skal jeg være.

Jeg fikk aldri den historien. Det skal jeg si tydelig, for det er den historien som mangler i dette essayet, og fraværet er ikke tilfeldig. Det er nettopp fordi de menneskene er de vanskeligste å nå. De blir usynlige og deres historier forblir usagt. Det er tragediens realitet i det som er den verste form for kriminalitet.

Intervjuet ble uansett avbrutt etter kort tid. En kunde begynte å slåss med langeren. Jeg gikk videre noen meter. Jeg tok ingen bilder. Det var et sted der man ikke tar bilder, og jeg har aldri angret på den vurderingen. Friskt i minnet har jeg også historien om et familiemedlem som noen år før var blitt slått ned og ranet i denne byen. Jeg var forsiktig, snek også inn i samtalen at jeg var tidligere forsvarsmann. En tidligere soldat. I håp om å virke noe avskrekkende. Jeg var tross alt ikke forberedt på denne situasjonen.

Tjue minutter

Så kom den andre selgeren. Det tok kun ett minutt.

«What do you want Sir? Girls? Cocaine?» Ordlyden var den samme. Jeg måtte le litt inni meg, fordi jeg tror blazeren fikk meg til å se ut som en velstående mann på et oppdrag. Faktum var at jeg knapt eide nålen i veggen den gang, og var på jakt etter alt annet enn dop og damer.

Jeg viste han forlovelsesringen, takket høflig nei og spurte om han ville la seg intervjue. Han sa ja. Vi ble stående i omtrent tjue minutter.

Tankene mine vandret til min samboer hjemme, som hadde mistet jobben samtidig som flyet mitt landet i London. Jeg skulle gjerne vært hjemme med henne. Samtidig med journalist-arbeidet, var jeg også student som jobbet med prototype på et tidlig nasjonalt varslingssystem, et system som skulle varsle om fare før det inntraff. Nå befant jeg meg i en farlig situasjon i en gate med langere. Hvem skulle trodd…

Jeg fortalte ham at jeg hadde møtt Julia Roberts tidligere på dagen. Han syntes det var artig, men undret seg sikkert på om jeg var vel bevart. Vi snakket om Norge. Og så, uten dramatikk, fortalte han hvor han kom fra: han hadde kommet til Storbritannia fra Afrika i 2011. Han hadde jobbet som sosialarbeider.

Han hadde mistet den jobben. Og så hadde han endt her.

Mens vi sto der, gjorde han noe jeg fortsatt ikke helt vet hvordan jeg skal plassere. Han hjalp hjemløse. Underveis i intervjuet, midt i det hele, brukte han tid på å hjelpe folk med å finne et sted å sove, for en polakk ved navn Olav kom bort og bønnfalte på vegne av seg selv og det han hevdet var sin kone. Han var altså i gang med å selge meg narkotika og kvinner i det ene øyeblikket, og drev sosialt arbeid i det neste, med de samme ferdighetene, i den samme gaten, med samme rolige stemme.

Yrket hans hadde forsvunnet. Kompetansen hans hadde ikke.

Til slutt endret han tilnærming til meg, fra salg til omsorg. Det var absurd. Han avsluttet slik:

«You seem like a nice man. You can’t walk down here, and don’t get in a car with people like me. We will beat you up and rob you. Take a taxi.»

Jeg ga ham visittkortet mitt. Jeg hørte aldri fra ham igjen.

Hva gaten forteller om arbeidsmarkedet

Jeg har tenkt mest på det siste. Ikke på advarselen, selv om den var raus. På sosialarbeideren.

En mann utdannet og trent i å hjelpe mennesker, som mister lønnsarbeidet og finner at den eneste økonomien som fortsatt tar imot ham, er den uformelle. Han bytter ikke ut ferdighetene sine. Han flytter dem. Evnen til å lese folk, til å bygge tillit raskt, til å håndtere mennesker i krise, er nøyaktig den samme kompetansen i begge yrkene. Bare oppdragsgiveren er ny.

Noen år senere endte jeg selv opp som karriereveileder i fire år innen akademia. Da brukte jeg gjerne denne historien, om ønsket å få folk fra gaten og over i respektable yrker, ikke motsatt vei som i det Brexit-herjede London i 2018.

Det er en presis og ubehagelig illustrasjon av hvordan et arbeidsmarked svikter. Ikke ved at ferdigheter mangler, men ved at det ikke finnes en lovlig kjøper av dem. London i 2018 hadde full sysselsetting på papiret. Det hjelper lite hvis du står utenfor papiret.

Tallene fra samme periode gir historien hans en større ramme. Antall mulige ofre for menneskehandel og moderne slaveri meldt inn til det britiske registreringssystemet steg fra 3 804 i 2016 til 5 142 i 2017 og videre til 6 993 i 2018. Ofrene kom fra mange ulike land. Mer enn tretti prosent av sakene var i London alene, nesten tre ganger så mange som i noen annen region. Politiet i hovedstaden gikk fra 187 innmeldinger i 2013 til 2 346 i 2018, en økning på over tusen prosent.

Jeg vet ingenting om hvem mannen jeg snakket med arbeidet for, eller om kvinnene han tilbød meg var der frivillig. Jeg spurte ikke, og han sa det ikke. Men når noen tilbyr deg et menneske i samme setning som et stoff, er det en struktur bak. Enkeltpersoner selger ikke mennesker alene.

Verdens mest overvåkede by

Jeg tok ikke taxi.

Jeg gikk. Hotellet lå på nordsiden av Hyde Park, et par kilometer unna, og jeg gikk gjennom Soho og Mayfair og videre vestover, gjennom en by som allerede hadde lagt seg.

Estimatene for antall overvåkingskameraer i London varierer voldsomt, fra rundt 630 000 til over 940 000, avhengig av hvem som teller og om private kameraer regnes med. Uansett hvilket tall man velger, snakker vi om omtrent ett kamera per ti til fjorten innbyggere. Enkelte anslag hevder at en gjennomsnittlig londoner fanges på film opptil sytti ganger i døgnet.

Det slo meg mens jeg gikk at alt jeg nettopp hadde vært med på, kanskje fantes lagret et sted. Salget i gaten. Slåsskampen. Mannen som hjalp hjemløse. Meg som sto der med visittkort og foretok intervju uten å risikere å skrive noe ned.

Så begynte jeg å synge på en av min fars favorittlåter: «King of the Road».

Jeg gjorde det for den som eventuelt satt og så. Det er en av de mest lettsindige tingene jeg har gjort som voksen, og jeg husker den som et av de reneste øyeblikkene jeg har hatt. En norsk journalist som går alene på nordsiden av Hyde Park klokken ett om natten og synger en countrylåt fra 1965 om en mann uten penger og uten fast bopel, til et publikum av kameraer som antagelig ikke fantes.

Jeg vet ikke om noen så det. Det er nesten hele poenget med overvåking: kapasiteten er der, oppmerksomheten er ikke. Vi lever i systemer som kan se oss, men som stort sett lar være. Mannen i gaten hadde levd med det i syv år uten at noen så ham i den forstand som betyr noe.

Etterord

Dagen begynte med Julia Roberts og endte med en tidligere sosialarbeider som solgte narkotika og tilbød meg kvinner mens han hjalp hjemløse med å finne tak over hodet.

Jeg vil ikke late som om jeg forsto noe stort den natten. Jeg tror ikke journalistikk fungerer sånn. Jeg fikk ikke den historien jeg så for meg, den om kvinnene i gaten som skulle stå som korrektiv til Pretty Woman. Jeg satt igjen med tjue minutter fra én mann, uten opptak, uten dokumentasjon, uten oppfølging.

Men jeg satt igjen med en avstand. Fra Curzon Mayfair til den gaten er det noen minutters gange. Det tok meg få minutter å gå fra et sted der Amazon brukte millioner på å lansere åtte historier om mennesker som tror de nedstammer fra en henrettet keiserfamilie, til et sted der en mann tilbød meg et annet menneske.

Og jeg havnet der fordi jeg spurte en vakt hvor jeg kunne oppleve London.

Hun svarte helt korrekt.