I den Britbox-aktuelle krimkomedien Obituary står kvinner i sentrum – i komplekse roller preget av makt, moral og kontroll. For stjernen Siobhán Cullen representerer serien en rolle hun lenge ikke trodde hun kom til å få spille. I anledning premieren på sesong to, tok vi en prat med den irske skuespilleren.

Hva var det du elsket mest med å jobbe med sesong to?

– Det jeg elsket mest var å ta noe vi allerede hadde etablert og bygget opp fra grunnen av, og så overlate det til to nye regissører. Det kan være ganske skummelt å gi fra seg kontrollen og la nye «kapteiner» styre skipet, men i dette tilfellet var det utrolig spennende. Rachel Carey og Gary Shore har veldig ulike uttrykk og følsomheter, men begge jobbet innenfor den samme verdenen vi hadde skapt. Det var fantastisk å se hvilke fingeravtrykk de satte på materialet.

– Hvordan er prosessen med å gå tilbake i rollen som Elvira? Det ser ut som du virkelig elsker å spille denne karakteren.

– Elvira er en gave av en rolle. Tidlig i karrieren min trodde jeg aldri at jeg kom til å få spille en slik type karakter – en kvinnelig seriemorder. Hun er så unik. Etter å ha gjort én hel sesong, handler det mye om å komme tilbake til henne gjennom det konkrete: kostymene, måten hun beveger seg på, kroppsholdningen. Bare det å ta på seg klærne og skoene hennes igjen hjelper enormt med å komme tilbake i riktig tankesett.

– Hvordan forberedte du deg researchmessig til en rolle som dette?

– For meg lå alt i manuset. Ray hadde skapt en veldig tydelig verden med en helt spesifikk tone. Jeg følte ikke behov for å lese nekrologer eller gjøre ytre research. Alt jeg trengte å vite om Elvira lå i det Ray hadde skrevet. Det handlet om å lese manuset igjen og igjen, og virkelig komme inn i både Elviras og Rays hode.

I sesong én jobbet jeg tett med regissør John Hayes i forarbeidet. Han ga meg mange referanser til serier og filmer som balanserer det jordnære med noe litt forskjøvet. Serien er ikke 100 prosent realistisk – det er kanskje 95 prosent, og så er det en liten forsterkning. Det var viktig å finne akkurat den balansen.

– Det plasserer serien litt i samme landskap som for eksempel Barry og Dexter. I sesong to har Elvira gjennomgått en stor forandring – hun har mistet faren sin. Hva betyr det for henne?

– Det er helt avgjørende. Ward var hennes moralske kompass. Han ble etter hvert den hun delte mer og mer med, og han ga henne retning. Når hun mister ham, mister hun også inspirasjonen og tryggheten. Hun er mer på villspor.

Gjennom sesongen ser vi henne bli mer selvstendig, men også mer usikker. Hun ser på Emerson som en mulig ny partner, både emosjonelt og kanskje på andre måter. Samtidig bærer hun på denne enorme hemmeligheten, og spørsmålet blir om det i det hele tatt er mulig å dele den med noen.

– I slutten av første episode er hun vitne til et mord – samtidig som hun selv egentlig er der for å drepe. Hva skjer i henne i den scenen?

– For Elvira er det ikke volden i seg selv som er drivkraften, men spenningen rundt drapet. Å være vitne til et mord i sanntid er traumatisk og sjokkerende, også for henne. Hun reagerer slik de fleste av oss ville gjort. Det som gjør henne så komplisert, er kontrasten: hun er der for å utføre et drap selv, men blir samtidig dypt preget av å se et mord skje foran seg.

Hun ser ikke på seg selv som et ondt menneske. Hun mener hun tar livet av folk som fortjener det. I hennes eget moralske univers gjør hun det rette.

– En ny og dominerende maktfigur introduseres også: Vivian Birch. Hvordan var det å spille mot den dynamikken?

– Det var fantastisk. Mirren Mack spiller Vivian helt briljant. Ray hadde skrevet henne som en karakter større enn livet, full av sylskarpe replikker og komisk kraft. Da Mirren ble castet, visste jeg at dette kom til å bli gøy – og hun overgikk alle forventninger.

Elvira er tilbakeholden og kontrollert, mens Vivian er høylytt, frekk og tar all plass i rommet. Å sette dem opp mot hverandre ga en utrolig energi. De scenene var noen av favorittene mine i hele sesongen.

– Hva var den største utfordringen for deg i sesong to?

– Tid. Det er alltid tid. Elvira er med i nesten alle scenene, og det er fantastisk, men også krevende. Samtidig gir det en sterk følelse av eierskap til serien – man er involvert i alt som skjer. Denne sesongen var mer ambisiøs, og vi presset virkelig grensene for hva vi kunne få til. Man skulle alltid ønske man hadde litt mer tid til det siste bildet, den siste justeringen.

– Du har vært i bransjen siden du var barn. Hva er den største endringen du har sett?

– Strømmetjenestene. Da jeg startet, føltes mulighetene veldig begrensede, spesielt i Irland. TV- og filmbransjen var liten, og en internasjonal karriere føltes uoppnåelig. Nå lages det enormt mye mer innhold, for et globalt publikum.

Serier trenger ikke lenger være universelle på bekostning av det lokale. Obituary er veldig irsk, men samtidig tilgjengelig for publikum overalt. Jeg tror det er en feil å undervurdere publikum. Squid Game er et perfekt eksempel på hvor langt en tydelig, lokal historie kan nå.

– Hvilke råd vil du gi til unge skuespillere i dag?

– Fokuser på selve arbeidet. Det er lett å bli distrahert av sosiale medier og følgere, men det er ikke derfor man begynte med dette. Ikke vent på tillatelse. Lag ting selv, sammen med venner. Gå på kurs, lag kortfilmer, gjør det du kan. Bare fortsett å jobbe.

– Tror du denne serien kunne blitt laget for ti år siden, med en kvinnelig hovedkarakter?

– Det er et veldig godt spørsmål. Da jeg startet karrieren, var ikke denne typen roller skrevet for kvinner. Det lå ikke innenfor det man ble sett på som «mulig». Derfor er det utrolig spennende å få spille en tøff, kaotisk kvinnelig karakter som tar så mye plass.

– Hvordan reagerte familie og venner da de hørte at du skulle spille seriemorder?

– De syntes det var gøy. Serien høres mørk ut, men den er veldig morsom. Den svarte humoren er det folk elsker – den er skarp, vittig og underholdende.

– Når du ser tilbake på sesong to, hva sitter du igjen med?

– Gleden ved samarbeid. Det kan være skummelt å slippe nye mennesker inn og gi fra seg kontroll, men magien som kan oppstå når nye perspektiver møter hverandre er enorm. Det er en påminnelse om at dette er en lagsport – og om hvor mye bedre arbeidet blir når man virkelig samarbeider, sier skuespilleren som bekrefter at det er håp om en tredje sesong av serien.

Obituary ser du eksklusivt på Britbox.