Det er noe befriende med serier som tør å justere kursen uten å miste identiteten sin. I sesong 1 var det amputasjoner, romantikk og et nesten lystig overskudd av spetakkel. Nå har The Artful Dodger vokst med å bli mer presis i formidlingen.
Sesong 2 bygger videre på dynamikken mellom Jack Dawkins og Belle, men lar følelsene få mer tyngde. Det er litt mindre fjolleri, mindre teatralsk overdrivelse – og mer romanse, mer dramatikk. Resultatet er en sesong som oppleves mer velbalansert og mer gripende. Rollefigurene får pusterom. De får dvele. Og det kler serien.
Samtidig leker produksjonen mer selvsikkert med uttrykket sitt. Et friskere og mer markant lydspor gir scenene energi uten at det tipper over i det karikerte. Serien har funnet rytmen sin, og den pulsen kjennes mer moden.
David Thewlis’ Fagin stjeler fremdeles enhver scene han entrer. Han er drivende, slu og samtidig sårbar på en måte som gir karakteren nye lag. Fagin er ikke bare katalysator – han er bensin på bålet. Det er en prestasjon som fortsetter å være blant seriens største fortrinn.
Et nytt og velkomment tilskudd i form av en etterforsker tilfører dessuten eleganse og en strammere motvekt til kaoset, i tilegg byr det på et ekstra gnist inn i et voksende trekantdrama. I tilegg blir det et sesonglangt mysterium som må løses. Det løfter helheten og gir konflikten større tyngde.
Det er kjærligheten som er sesongens bærebjelke. Kampen for å få være sammen – i en verden som ikke nødvendigvis spiller på lag – gir serien en emosjonell motor som slår sterkere enn før. SAmfunnstematikken og kommentaren, som preger originalverket, beholdes og gis også en overraskende forklaring mot slutten av sesongen. Turtelduene presses, testes og modnes. Og romantikken kommer styrket ut av det.
The Artful Dodger har rett og slett vokst et hakk. Den er mer sikker på seg selv, mer følelsesmessig investert – og fortsatt ikke tom for triks i ermet. Skulle det ligge planer for en tredje sesong, finnes det fortsatt nok energi, nok spenning og nok kjærlighet i dette universet til å fortsette reisen.
Dette er en serie som ikke bare lever videre, den utvikler seg. Og det er kanskje det mest tilfredsstillende av alt.
