Milliardærøya er en skikkelig fengende serie, pepret med drama, hevn, hat og maktspill i sann Succession-stil. Samtidig er den satirisk, som gir enda mer nyanser og dybde til karakterene. Jeg så hele denne i en jafs, når det kun var meningen å se første episode, så den får mitt stempel som godkjent. Vi var så heldige å få intervjue serieskaperne Anne Bjørnstad og Eilif Skodvin, som står bak andre storsuksesser som Beforeigners og Lillyhammer.
– Foruten temaet rundt grådighet i lakseoppdrett, er det noen andre, mer subtile temaer som seriene burde holde utkikk etter?
Ja, grådighet er på ingen måte hovedfokus. Dette er en historie om to forskjellige familier som konkurrerer om herredømme i laksenæringen.
Begge familiene er jo milliardærer, men en familie prøver å kjøpe opp den andre. Det er litt fristende å sitere George Orwell og si at alle laksemilliardærene er rike, men noen er rikere enn andre.
Vi blir litt fascinert av at de på topp i laksenæringen er så sinnssykt rike, men fortsatt så veldig norske. «Milliardæren i allværsjakke», på en måte.
Du har disse superrike i andre land som du ser i noen serier, tenk White Lotus, Succession, den type, som egentlig ikke bor noe sted som er viktig for historien. Ungene går på en eller annen privatskole. Det er en egen, lukket verden. Men på grunn av den norske samfunnsmodellen og lakseindustrien i seg selv, så er våre milliardærer jo naturligvis veldig knyttet til disse ringene i vannet hvor de har fisken sin. Det er der businessen er. Derfor bor de på samme stedet som mange av dem har vokst opp. Ungene går på den samme skolen. De lever på en eller annen måte et vanlig norsk liv, men som selvfølgelig er et helt annet liv likevel.
Dette er jo også i vår levetid at dette har vokst til det det har blitt. Det har vært (og er) en fascinerende utvikling. Det var alle de endringene og spenningene som er knyttet til det, som fascinerte oss og fikk oss til å ønske å fortelle en historie om dette. Hele vårt liv har vi bare hørt historier om et Kyst-Norge som alle flytter vekk ifra, hvor det er lite eller ingenting, og de holder på å gå konk hele gjengen.
Plutselig er det lys i alle husene og full fres, noe laksemilliardærene jo selvfølgelig føler de har skapt, og dermed reddet Kyst-Norge, Samtidig er det andre som mener at de har flesket seg selv på fellesskapets bekostning, ødelagt miljøet i fjorden og lignende.
Det er spennende og interessant for oss som ville lage en litt satirisk serie å ha en historie som er så full av ekte dilemma som lakseoppdrett er. Jeg kan godt forstå at laksemiljøet der oppe føler at de har reddet Kyst-Norge, men jeg kan også forstå at dem som opplever at villaksen forsvinner ikke er så glad for dette samme oppdrettsmiljøet.
Det var ikke interessant å si hvem som hadde rett og ikke, det var heller gavepakken av kontraster vi var interessert i. Et spennende emnefelt når man bygger et univers og karakterer som skal kjempe mot hverandre. Sette lys på de mange sidene av et dilemma og underholde seerne med alle vinklene diskusjonen kan ta.
– Jeg så et intervju hvor det ble sagt at serien har «en historie med tydelig lokal forankring». Hvordan har forarbeidet for serien sett ut med tanke på en forankring i det lokale?
Det er utrolig mange fargerike karakterer i laksenæringen rundt omkring i Norge. Vi har ikke møtt mange av dem, men vi har snakket med ganske mange i media- og finans-sektorene av bransjen. Handlingen foregår jo på en oppdiktet øy i Trøndelag som heter Brima, men den ekte øya heter Frøya. Derfor var det viktig for oss å være i Frøya tidlig i prosessen, for å se hvordan anleggene drives, hvordan de ser ut fra innsiden og hvordan alt dette er organisert. Vi gikk rundt og spionerte litt. Så på bedriftenes mange innvirkninger på det lille samfunnet. Det er hva vi mener med lokal forankring. Resultatet ble en serie som handler mye om kyst og Trøndelag. Det er stort sett bare trøndere som spiller også. Det er jo selvfølgelig karakterer som ikke er fra Trøndelag, men det var viktig for oss at dem som spiller trøndere, er trøndere. Vi har prøvd å spille inn mest mulig der oppe også, heller enn å jukse og spille inn det meste i Oslo, som ofte skjer når man spiller inn slike serier. Vi har prøvd å holde oss ‘lokalt forankret’.
Det var naturlig at mye av serien er inspirert av Frøya. Det er jo kjempe uvanlig å finne fem-seks milliardærer trykt sammen i en bitteliten kommune på en bitteliten øy, men det er ikke sånn at det er inspirert spesielt av menneskene på Frøya. Det finnes mange spennende lakseoppdrettere, for eksempel i Sunnhordland. Oppi Lofoten har du noen. Vi har bygget et lite økosystem av biter fra mange steder, og valgt å presentere dette gjennom to familier, som begge er milliardærer og bor på samme stedet.
Den ene familien er veldig internasjonal, utadvendt og ikke sky for å bruke penger. Moren i familien flyr for eksempel inn et K-pop-band til datterens konfirmasjon i første episode. Den andre familien er veldig tradisjonsbundet og patriarkalsk. Det er utenkelig for faren at datteren skal involveres i selskapet på noen som helst måte. Det må bli svigersønn.
Hvor datteren på ene siden får signerte Jordan sko og K-pop band, blir svigersønn på den andre siden av øya beæret med en gammel kniv som er passert ned i generasjoner, og forventes å bli veldig glad for det. Det er et forsøk på å beskrive to forskjellige måter å være rik på. To deler av samme verden.
– Var det kjekt å jobbe med skuespillerne? Er dere fornøyd med resultatet?
Helt siden Lillyhammer har vi pitchet historiene våre til en serie ganske tidlig til kanalene, men ikke vært redd for å skrive underveis også gjennom det hele. Vi følger jo med på casting papirene hele tiden, som skjer parallelt med at vi skriver, og prøver å fange opp om noe vi har skrevet presenteres eller oppfattes annerledes enn ment, når vi ser hvem som skal gjøre det. Dette er noe vi liker å gjøre fordi vi ofte blir inspirert av hva skuespillerne gjør, og tenker «hva faen, det der er jo dritkult, det der må vi jo gjøre mer av». Denne gangen hadde vi for eksempel skrevet en karakter som var kvinne, mens vår kjempeflinke caster, Yngvill Kolset Haga, plutselig sendte oss et casting papir fra Kjosås som prøvde for rollen. Det var ekstremt overraskende, fordi det var skrevet som dame, men vi forsto når vi så ham at «Shit, han er jo dette, det var dritkult». Det er mye slikt gull å finne i samspillet mellom regi og casting.
– Var satire alltid planen?
Ja, satire har jo alltid vært vår fellesnevner som humorforfattere, det ser man jo for eksempel på Lillyhammer og Beforeigners. Vi bare opplever verden på den måten. Det er ikke slik at vi lager en historie og putter inn humor i etterkant, det er mer det at vi opplever verden som litt komisk generelt.
– Bølgene disse kontrastene med det humoristiske og det alvorlige skaper i mennesket er jo også et veldig effektivt virkemiddel for å fremheve både det lyse og det mørke i livet. Det som er så fascinerende med å bruke humor som et virkemiddel er at det tydeliggjør det sorgfulle, triste og mørke som finnes på den andre siden av skalaen. Å bli løftet med latter for så å «falle», gjør at fallet føles lengre og treffer hardere. Humor burde brukes i samspill med vanskelige tema mye oftere, for å spille mye hardere på seernes komplekse følelsesspektrum.
– Hvordan treffer denne serien dere på et personlig plan?
Vi vokste jo opp med slike dynasti selv, som Dallas og Falcon Crest, og alltid tenkt at det må være gøy å lage en slik såpeopera-inspirert fortelling fra Laksenorge. Selvfølgelig da med humor, men også med drama mellom familiemedlemmer som svikter hverandre, hemmeligheter og løgner.
Så nå står vi ved det punktet der vi skal finne ut om folk vil bli med på den reisen. det er veldig spennende.
– Og hva gjorde at dere følte temaet ‘laks’ var noe folk ville bli med på?
Det er mange som spør hva vi mener om lakseoppdrett, men der har vi egentlig ikke så sterke meninger, da hadde vi heller skrevet en kronikk i en avis om temaet. Det er ikke interessant å skrive en serie for å trykke et standpunkt ned halsen på seerne, vi vil ta dem med inn i dette interessante miljø de ellers kanskje aldri ville fått besøkt, og vise dem hvor fult av konflikt, spennende tema og forskjellige motstridende karakterer det fines der. Enten det er en dyreverner som synes lakseoppdrett er klin galskap eller milliardæren som fornøyd ser på alle arbeidsplassene firmaet har skapt. Det viktig for oss å ta hver eneste av disse karakterene på alvor.
Historisk sett er det ganske spenstig det lakseoppdretterne har fått til, på godt og vondt. I introen til showet har vi med dokumentariske klipp av blant annet folk som demonstrerer i Nova Scotia mot norsk lakseoppdrett med norske flagg. Det føltes som en historie som fortjente å bli fortalt. Hvorfor er ikke alle like glade for lakseoppdrett?
– Har dere mer å by på?
Det er et stykke frem til vi skal begynne å tenke på det, men jeg kan si at det er en litt kort sesong. Kun seks episoder. Så vi er helt klare for å fortsette historien. Vi håper den blir en stor suksess, og har god tro på det. Vi er veldig fornøyd og gleder oss til å se hva folk syns. Så får vi se etterpå.
– Det er veldig viktig å nyte suksessen litt.
Det blir også spennende å se om det er noen ekte lakse-milliardærer flyr inn et K-pop band på konfirmasjonene sine i mellomtiden. Det skjer jo allerede i første episode. Vi jobbet med veldig kjente komikere før. Og da så vi jo at folk som er veldig rike liker å leie inn kjendiser til private event. Mange vi jobbet med fikk tilbud om å reise til store fester i utlandet for å opptre på noen ting de kanskje aldri hadde gjort offentlig, og til store summer. Denne scenen er litt inspirert av det og hvordan faktisk er ganske realistisk, selv om det virker som et påfunn fra vår side.
– Så for å konkludere er Milliardærøya et utsnitt av en ekte, liten boble som vi nok ikke ville fått øynene opp for eksisterer om ikke dere hadde laget denne serien. Er det riktig å si, kanskje?
Se serien, så får du svaret. Den venter på deg på Netflix.
