Døden baner vei for at nytt liv kan blomstre. I første sesong av HBOs nye episke serie, blir det ryddet grundig. Game of Thrones framstår som et pervers og sjokkerende mesterverk av en serie.
En eldre mann kneeler med hodet bøyd. Hans synder er erkjent, fulgt av advarsler. Advarslene om uhyrer og mørke hemmeligheter er vanskelige for ham å tro på. «Men alt var sant!» proklamerer han. Etter et langt liv lojalt viet sine plikter, har han feilet. Er dette måten det skal ende på? Bøddelen er klar. Med angst i blikket, bønnfaller han om tilgivelse. Sverdet løftes, og de tilstedeværende vitner at hodet skilles fra kroppen. Det vises ingen nåde.
Velkommen til Westeros, en kontinent hvor syv tidligere kongeriker nå er forent under én konge. Dette er et sted hvor ærefulle riddere er sjeldne, og ryggdolkere florerer som rotter i avløpet. Her bestemmer etternavnet ditt om du er en tigger eller en adelsmann.
En bortskjemt sosiopat står i kø for å bli konge, mens en intelligent ung kvinne er dømt til et liv i vanære. Man er født inn i urettferdighet, og kampen om tronen gjør bare tilværelsen verre.
Westeros er ikke et sted jeg vil anbefale å besøke, med mindre du opplever det gjennom din magiske TV.
Fantasy for voksne
“Dette er Lord of The Rings – men med sex” uttalte seriens hovedstjerne Sean Bean med et lurt smil, da han ble utfordret til å beskrive serien. Når du tilsetter sjokkerende vendinger og intriger, får du et lite innblikk i hva Game of Thrones virkelig handler om.
I dette riket, hvor det fantastiske universet fra Lord of The Rings fremstår som en fotnote, er vold og skjønnhet flettet sammen på en måte som overgår fantasien. Blodet flyter fritt, og skjønnheten uttrykkes uten filter, alt mens sjokkerende forræderi og katastrofale misforståelser utfolder seg.
Game of Thrones er som et dominoespill på steroider, der et middelaldersk-inspirert samfunn med strikte klassedelinger er på randen av kollaps. Det er umulig å forutse hvem som til slutt vil hevde seieren – hvis det i det hele tatt er noen som gjør det.
Historier om fryktinngytende drager gir barn mareritt, men denne frykten blekner i sammenligning med den dype uroen som omtalen av «The White Walkers» vekker. Nettopp for å stå imot denne trusselen, sist observert for tusenvis av år siden, er det i nord reist en gigantisk mur som får den kinesiske mur til å fremstå som en svak etterligning.
«The Night’s Watch», som hovedsakelig består av dømte kriminelle, har fått i oppdrag å vokte muren i den bitende kulden. Dette har de gjort gjennom hundrevis av generasjoner, uvitende om de farer som lurer i isødet i nord. Det er gjenoppståelsen av de fryktede «white walkers» som setter i gang historien vi følger i seriens første sesong.
Den overnaturlige trusselen danner et bakteppe for en mer menneskelig konflikt under oppseiling – kampen om tronen. Det er sjelden fred å finne i Westeros, men et par tiår siden det siste store opprøret, som styrte den daværende kong Aerys, har gitt kontinentets innbyggere et historisk pusterom. Men denne freden er definitivt i ferd med å ta slutt, som følge av dominoeffekten en hemmelighet i den mektige Lannister-familien utløser.
Familiefeider til et nytt nivå
«Vinteren kommer» er det berømte mottoet til Stark-familien, etterkommere av den legendariske Brandon the Builder. Han var arkitekten bak den store muren, og gjennom årtusener bygde familien både denne og kongeriket Winterfell. En vinter i Westeros er ikke for dem som foretrekker å tilbringe tiden på en solfylt strand for å oppnå en brunfarge tiltalende nok til å fange en Lords oppmerksomhet. Nei, her kan en vinter vare i flere år, og nå er en ny vinter på vei. I det totale mørket lurer en fare som folket ikke kan møte splittet. Men det er nettopp splid som ser ut til å være i vente.
Familiens patriark, Lord Eddard Stark (spilt av Sean Bean), er en mann av prinsipper og lojalitet, som har forpliktet seg til å beskytte Westeros i nord og tjene sin gode venn, Kong Robert Baratheon (Mark Addy). I en tid preget av rykter om at «The White Walkers» er på vei tilbake, samt oppdagelsen av Direwolves – gigantiske ulver som aldri før er sett sør for muren – har Lord Stark mer enn nok å bekymre seg for. Likevel har kongen andre planer, ettersom han trenger en arvtaker for å tjene ved sin side som hans høyre hånd i hovedstaden King’s Landing.
Med sine to døtre drar han, om enn noe motvillig, fra Winterfell for å bli vår hovedprotagonist, der han setter seg fore å avdekke hemmeligheter og trusler mot kongen. King’s Landing viser seg å være en slagmark av en annen sort enn den krigeren Lord Stark er vant med. Her kjempes det med brutte løfter og sølvtunger snarere enn med sverd, hvor en velrettet dolk i ryggen veier tyngre enn et livs erfaring som soldat. Han befinner seg utvilsomt ute av sitt element.
Når faren reiser, må Robb, eldstesønnen, påta seg lederskapet, mens datteren Arya avviser tradisjonelle kvinners roller. På overflaten har Baratheon-familien mest makt, med kongen selv – fremragende portrettert av Mark Addy – på tronen. Men den egentlig mektigste familien er Lannister-familien, siden i Westeros måles makt i gull, og ingen er rikere enn Lannisters. Det er dynamikken og rivaliseringen mellom Stark- og Lannister-familiene som utgjør kjernen i denne sesongen. Motsetningene mellom prinsippfaste idealister og kyniske pragmatikere – med en ufortjent undervurdert Tyrion og en lat og grådig konge fanget i midten – er det som propellerer fortellingen fremover.
Rikholdig karaktergalleri
Ned Stark er imidlertid ikke alene om å tiltrekke seg oppmerksomhet, for skuespillerensemblet i Game of Thrones er like mangfoldig som de berømte bordellene i Westeros. Stark-familien, med Lord Starks seks barn, plasserer ære og lojalitet høyest på sin verdiliste. Blant dem er Jon Snow, halvbroren til de andre. Hans mors identitet forblir et uløst mysterium.
Jaime Lannister og hans tvillingsøster, dronning Cersei Baratheon, er de som virkelig setter i gang uroen, ved tilsynelatende å stå bak mordet på Kong Roberts forrige høyre hånd – en handling hvis motiv gradvis blir avslørt gjennom sesongen. Men det er den kortvokste Tyrion Lannister, mesterlig spilt av Peter Dinklage, som virkelig stjeler showet. Hans opptreden fortjener en Emmy – og det er stor sannsynlighet for at hans konkurrenter også vil komme fra denne serien, gitt det høye nivået på skuespillet.
På kontinentet Essos utspiller det seg en viktig parallell historie med Targaryen-familien, de bannlyste etterkommerne av den tidligere kongen som planlegger sin retur. Prinsesse Daenerys, en av sesongens fire sentrale figurer, hevdes å være en etterkommer av drager, men står under broren Viserys’ kommando – foreløpig.
Emilia Clarke og Harry Lloyd leverer formidable prestasjoner, selv om Viserys kanskje vipper litt over i det stereotypiske. Søsknenes Targaryens plan om gjeninntredelse avhenger av den barbariske lederen Khal Drogo (Jason Momoa), som ikke viker tilbake for å ta livet av en illojal undersått.
Barneskuespillere som briljerer
Det er mange flere karakterer, og anmeldelsen kunne fortsette som en lang roman for å dekke dem alle. De deler et felles trekk: Hver og en har en bakgrunnshistorie som er rik og detaljert. Ingen annen serie kan skryte av å ha rollefigurer med slik dybde og forhistorie, og hver skuespiller fremstiller sin rolle med en sikkerhet og forståelse for karakterens opprinnelse.
Denne sikkerheten reflekteres i hver rolle. Det er noe spesielt med måten personer som Kong Robert og Lord Stark detaljert reflekterer over fortiden på, med en tydelig nostalgisk tone. Serien bruker ikke tilbakeblikk; som seere må vi holde tungen rett i munnen og forsøke å notere ned alt som nevnes. For alt er relevant.
Selv barneskuespillerne leverer strålende prestasjoner. Vanligvis kan barn i en serie oppfattes som en bivirkning av en ellers god fest – et nødvendig onde. Barn er utvilsomt søte og uskyldige, men sjelden fremragende skuespillere. Dette er imidlertid ikke tilfellet her. I denne serien skinner de virkelig.
Isaac Hempstead-Wright, i rollen som Bran Stark, og Maisie Williams, som Arya Stark, er begge ren perfeksjon. Jack Gleeson fortjener også en spesiell omtale som en ung skuespiller som gir liv til en av tidenes mest avskyelige bad-guys. Dette er ment som et kompliment, for Prins Joffrey Baratheon er en karakter de fleste elsker å hate.
Solid fundament fra forfatter George R. R. Martin
Intrigene i Game of Thrones er komplekse og utfordrende å følge med på. Dette skyldes delvis at serien er basert på en enormt populær bokserie. Forfatter George R. R. Martin har skapt et detaljrikt univers, og serien nyter godt av all den tid og det arbeidet han har lagt ned. I motsetning til mange andre serier basert på bøker, holder Game of Thrones seg relativt trofast til kildematerialet. Bøkene er elsket, og det er tydelig at serien også står sterkt på egne ben. For dette er rett og slett magisk.
Serien er blodig, grotesk, forførende og ufattelig sjokkerende – banneord blir nærmest en naturlig respons på vantroen som manifesterer seg episode etter episode. Hvordan våger de å ta de valgene de gjør?
Det eneste som er forutsigbart med denne sesongen, er dens frustrerende uforutsigbarhet. Den bryter med så mange konvensjoner at det blir en ren nytelse. Jeg banner, fekter med nevene og forbanner skaperne for deres perfeksjon. Det er en nødvendighet, for sjelden har et så intenst fokus på karakterutvikling og dybde vært mer fremtredende. Jeg føler både et brennende ønske om å konfrontere Martin og samtidig gi ham en klem for det han har oppnådd. Engasjementet serien vekker er av sjelden kaliber.
Noe må overlates til fantasien
Den store utfordringen for Game of Thrones er å formidle hele historiens bredde. Selv med et omfattende budsjett er det en umulighet å visualisere alt – ti timer er rett og slett ikke nok. Mye av handlingen utspiller seg «off screen», like mye som det vi faktisk får se. Risikoen her er å fylle skjermen med det som er uinteressant, mens de virkelig viktige hendelsene kun nevnes i forbifarten av en karakter.
Serien håndterer dette stort sett godt, da det meste som vises tjener formålet om å drive historien videre. Likevel er det noen ganger skuffende når viktige øyeblikk overlates til seernes fantasi. I denne sesongen klarer de seg bra, men det er en innebygd risiko for fremtiden – at økonomiske begrensninger fører til snarveier.
Det er et paradoks, gitt at Game of Thrones har et av de største budsjettene i TV-serienes verden. Det virker litt urimelig å kreve mer. Landskapet og scenografiene er imponerende, med en dybde og detaljrikdom sjelden sett i TV-serier. Det føles nesten som om vinden pisker mot ansiktet ditt; jeg trykker på pause for å ta inn over meg det storslåtte landskapet der kongen og hans følge rir gjennom villmarken. Blodet virker nesten klart til å sprute inn i stuen, og de erotiske scenene føles som om man er til stede i rommet. Dette er ikke gjort på sparebluss, men likevel har serier som Rome klart å presentere slag og action som Game of Thrones til tider ikke strekker til. Det er ikke umulig.
Game of Thrones tar seg god tid og bygger opp til et klimaks i hver episode. Serien starter brutalt med henrettelsen av en mann som hadde en avgjørende oppdagelse – en handling som speiles mot slutten og skaper en skjebnens ironi. Hadde de bare latt ham leve, ville de visst. Først i ettertid innser man virkelig kvaliteten på de første episodene.
Når alt eskalerer i sesongens andre halvdel, er effekten forsterket fordi serien har tatt seg tid til å involvere deg. Som en stor fisk som krever tålmodighet og arbeid. Hoder ruller, det er scener som balanserer på grensen til det pornografiske, og vi går glipp av intense kamper og attentater som finner sted mellom episodene. Dette er utvilsomt en serie ment for et voksent publikum.
Det er så mye å absorbere, så overveldende detaljert og sjokkerende. Viktige figurer dør i bisetninger, uten å få så mye som en centimeter av filmrullen. Det er absurd og forfriskende på samme tid! Karakterene er dypt fascinerende, og det er nok en favoritt for enhver smak.
Konklusjon
Game of Thrones er en fortelling om makt, begjær, lojalitet og svik. Det er en skildring av konsekvensene som kunne vært unngått med tilgivelse. Det forteller historien om dem som alltid søker etter noen nye å forråde i jakten på makt. Ingen er trygge, for dette er øyeblikket da kampen om tronen intensiveres, og det er en kamp jeg sterkt anbefaler å følge med på.
Jeg er fascinert av hvordan TV-skjermen tillater meg å utforske dette fortryllende landskapet, så levende farget av blod og begjær. Serien drar nytte av et allerede rikt og omfattende univers som det har tatt år å skape.
Game of Thrones har blitt et samtaleemne, kanskje det største siden Lost dominerte TV-skjermene forrige tiår. Det er en serie for voksne som setter pris på en historie som utfolder seg over 9-10 timer. Et lite ankepunkt er at selv med så mye fantastisk innhold, føles ti episoder (og et budsjett på ca. 60 millioner dollar) fortsatt som ikke nok til å dekke alt. En ekstra episode eller to ville ha beriket sesongen ytterligere, selv om det kan virke som mye å be om.
