Året er snart over, og med det har TV-kritiker Steffen Stø i god tradisjon valgt ut sine favoritter fra serieåret 2019, som inkluderer blant annet The Expanse, Ramy og Watchmen.

Steffen Stø

Steffen Stø

TV-kritiker

Steffen har gjennom et tiår anmeldt serier for Serienytt. Hvert år har han servert sin liste over årets favoritter, her er hans utvalgte for 2019.

Hjelp til å finne nye seriefavoritter

I et år med rekordmange nye serier og flere nye strømmetjenester, er det ofte vanskelig å holde seg oppdatert, selv for oss anmeldere. Noen serier blir også gjemt og glemt på mindre populære strømmetjenester eller havner knapt levnes tid på en tjeneste og blir forvist til DVD-hyllen. 

2019 har også vært et år med for mye forkus på spesielt Games of Thrones i norsk media. Å hoppe rett til det mest populære er likevel ikke alltid det beste valget, da ender man raskt opp med serier som enten har blitt fremmet gjennom dyre markedsføringskampanjer eller som blir anbefalt basert på popularitet eller dine målte brukervaner. Da kan slike lister som dette være et alternativ for å finne noen nye seriefavoritter.  

Seriene som er tatt med i årets liste er serier som ble tilgjengelig hovedsakelig på norske strømmetjenester i 2019.  

Steffens toppfavoritter fra 2019:

20

Veep 

Siste og syvende sesong til serien rundt politikeren Selina Meyer (Julia Louis-Dreyfus) ble en liten opptur, etter at forrige sesong av Veep føltes litt nedtonet. Med denne sesongen kom serien tilbake på offensiven, for å bedre kunne så og si konkurrere med vår politiske virkelighet. 

Resultatet er kanskje også at serien føltes mer «amerikansk» for enkelte og noen ganger skremmende realistisk, men ingenting har gledet like mye som å se en karakter som Jonah Ryan (Timothy Simmons) hamre løs med både idiotiske utsagn og slibrig munn, bare for å til tider bli brutalt satt ned igjen på sin høye hest av sin nesten verre onkel (Peter MacNicol). Med noen svært morsomme avsluttende episoder, og en seriefinale som i seg selv både var hjerteskjærende og morsom, så var det flott å se serien klare å avslutte så bra som den gjorde.


19

The Crown

Oliva Coleman og Helena Bonham Carter leverer noen av årets beste skuespillerprestasjoner i sesong 3 av The Crown, seriens beste sesong så langt. Slik som serien var gjort i år, så var den noe av det mest engasjerende å se på TV i 2019.

En av de store fordelene denne sesongen er en økning i episoder som føltes mer unike og hvor bra serien håndterte å gi Dronning Elizabeth (Coleman) en mindre rolle i enkelte episoder, for å dypere kunne konsentrere seg om karakterer som eksempelvis Prinsesse Margaret (Bonham Carter) eller unge prins Charles (Josh O’Conner). Men sesongens høydepunkt må nesten være hvordan Coleman så perfekt fikk fram både menneskeligheten og manglene til Dronning Elizabeth på en nesten overraskende intim måte. 


18

The Deuce

“The Duce” er slang for New York’s notoriske 42nd street, hvor handlingen hovedsakelig finner sted, blant gatens mange barer, 70- og 80-talls pornoidustri, narko og annet, og man kan undre på hva The Deuce ville fortelle gjennom seriens tre sesonger. Kanskje den ville poengtere at ting faktisk ikke alltid var så bedre i “gamle dager”, som med den bittersøte epilogen til Vincent (James Franco), hvor han ser tilbake på livet og menneskene han ble kjent med. Tredje sesong gir oss et dypere inntrykk av alt de mange menneskene i “The Deuce” ofret og gikk gjennom. 

Serieskaperne David Simon og George Pelecanos (i sitt tredje samarbeid etter Treme og The Wire) finner også en imponerende måte å fortelle hvordan mange har en affeksjon for stedet, til tross for de mange måtene serien har vist oss grunner til å sky stedet som pesten, fylt med elendighet og tragiske utfall. Ofte har seriene til David Simon fortjent mer oppmerksomhet enn de får, spesielt i en tid hvor alle ser tilbake på The Wire som en av de viktigste TV-seriene som er produsert. The Deuce er kanskje ikke så sexy (selv om nakenhet, sex og porno er sentralt i serien), og man kan ikke si den alltid er så solid, men med seriefinalen fikk serien en skikkelig god avslutning på historien om “The Deuce” og de som tilbrakte sine liv der. 


17

BoJack Horseman

Hvis serieskaper Raphael Bob-Waksberg fikk muligheten av Netflix ville den kanskje fått flere sesonger, men dessverre gikk det ikke slik og BoJack Horseman avsluttes i starten av 2020 med andre del av sesong 6. Heldigvis viser de første åtte episodene fremdeles nok av eksempler på alle de øyeblikkene som gjør BoJack (Will Arnett) og personene i livet hans så minneverdige. 

Serien er fremdeles denne kombinasjonen av en søt, morsom og smart Hollywood-satire, som samtidig kan levere komplekse historier om både depresjon, avhengighet og menneskelig kontakt. Med årets episoder setter serien også grunnlag for en turbulent avslutning, hvor BoJack innser hvordan hans tidligere handlinger har påvirket mennesker han mener han bryr seg om. Mange dramaserier har fremdeles nå, i 2019, mye å lære av en serie som BoJack Horseman, selv om det er over 5 år siden Netflix-serien hadde premiere.


16

True Detective

Den tredje runden av True Detective ble en opptur for serien, kanskje takket være dens lange pause og det faktum at serieskaper Nic Pizzolatto fikk med seg noen solide navn i form av Deadwood-skaper David Milch på manus og de to regissørene Daniel Sackheim og Jeremy Saulnier på regi. 

Kanskje var sesongens sterkeste side likevel hvor mye bra skuespill den fikk ut av Oscar-vinner Mahershala Ali og Stephen Dorff, som spiller to etterforskere i Arkansas, med en case rundt to forsvunne barn. Ali og Dorff spiller begge karakterer med sterk ryggrad, men som også har mye anger og bitterhet i sin fortid. Med sesongen fikk også spesielt skuespilleren Scoot McNairy vist hva han kan, i rollen som far til de to bortførte barna. Saken får et tragisk utfall som påvirker alle de tre mennene.


15

Mr. Inbetween

Sesong 2 av den mørke australske komiserien Mr. Inbetween, fra serieskaper Scott Ryan, doblet i størrelse, til en sesong bestående av 11 episoder. Det resulterte så absolutt ikke et fall i kvalitet, for seriens nivå gikk opp flere hakk og utviklet seg til å bli noe av det bedre på TV i år. Med Nash Edgerton i spissen på regi, ble serien både mørkere og dypere rundt leiemorderen Ray Shoesmith (Ryan) og begynte å stille seerne spørsmål om hvor lenge man kan heie på en kaldblodig hovedperson, og ikke minst større spørsmål om hvordan vold påvirker både de som utfører volden, vitner og ofrene.

Det er usikkert hva fremtiden til serien blir, men årets sesong kan være et bra sluttpunkt, om dette virkelig blir slutten på historien om leiemorderen, eller så kan seriens fremtid grave videre i hvordan vi kan sympatisere med en morder som Ray. 


14

Mindhunter

Kanskje brukte Mindhunter litt for mye tid på barnedrapene i Atlanta i sin andre sesong, men samtidig klarte serien i år å levere et skikkelig bilde av hvordan dette temaet både var og er en vanskelig sak. Mest av alt føltes det som seriens største suksess i år var hvor mye bedre den ble på å avkle seriens sentrale seriemordere, som til en grad har blitt for mye romantisert og gjort om til myter.

Sesongen føles mindre sentrert på Holden Ford (Jonathan Groff) enn første sesong, men tjener også mye på å gi mer materiale til både Bill Trench (Holt McCallany) og Wendy Carr (Anna Torv), i det de to begge sliter med hvert sitt problem på privaten som påvirker deres arbeidsliv.

Sesongen hadde sitt store øyeblikk da den skildret møtet mellom Trench og Charles Manson (Damon Herriman), og hvordan dette møtet både avkledde Manson og hvor mye Manson selv gikk inn i psyken til Trench. Mest av alt kom sesong 2 fram som en dypere, mørkere og bedre sesong, som øker sin kvalitet med kombinasjonen solid regi (ledet av David Fincher) og solide skuespillere.


13

The Expanse

Lenge har serien vært noe av det beste innen science fiction på TV, en sjanger som dessverre er alt for ofte oversett her til lands. Mye som har en fot eller mer innenfor sjangeren har gjort det svært bra i år, og selv om The Expanse først ble kansellert, kom serien tilbake takket være Amazon. Et uvanlig vågalt trekk fra en stor strømmetjeneste. 

Med sesongen fikk vi se den drastiske endringen av seriens setting og historiefortelling komme til live. Dette var en sesong som kunne blitt et feiltrinn, med sin utforskning av store filosofiske ideer og mer jordnære historier, rundt karakterer som Naomi (fantastisk spilt av Dominique Tipper), men med nye karakterer, rikere innhold og en forenkling av historien, klarte serien utfordringen.


12

When They See Us

En av årets tøffeste historier, basert på ekte hendelser, var miniserien When They See Us, som også trekker litt paralleller til den glimrende miniserien The Night Of som HBO sto bak for noen år tilbake, hvor det stilles spørsmål til hvorvidt den riktige personen er anklaget for en kriminell handling. 

Ofte føltes When They See Us sin største triumf å være skuespillerne, men det gjør ikke serien dårlig av den grunn. Dette var en så tøff historie, om hvor horribelt et rettssystemet faktisk kan være. Alt fra påkjennelsen for de fem unge guttene som ble siktet og dømt for noe de ikke var involvert i, til alt familiene deres gikk igjennom, og det å skulle komme tilbake til hverdagslivet for guttene, etter å ha tilbragt alt fra måneder til år i fengsel. Naturligvis verst for Korey Wise (fantastisk spilt av årets kanskje mest fortjente Emmy-vinner, Jharrel Jerome), den eneste av de unge guttene som ble dømt som voksen. 


11

Russian Doll

På sitt beste var Russian Doll, skapt av Natasha Lyonne, Amy Poehler og Leslye Headland, en imponerende kombinasjon av en engasjerende, morsom og mystisk Groundhog Day-inspirert historie, om kvinnen Nadia (Natasha Lyonne) som dør flere ganger i løpet av serien og «våkner» hver eneste gang på samme sted, uansett hvor og når hun dør – og en depressiv mann (Charlie Barnett) i samme situasjon. 

Serien var god på å utforske det vanskelige og mørke i oss mennesker, tydelig inspirert av Lyonne sin egen fortid med blant annet avhengighetsproblemer. Og ikke nok med det får hun også tatt i bruk sin stikkende humor, velbalansert av Poehler sin energi og optimisme og Headland sitt arbeid med hvordan historien fortelles og utformes. Det hele styrket av Lyonne og Barnett sine framgangsmåter for å spille disse kompliserte menneskene. 


10

Years and Years

Litt i stil med Charlie Brookers antologi-serie Black Mirror, med både handling og tematikk rundt teknologi, fikk vi Years and Years som en gledelig overraskelse i år. Vi ser en fiktiv versjon av verden i årene som kommer, gjennom øynene til familien Lyons i Manchester, over en periode på 15 år, hvor det er stadig endring i det politiske landskapet når Storbritannia trekker seg ut av Europa, USA blir en ensom ulv, Kina hevder seg og en ny verden sakte begynner å ta form. 

Serien fra Russell T. Davies (Queer As Folk) er mer enn bare en skremmende relevant politisk historie. Den nesten for virkelige politiske bestigelsen av høyrepopulisten Vivienne Rook (Emma Thompson) var kvalmende relevant, men enda bedre er Years And Years når den forteller om utviklingen til en familie gjennom flere år, og mest av alt om undergangen av den menneskelige sjel når teknologiens rekkevidde økes, og hvordan vi kan vite at vi mennesker er mer enn bare informasjon. 


9

Lodge 49

Etter at zombiene overtok AMC, er det få serier fra kanalen som har nådd høydene til dens gullalder, foruten kanskje Better Call Saul, men Lodge 49 er veldig nær. På tross av sin uheldige kansellering i høst leverte serien en solid andre sesong. Denne merkelige og nesten for sære Thomas Pynchon-inspirerte serien klarte å levere i den TV-alderen vi befinner oss i nå, med et alt for stort tilbud av serier.

Underdog-serien tar for seg sidene ved dagens hverdagsliv, hvor økonomien forfaller og lar folk bli igjen uten noe til sitt navn, gjennom medlemmer av en broderlig ordre, men kanskje mest av alt er serien best som denne optimistiske, bisarre og varme historien om hvordan folk finner hverandre og skaper varige bånd.

Litt som den underdog-duoen man finner i en av min store favorittserie dette tiåret med Terriers, så har Lodge 49 sin herlige duo i Dud (Wyatt Russell) og den aldrende VVS-selgeren Ernie (Brent Jennings) blitt noen av årets favorittkarakterer. Utover det er det også et ganske flott rollegalleri, bestående av andre fantastiske figurer som Duds søster Liz (Sonya Cassidy) og den svært særegne forfatteren L. Marvin Metz (produsent og skuespiller Paul Giamatti).


8

Chernobyl

For nesten 11 år siden var John Adams en underholdende historietime fra HBO, og Chernobyl tar med seg denne samme oppskriften som en klassisk miniserie fra HBO; effektiv og så tro til virkeligheten som mulig. Når virkeligheten var så grusom, hvem trenger da å pynte på å utbrodere sannheten? Miniserien fra serieskaper Craig Mazin er en skremmende påminnelse om hva de ytterste konsekvensene kan bli av katastrofe og å benekte vitenskap, og med det en historie som har flere paralleller til verdens geopolitiske tilstanden fremdeles i dag.

At karakterutvikling omfatter at enkelte erkjenner at de går rundt med en dødsdom, gir Jared Harris, en av TV-skjermens sterkeste skuespillere de siste årene, en mulighet til å briljere. Det skader ikke at serien også gir oss solide Emily Watson, Stellan Skarsgård og ikke minst Jessie Buckley. Det er heller ikke å unngå hvordan serieskaper Mazin gjør et imponerende stykke arbeid når det kommer til faktaene som brukes i denne fortellingen (noe man får en ekstra forståelse for i hans podcast om miniserien).


7

Undone

Ved hjelp av filmteknikken ‘rotoskopering’ fikk serien et visuelt preg som satte den i en egen klasse, men seriens handling rundt 28-årige Alma (Rosa Salazar) var det som virkelig tok den over kanten, når hun søker etter svar. Serien ble en slags kombinasjon av Fringe og The Leftovers, og noen ganger graver den seg inn i temaer som mentale lidelser og spiritualitet. 

Skapt av BoJack Horseman-skaper Raphael Bob-Waksberg og seriens manusforfatter Kate Purdy, endte Amazon-serien opp med å bli en av årets store overraskelser. Noen ganger føltes serien som om den ikke fungerte, men når den likevel gjorde det, så var det ulikt alt annet på TV i år, og Undone endte opp med å bli årets unike serie.


6

Barry

I en og samme serie klarer HBO-serien fra Bill Hader og Alec Berg å levere noe av det beste både innen drama og komedie på TV. Hver eneste scene med NoHank (Anthony Carrigan) er en fryd, som en velskrevet rollefigur fra Grand Theft Auto-spillene (som enda sårt mangler i de spillene).

Forholdene som hovedpersonen Barry (Bill Hader) har til hver av sine to ganske forskjellige mentorer er gitt mer spillerom i sesong 2, og hvordan forholdene utvikler seg i forskjellige retninger, i dramalæreren Gene Cousineau (Henry Winkler) og Fuches (Stephen Root), som er ansvarlig for å forme Barry til leiemorder. De to gjør serien både mer engasjerende og spennende, også gjør de sitt for Barry sin utvikling som person, noe som har vært en av de beste sidene med serien.


5

Succession

Som en mørk miks av Shakespeare og Arrested Development finner vi Succession i et nøtteskall. Ingen serier har evnen til å få en til å smile så bredt og le så høyt, samtidig som det er fantastisk å se hvordan den rike Roy-familien nærmest går til krig mot hverandre (selv når de i utgangspunktet jobber for samme sak). Dette blir enda bedre når de går for en kombinasjon av krig og frieri for å overtale en annen familie til å gi fra seg sine selskaper, slik at Roy-familiens mediekonglomerat skal få vokse seg sykelig mektig. 

Mens det usympatisk rasshølet Logan Roy (Brian Cox) fikk mer spillerom i sesong 2, så var det fremdeles andre rollefigurer som fikk levere noen av de beste øyeblikkene – spesielt i form av Kendall Roy (Jeremy Strong), som ble nesten et vandrende trofe for sin far, som kan til å ødelegge livet til Kendall på et blunk, og “Shiv” (Sarah Snook), som perfekt tar over noe av Kendall sin posisjon i seriens første sesong, da hun er mer klar for å overta familie-businessen enn ham.

Succession er best når den ga oss innblikk i hvordan sjalusi, stolthet og ikke minst grådighet kan forme mennesker, både i opp- og nedturer. 


4

Ramy

Både regissert, skapt, skrevet og produsert av komikeren Ramy Youssef, er Hulu-serien sentrert rundt en ung muslimsk mann ved navn Ramy (Youssef) fra millenniumsgenerasjonen i Amerika, med røtter fra Egypt. Ofte minner serien om ting laget for TV-serier av andre komikere eller morsomme mennesker det siste tiåret, som eksempelvis Jim Jefferies med Legit, Aziz Ansari med Master of None, Pamela Adlon med Better Things, eller Louis C.K. med Louie

Ramy er hovedsakelig morsom, og meget solid, og leverer et engasjerende perspektiv på hvordan å være en ung muslim i moderne tid når karakteren også står fast i de progressive idealene til tradisjoner. Men ikke nok med det, så viser serien hvordan den bryr seg om alle sine karakterer, og lar hovedkarakteren eller hovedrolleinnehaveren ta seg en pause innimellom, for å levere sterke episoder rundt eksempelvis hverdagen til hans mor Maysa (Hiam Abbass), livet til hans søster Deena (May Calamawy) som sliter med overbeskyttende foreldre, og hvordan serien med en episoder spiller på hvordan det var for unge amerikanske muslimer i kjølvannet av terrorangrepet 11. September. 


3

Watchmen

Damon Lindelof sin ide om å skape en slags remiks og oppfølger av Alan Moore-tegneserien ble en av årets mest altoppslukende serier, med flere diskuterbare og tankevekkende temaer og historier. Likevel er kanskje Watchmen sin største bragd hvor mye den har prestert å grave seerne dypt inn i både de allerede etablerte karakterene fra Moore sin tegneserie og de nye karakterene Lindelof har skapt. Hva gjelder mystikk har serieskaperen gjort en solid oppgave med å maskere svarene som ligger rett foran oss hele tiden.

Det er eksepsjonelt hvordan serien klarer å skape sympati og forståelse for rollefigurene, som også gjør at serien kan nyte godt av skyhøye skuespillerprestasjoner fra flere sentrale skuespillere, i både små og store roller, fordi de får dypere forståelse for hvem det er de spiller. Serien serverer alt fra den sære rike smartingen Adrian Veidt (Jeremy Irons), som egentlig startet som en ganske tåpelig historie om et massemord på tre millioner mennesker, til å gi oss et helt annet syn på livet til en av de mektigste superheltene fra DC Comics. For ikke å nevne rollefigurene Angela Abar (Regina King), Will Reeves (Louis Gosset Jr.) og Wade Tillman (Tim Blake Nelson), som hver for seg sliter med ensomhet i en komplisert verden. 


2

Fleabag

I sin andre og siste sesong leverte Phoebe Waller-Bridge en perfekt avsluttning på serien, basert på hennes eget stykke om den kompliserte ung kvinnen Fleabag. I årets sesong var serien like smart, skarpt og full av sjel som seriens første sesong, men samtidig var den også blitt bedre og mer moden av pausen mellom de to sesongene.

Ved hjelp av en solid birolle, i form av figuren kjent som Hot Priest (Andrew Scott), fikk serien også lekt med livets større samtaler, fra meningen med tro til det å lytte til folk som elsker deg. Dette er utvilsomt en av de beste komiserie-sesongene fra de siste årene, og tar også en plass som det beste fra dette tiåret når det kommer til komiserier.


1

The Virtues

The Virtues følger en mann ved navn Joseph (Stephen Graham), som må konfrontere sin egen fortid hvor han ble seksuelt misbrukt. Han har hatt et hardt liv etter dette og når han da også blir adskilt fra sin sønn, bestemmer han seg for å reise tilbake til hjemlandet sitt og møte sin søster Anna (Helen Behan), som han ble adskilt fra som barn. Med Shane Meadows (This is England) og Jack Throne (National Treasure) i spissen – var miniserien inspirert av personlige og fortrengte hendelser i Meadows’ eget liv

Med sitt såre tema kom Meadows og medhjelpere med omhu frem til en historie som er riktig å fortelle og samtidig var et eksepsjonelt bra TV-drama, som fikk frem sitt tema om hvordan man aldri virkelig kan bli kvitt psykologiske sår fra fortiden. Manuset til Meadows og Thorne, samt Graham, Behan og Algar (som alle tre leverer noe av årets beste skuespill), gav miniserien det lille ekstra som gjorde at den fungerte så bra med sitt både dystre og optimistiske budskap.

Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer