En aldeles strålende Ida Elise Broch bidrar til at småfrekke Hjem til jul kan bli en ny favoritt hos mange juleromantikere. Tema som ensomhet og hjertesorg krydrer en historie som har noe å på hjertet om det å leve med et ytre press fra sine nærmeste.

30 år gamle Johanne (Ida Elise Broch) er en som tilsynelatende har alt man kunne ønske seg. Hun er ung, smart, vakker, sjarmerende, har en meningsfull jobb og er omringet av mennesker som bryr seg. Det er bare det at hun er singel og akkurat det syntes ikke alle like mye om. Det gjelder spesielt familiemedlemmer som utviser omtanke som egentlig bare pirker i et sår som aldri har fått tid til å gro.

I et desperat øyeblikk skryter Johanne på seg en kjæreste for å slippe unna alt maset. En løgn som raskt fanger henne. Jakten på kjæreste starter og med det en reise det er en fornøyelse å følge.

Det er en reise som involverer kolleger (spilt av blant annet Hege Schøyen, Oddgeir Thune og Line Verndal), familie (spilt av blant annet Anette Hoff og Dennis Storhøi) og potensielle «kjærestekandidater» (Felix Sandman, Kingsford Siayor, Mads Sjøgård Pettersen, Nader Khademi). Stian Blipp, Gabrielle Leithaug og Ghita Nørby dukker også opp i minnerike roller.

Hjem til jul. Foto: Netflix
Anette Hoff spiller en mor som mener vel, men ikke helt skjønner hvor usunt forventningspress hun skaper. Foto: Netflix

Som du ser. Det mangler ikke på kjentfolk. Det hele er regissert av erfarne Per-Olav Sørensen (Nobel, Kampen om tungtvannet), som har satt sammen et imponerende team av skuespillere.

Dette er også en reise som ikke egentlig handler om jakten på en kjæreste. Det handler om så mye mer enn det, men jeg overlater til dere seere å selv avdekke det hele – utover hva jeg alt har nevnt. Jeg kan si såpass at dette er en veldig fin historie. Jeg tror dette er en serie som vil bety noe utover å være en grei bingeopplevelse på tre timer.

Det tok sin tid Netflix…

Det må nevnes at serien er en liten milepæl i norsk seriehistorie. For dette er den første norske Netflix-originalen, selv om Lilyhammer ofte er blitt markedsført som det (den var en NRK-serie som Netflix ble med på, Hjem til jul er utelukkende et Netflix-produkt). Den kommer få måneder etter at HBO Nordic imponerte med Beforeigners, som tilfeldigvis har Idas halvbror Nicolai i hovedrollen.

Det har vært en lang ferd fra 2012, da Netflix-sjefene landet i Oslo og fortalte at det var i Norge kampen om fremtiden ville stå. De kom, de så og de erobret dette landskapet like raskt som de fleste andre land, og siden den gang har norsk innhold stort sett blitt glemt.

Annonse

Inntil nå! For Netflix har tatt grep og serverer oss to serier på en måned (først ut er Hjem til jul, før Ragnarok venter i januar.)

Hjem til jul. Foto: Netflix
Den svenske kometen Felix Sandman regjerer listetopper i Sverige, og har fått æren av å spille i både den første norske og svenske Netflix-originalen. Foto: Netflix

Det har vært et ustabilt år for Netflix, som nå leverer på begge ender av kvalitetsskalaen. Hjem til jul er definitivt blant tjenesten bedre nye serier i år, noe som er ekstra imponerende da antallet nye serier fra den kanten nærmer seg hundre. Da snakker vi kun for 2019.

Forutinntatthet til besvær

Jeg lo, gjemte meg bak puten og tørket en tåre eller to i løpet av seriens seks episoder. Det var en liten lettelse opp i det hele, for jeg skal ærlig innrømme at jeg satt meg ned både med skepsis, forutinntatthet og en viss paranoia før jeg bega meg ut på serien.

De ble alle blåst av banen og jeg satt igjen med en serie jeg storkoste meg med, det ble også tid til litt refleksjon i førjulstiden. Jeg håper at flere får samme opplevelse. Om jeg skal sammenligne serien med noe vil jeg si den er som en krysning mellom The Marvelous Mrs. Maisel og Love Actually (sistnevnte er en film som dette åpenbart er en liten hyllest av), men med et spisset personfokus du må til mindre kjente Louie for å finne.

Hjem til jul. Foto: Netflix
Det er mye latter og glede i denne serien. Foto: Netflix

For kameraet er oppslukt av Johanne, som er med i hver scene. Det er lagt et enormt ansvar på skuldrene til Ida Elise Broch, som fort kunne veltet hele opplevelsen om hun ikke hadde gjort jobben sin. Hun griper her muligheten og løftes ytterligere opp av erfarne ringrever som Oddgeir Thune, Hege Schøyen, Dennis Storhøi, Anette Hoff og Line Verndal. Kjemien hun finner med de yngre skuespillerne er for øvrig sjelden kost i norsk sammenheng.

For min del har det blitt en økende trend at jeg forelsker meg i serier som så åpenbart ikke er i min målgruppe. Jeg har ikke vært singel mann siden forrige årtusen, lever et liv med min utkårede og har snart voksne barn. Likevel sitter jeg her og storkoser meg med en serie om en 30 år gammel singel kvinne som jakter en kjæreste hun kan ta med hjem til jul. Jeg kan ikke relatere meg til hennes situasjon. Det jeg derimot kjenner meg igjen i er de mange som kretser rundt henne, samt universelle tema som egentlig er Johannes store hinder å overkomme i denne historien.

Som far traff den meg. Det holder i lange baner for min del.

Hjem til jul. Foto: Netflix
Johanne beveger seg langt utenfor komfortsonen når hun lar seg sjarmere av en 19-åring, spilt av Felix Sandman. Foto: Netflix

La meg først bare si litt om skepsis jeg hadde i forkant: Det handlet i stor grad om at Netflix sitter på data over våre seervaner slik ingen annet selskap gjør. De vet – noe forenklet – faktorer som hvem du liker å se, når du går lei av en serie og trykker «stopp» og hva det er du søker på. Slikt kan mates til systemer som igjen foreslår både tematikk, skuespillere og annet som Netflix bør satse på for å nå akkurat deg. Det merkes i økende grad over innholdet de siste par årene og det har resultert i enkelte smått grusomme oppkok av noen serier jeg likevel ikke klarer å se vekk fra. Det er en eim av manipulasjon her.

Hjem til jul fikk noen varsellamper til å blinke i forkant, som jeg nå fint avfeier som falsk alarm. Jeg fryktet at det her på kynisk vis var skrudd sammen velkjente klisjeer fra juleklassikere, mikset med at en rekke skuespillere er hentet inn fra andre beslektede underholdningsbransjer ene og alene grunnet sin popularitet i ulike målgrupper. Det være seg programleder Stian Blipp eller musikerne Felix Sandman og Gabrielle. «Hva gjør de i denne serien», undret jeg meg før jeg satt meg ned? Det øvrige rollegalleriet er også besatt av lett gjenkjennelige skuespillere og kulturskatter.

Frykten for at alt ville bli for tilgjort meldte seg. Har en søkemotor-ekspert armert med alskens analyseprogram funnet de, eller er det regissør og castingansvarlig som lener seg på menneskelig intuisjon og faglig vurdering? Når man først er en geek med ansvar å dekke serier, dukker slike spørsmål opp. På godt og vondt.

Så viser det seg at jeg er glad for hver bidige skuespiller fikk rollen, castingen er godt utført og skuespillet har jeg ingenting å utsette på. Jeg vil så gjerne se mer av de alle som en. Jeg lener meg til at dette er godt gjennomført håndverk fra folk som nå slipper å forholde seg til tunge rigide prosesser som preger alt for mange norske dramaproduksjoner. Serien er besatt med mennesker som har gjort seg fortjent til å være der.

Hjem til jul. Foto: Netflix
Oddgeir Thune spiller legen mange seere sikkert ønsker blir Johannes utkårede. Foto: Netflix

Fortellergrep som er gjort er både frekk og freidig, med det som ved første øyekast kan anses som klisjeer egentlig er anvendt mer som en hyllest eller parodi, enn kopi. Det er også tydelig at regissør Per-Olav Sørensen har tilført sin kompetanse og visjon. Et friskt manus, et nydelig stramt regi og skuespill jeg ofte ble helt bergtatt av er resultatet.

La oss bare si at min forutinntatthet ble bragt til skamme. Det er nydelig det.

Klart og tydelig

Netflix viser også her nok en gang at de har løst tempo-problemene som red flere tidligere serie som en mare, hvor det ofte ble alt for lange eller mange episoder. Hjem til jul går unna i samme behagelige tempo som den skjulte juvelen The Kominsky Method og den vekker noen av de samme følelser og tanker som Michael Douglas-serien – selv om de seriene snakker om vidt ulike tema.

Serien, som er spilt inn i Røros, har også fanget julestemning visuelt, scenene i gatene minner meg om det litt tilgjorte – men akk så lekre – gatelivet i Jul i Skomakergata. Det syntes jeg er helt på sin plass i en juleserie og det er i stil med den litt freidige tonen som serien er marinert i. Noen stier er verdt å tråkke i på nytt.

Hjem til jul. Foto: Netflix
Hjem til jul. Foto: Netflix

For dette er en serie som vet hva den er. Dette er et kjennetegn ved Sørensens regi, han har et usedvanlig finsiktet «bullshit-filter» og vet å anvende det. Det blir gjerne ikke så pompøs og dekket i anekdoter som det en kritiker gjerne forelsker seg i, men til det har vi Twin Peaks og The Leftovers. Det gjelder å like seriene for hva de er.

Alt er tydelig her, fra regi til definerte rollefigurer som kretser rundt hovedpersonen Johanne. De kan virke karikerte, samtidig er det nyanser her som gjør at du alltid kan skimte at det er så mye mer under panseret til alle og enhver.

Stian Blipp dukker spiller eksmepelvis en som tilsynelatende har alt på stell og er utrolig hyggelig. Men har han virkelig det så bra? Det er mange slike spørsmål jeg som seer får underveis, som serien aldri tar fatt på. Litt får vi innblikk i de gangene det gagner historien, men for det meste blir alle i livet til Johanne gitt samme rolle mennesker i våre egne liv gjerne får.

Det er en fasade der, pirker man borti kan man finne en hel verden av gode historier. La meg bare si at samtlige biroller her fint kunne fylt både en og fem gode episoder, slik vi har sett storserier plutselig transformere en antatt pappfigur til noe langt mer. Samtidig er jeg glad serien aldri lot seg friste til det i denne omgang.

For at det er slik i Hjem til jul er heldigvis gjort med hensikt. Det er Johanne dette handler om og det er hennes indre tanker, hennes vaner og karakterbrister. De andre får værsågod vike og innta sin rolle som nettopp birolle.

Samtalene hun har med en sykehuspasient (Ghita Nørby) er høydepunktene. Serien mister aldri fokus. Godt er det – for det gjør overraskelsene og øyeblikkene desto bedre når de rundt henne plutselig viser nye sider av seg selv.

Hjem til jul. Foto: Netflix
Ghita Nørby er den frittalende pasienten som serverer en mengde gullkorn. Foto: Netflix

Historien tar også en rekke uventede vendinger, fra situasjonkomedie til valg hun gjør som åpenbart kommer til å provosere i de mest konservative hjem. Det er også noe vågalt med å fortelle en historie om kvinnerollen, spesielt i 2019, fordi den over-analyseres så til de grader etter noe å kritisere fra verdens (kanskje alt for mange) selvutnevnte moralske voktere.

For i likhet med Johannes mor, som her er en katalysator som mener for mye om hvordan Johanne bør leve, så er det også blitt en sterk ukultur ved å legge press på hvordan kvinner og menn skal skrives i en serie. En kritikk som for øvrig rettes mot både liberale og konservative miljø med for mye tid til å tilbringe på Twitter. Det kan umulig ha vært en enkel jobb for manusforfatterne dette her, og jeg kan se for meg mange heftige diskusjoner om alt fra valg Johanne gjør til hvem som til slutt skal bli med hjem til jul.

Jeg er bare glad Johanne ble som hun ble og at Netflix valgte dette som startskuddet for sin satsing på norsk innhold. Siste episode blir kanskje litt vel mye for enkelte seere, men det er i det store og hele småpirk i en serie som ikke er ment å pirkes i hjel. Det er tross alt snart jul. Dette var en god start.

Hjem til jul kan du se i sin helhet fra og med 5. desember. Anmeldelsen er basert på hele første sesong.