Med Kampen om Tungtvannet har NRK fått til det selv Netflix ikke klarte, å servere et fengende historisk drama. Og det til en tidel av prisen.

670 millioner. Det var prislappen for Marco Polo, Netflixs første forsøk på et komplett og episk historisk drama. De innfridde bare delvis. Til sammenligning har lille NRK med sine samarbeidspartnere skrapt sammen en solid sum, rundt 70 millioner, for å bringe 2. verdenskrig til live igjen på skjermen. I det som er den mest krevende sjangeren av dem alle. Det er dristig det. Eller dumdristig?

Det var dermed ikke uten grunn at jeg, på vegne av folkene bak Kampen Om Tungtvannet, var både spent og nervøs da jeg satt meg ned med 5 av seriens 6 episoder. Med høyere puls enn normalt. Uvant. Ville jeg bli skuffet nok en gang? Det er med glede jeg kan meddele at det vi her har med å gjøre er en serie med kvalitet i alle ledd. Vi blir servert en pangstart på serieåret 2015!

Dramatiseringen av de berømte sabotasjeaksjonene ved Hydro-fabrikken i Rjukan har blitt filmatisert før og Hollywood har planer om å gjøre det igjen. Det er ikke rart, for dette er en drøm av en historie. I det kalde nord lages en ingrediens til et våpen som kan jevne en hel by med jorden. Et kompani med helter vil det anderledes. Uten hensyn til egen sikkerhet reiser de avgårde på en livsfarlig ferd. Oddsene er imot dem. «Selvmordsoppdrag» hviskes i gangene. Om ikke det er beskrivelsen av noe episk så vet ikke jeg.

Trass i at historikere de siste årene har nedtonet betydningen av heltedåden (tyskerne var så langt unna å lage en atombombe selv om de hadde fått fortsette uten motstandsbevegelsens avbrytelser) er det en dramaturgisk gullgruve fra det virkelige liv, det overrasker ikke at denne historien vil bli gjenfortalt til det uendelige.

Annonse

Kampen om tungtvannet

Kjernen er en gjeng sabotører som reiser inn bak fiendens linjer. Det rører ved det geniale premisset til Band of Brothers, krigsserien over alle krigsserier, og trass i at det hverken har magiske ringer eller orker så har Lord of The Rings-trilogien vist hvor mektig konsept det er (det er med ett lettere å forstå at J.R.R Tolkien, en mann som deltok i skyttergravskrig, skrev sine eventyr slik han gjorde). Vi elsker slikt.

Kampen om Tungtvannets fem første episoder har ikke tid nok til å gjøre oss like godt kjent med heltene som i nevnte eksempler, noe som tidvis setter en liten demper på det hele ved at det fort blir endel ukjente ansikter sittende rundt et bord. I stedet falt valget på å bruke mest tid på tre andre personer: Den norske vitenskapsmannen Leif Tronstad som er hjernen bak det hele, den tyske vitenskapsmannen Werner Heisenberg som arbeider med å utvikle atombomben og den fiktive Hydro direktøren Bjørn Henriksen som personifiserer norsk industris dilemma med å gjøre handel med okkupasjonsmakten.

Men fortvil ikke. Kamerater-på-episk-og-livsfarlig-eventyr-for-å-redde-verden konseptet er ikke helt fraværende, selv om det ikke akkurat er snakk om Lord of The Rings behandling av følgesvennene. Det var sikkert et fristende valg å ha et mer målrettet fokus på dette, det krever et realt sett med baller å tenke annerledes. Man forhindrer også at det blir for glorifiserende, noe krigsfilmer ofte har en tendens til. Selv om serien mister et kamerat-aspekt blir vi belønnet med et bredere og mer internasjonalt perspektiv. Eventyr-elementer reduseres og den harde realitet treffer oss bedre. Finurlig. Jeg liker det.

Som flue på veggen blir vi vitne til god drama som foregår i Tyskland, England og Norge. Det gjør vel også serien mer tiltalende for et internasjonalt publikum, uten at jeg vet om det har hatt noe å si for valget av fokus. Ikke at det gjør noe med et såpass godt skrevet og solid manus. Det er på sitt beste når rollefigurene har hverdagslige samtaler i en verden hvor valg handler om liv og død. Dramaet er mer givende enn selv den spennende sabotasje-handlingen.

Det tas kreative friheter ulikt hva norske serieskapere ofte gjør. Serien er krydret med plott og rollefigurer fra fiksjon fremfor virkelighet. Takk og pris for det. Det er nettopp slikt som gjorde Rome, Boardwalk Empire og Deadwood så severdig. Det gir god drama som tar utgangspunktet i historiske hendelser, men ikke nødvendigvis er en korrekt gjengivelse av det som skjedde. Selv om det skal sies at Kampen Om Tungtvannet er langt mer tro til historiebøkene enn de nevnte seriene. Selv det faktum at tyskerne var langt unna å lage en bombe blir ikke lagt skjul på.

Kampen om tungtvanner 3Hovedrolletrioen er det lite å utsette på. Espen Klouman Høiner gir liv til vitenskapsmannen og krigshelten Leif Tronstad på en trovderdig og engasjerende måte, mens veteranen Dennis Storhøi spiller den oppdiktede Hydro-direktøren Bjørn Henriksen med stoisk ro. Han forteller mer med kroppspråk og blikk enn med dialog. Mest imponert er jeg over tyskeren Christoph Bach som leverer en særdeles engasjerende Werner Heisenberg, en mann som gjemmer seg bak verdien av vitenskap. En interessant mann, det er ikke rart Breaking Bads Walter White valgte Heisenberg som alias.

Mellommenneskelige forhold er heldigvis ikke glemt. Det er seriens drivkraft. Smart. Det underbygger at dette er drama, ikke eventyr. Man har til og med klart å tilføre dimensjoner til nazister, mens de norske heltene ikke fremstår som ensidige eventyrhelter og svigermors drøm. Nazister er ypperlige filmskurker og Steven Spielberg kan vel takke bruken av de for halve suksessen sin, men karikaturer fungerer dårlig i seriøs drama. Vi blir her servert skurker og helter som må foreta vanskelige valg. Valg som former dem og hvordan de til slutt blir beskrevet i historiebøkene. Den eneste som ikke slipper unna livet som endimensjonal er bemerkelsesverdig nok en amerikansk general, som hyler og skriker om å bombe seg til suksess i det som oppleves som seriens mest malplasserte scene. Selv tyskere som kaldblodig henretter krigsfanger virker å stri mer med tvil og refleksjon enn amerikaneren, noe som vel er mine eneste store betenkelighet med serien.

Det meste av produksjonen rører tidvis ved det strålende. Cinematografien er nydelig og regien særdeles selvsikker. Det sprekker litt med CGI-bombing av fabrikken, noe som knapt nok når opp til hva fem-seks år gamle PC-spill har klart å oppdrive. En fluktscene på ski er også på grensen til komisk grunnet klippingen, action er ikke regiens sterke side. Men det er sekunder det er lett å tilgi når så mye annet klaffer.

Selv om jeg skulle ønske NRK snart innså at 6 episoder er for liten tid til å virkelig kunne utforske seriens rollefigurer så kan jeg ikke annet enn å bøye meg i snøen for hva man her har utrettet. Serien ser ut som om prislappen var minst det dobbelte og den unngår de vante tabbene til norske serier. Om dette er det vi får igjen av lisenspengene så betaler jeg den med litt mindre motvilje. Bravo NRK, bravo!

Første episode sendes på NRK1 søndag 4. januar klokken 20:55.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer