Mye er nytt når Outlander er tilbake med fjerde sesong, men serien oppleves som overraskende gjenkjennelig selv om historien settes til et nytt kontinent.
Kan Outlander bli årets høydepunkt?
Med fraværet av Game of Thrones i serieåret 2018 ble det overlatt til Westworld og Outlander å være de episke seriene jeg har sett mest frem til å se fortsettelsen av. Tredje sesong trollbandt meg og forventningene var store før jeg bega meg ut på fjerde sesongs tre første episoder.
Heldigvis skuffer serien ikke, selv om den fortsatt vet å holde igjen i starten. Claire og Jamie er og forblir det mest engasjerende paret på TV-skjermen (skuespillerne Caitriona Balfe og Sam Heughan får irriterende lite anerkjennelse for sine prestasjoner hos blant annet Emmy-juryen), mens erieskaper Rondald D. Moore utviser i sedvanlig stil samme trygghet i sitt møysommelige arbeid med å gi liv til bøkene serien er basert på.
Det starter overraskende rolig, med enkelte løse tråder nøstet opp alt mellom tredje og fjerde sesong. Før det eksploderer i velkjent melodrama.
Seriens takt og tone er fortsatt seriens mest særegne kvalitet. Jeg ser mange serier, men kan vanskelig peke på en serie som minner om Outlander. Den kombinerer eventyr, romanse og periodedrama med en passe god dose science fiction. Romansen står sentralt og dominerer i startfasen, men historien får velplasserte avstikkere som forhindrer at det føles repeterende – selv når de to turtelduene har nye utgaver av samtaler vi har hørt mange ganger før.
Claire og Jamie har sin sedvanlige sengekos og nå planlegger et mindre dramatisk liv i «den nye verden» Amerika. Med all dramatikken de har gjennomgått og overvunnet er det litt som å ta del i en historie som virket litt ferdigfortalt. Heldigvis tar det ikke lange stunder før nye farer truer, en krig for uavhengighet er kun få år unna og de to tvinges til å gjøre umulige valg. Gjerne forsterket av at de har et moralsk kompass som er forut for tiden de nå lever i.
Savnet av Skottland
Serien mister litt særegenhet ved at Skottland nå ikke lenger fungerer som bakteppe. Med unntak av seriens større overnaturlige mysterium er det derfor en liten bekymring at historiene nå overlapper mye med det erfarne seere har sett mye av i en rekke filmer og serier. Dette er tid og sted som har opptatt mang en film- og serieskaper.
Noe som ikke er tilfellet med skotsk historie, tidligere sesonger var litt av en oppdagelsesferd i historiebøkene. Det er ikke like ukjent terreng nå som eventyrerne befinner seg i Amerika.
Andre episode, hvor Jamie og Claire nok en gang må håndtere å leve i et land som aksepterer slaveri, er et eksempel på noe som er utforsket en rekke ganger. De siste årene fra blant annet Roots, Turn og Underground. Her gjør ikke Outlander en bedre jobb enn de nevnte seriene, historien er mer opptatt av å vise oss hvor dramatisk det er for Claire og Jamie enn å vie tid og perspektiv til livet som slave. Hele historien unnagjøres i løpet av en episode før den beveger seg videre. Der halter det litt.
Bedre er tredje episode, som gir et velkomment avbrekk viet til fremtidens romanse hvor datteren til Claire og Jamie gis en mer fremtredende rolle. For en seer som meg, som ikke har lest bøkene, er det spesielt fremtiden som står for største uforutsigbarheten og fascinasjonen. Vil eksempelvis Jamie noensinne få møte datteren sin?
Det lover bra, for selv om serien er på sitt beste med fokus på våre to protagonister bør det doseres ut i passelige doser.
Og selv om Amerikas historie skaper litt mindre særegenhet enn Skotland, dukker det opp noen nye rollefigurer som fascinerer. Piratsmugleren Stephen Bonnet (Ed Speelers) er en jeg håper å få sett mer til, mens Maria Doyle Kennedy gjør en formidabel jobb som Jamies tante Jacosta.
Håpet er at sesongen kan bygge opp et like sterkt og variert rollegalleri som tidligere sesonger. At knapt noen av forrige sesongs rollefigurer fortsatt er med gir serien et vemodig preg, uten at det er ment negativt.
En av de største seriene som ruller og går
Jeg gleder meg stort til fortsettelsen. Serien når i løpet av de tre episodene jeg har sett aldri sitt episke nivå fra forrige sesongers høydepunkter. Det er heller ikke forventet, for tålmodighet er en viktig del av å nyte en serie som Outlander til fulle. Det vies alltid tid til stillhet før stormen i Outlander.
Og tro meg. Stormen kommer. Uten å røpe for mye, kan jeg si såpass at når tredje episode er unnagjort så vet jeg knapt hva jeg skal gjøre på i påvente av neste episode.
Med visshet om at serien alt er sikret både en femte og sjette sesong er dette et eventyr jeg gleder meg til å se fortsettelsen av.
Nye episoder av Outlander sendes på Viaplay fra 5. november 2018. Anmeldelsen er basert på sesongens tre første episoder.
