Vi slår i en skål og sier oss enige med P3.no sitt utsagn om at Spider-Man: Across the Spider-verse er Sprudlende superheltkunst. Tydelig også andre er enige i dette, da den ligger ute på IMDb med 9,1 i skrivende stund.
Dette vil høres ut som min takketale neste gang jeg vinner en Oscar (for beste kvinnelige hovedrolle i eget liv), men jeg skulle ønske jeg kunne håndhilst og takket Joaquim Dos Santos, Kemp Powers og Justin K. Thompson som har regissert denne serien, så vel som Daniel Pemberton for musikken, Mike Andrews på redigering, og alle andre som har vært med på å skape dette mesterverket.
For en vill reise vi har hatt gjennom dimensjonene så langt ‘across’ denne soon-to-be trilogien. Nå venter vi bare på én siste, altså Spider-Man: Beyond the Spider-Verse, før jeg kan få slutte å skrive bindestrek til fingrene blør.. Den er antatt å komme i 2024.
Om du har lest vår recap av Spider-Man: Into the Spider-Verse, så vet du sett at vi elsket den filmen. Virkelig et kunstverk. Spider-Man: Across the Spider-Verse klarer faktisk å holde tritt med sin Oscar-vinnende navnebror, og leverte en like forrykende galskap.
I denne filmen møter vi først SpiderGwen, som sliter med problemene som hoper seg opp i sin egen dimensjon, før hun møter på O’Hara, som vi nevnte stakk hodet innom etter rulleteksten til Spider-Man: Into the Spider-Verse.
Hun blir med dem på et oppdrag for å tette alle hull som skapes i tidslinjen deres, noe som til slutt leder henne til dimensjonen til Miles. De to gjenforenes og livet virker rosenrødt, men den gang ei. Miles følger etter Gwen og oppdager flere ting hun har holdt skjult for ham. Det blir en kamp om overlevelse, når nok en hovedskurk, ved navn Spot, truer verden til mer enn en dimensjon, før det hele kommer til et enormt crescendo på slutten av filmen.
Det eneste jeg skulle ønske jeg hadde visst på forhånd var at filmen slutter med en “…to be continued!” heller enn at jeg nå ble slått over ansiktet av den meldingen når plottet var på sitt beste. Det ble en litt bitter smak i munnen (og det er heller ikke noe etter rulleteksten, just so you know).
Filmen i seg selv var en sann hyllest til alt Spider-Man er, har vært og kan bli. Den var gjennomsyret av Spider-Mans helt egne galskap, og det er tydelig at det er fans som har jobbet på denne, og hatt det meget, meget gøy underveis. Denne gangen ‘berikes livene våre’ blant annet av en Spider-Cowboy med Spider-Horse, Spider-Cat, Spider-Punk og en bedårende Spider-Baby. Det er så overkill som det kan bli, og på et eller annet vis fungerer det. Så inn i granskauen også!
Det var en gruppe litt yngre folk enn meg i salen (no smart comments!) som bokstavelig talt satt med beina i setet, ytterst på kanten, og både hoiet, lo og klappet, i tide og i utide, noe som perfekt fanget hvor morsom, gæren og genial denne filmen var for både fans av Spider-Man fra langt tilbake i gamle dager (i said no comments!) og den nyeste garden ungdommer. Jeg hadde sittet slik selv, om jeg hadde vært oppdratt i en jungel full av apekatter og hadde null respekt for kinoopplevelsen til andre…jeg tror kanskje de irriterte meg en smule etter hvert…
Det jeg merket meg mest med denne filmen i forhold til film nr 1, var at den minnet meg mye mer om serien Arcane (nydelig serie, les om den her) enn den minnet meg om forgjengeren sin. Det kan hende jeg er litt bias fordi stemmen til SpiderGwen/Ghost-Spider er Hailee Steinfeld, som også har stemmen til Vi i Arcane.
Denne annerledese tonen fra film 1 var ikke skuffende på noen måte, men det ble en helt annerledes tegneserie-feel enn den første. Kanskje passende da det var enda vanskeligere tema som ble tatt opp i denne filmen. Den første var morsommere og hadde mye mer “POW!” “BOOM!” og “BAGEL!”. I Across fikk vi mykere linjer, dystrere fargetoner, mer familie-sorger og mer hardbarket action. Den var fascinerende og vakkert utført, og det er ikke sikkert det hadde vært like gøy for verken oss eller filmskaperne om de hadde laget noe som lignet for mye på eneren, og dermed kanskje også ikke like bra. Likevel, for meg, når den manglet det jeg syns var aller mest sjarmerende fra eneren, altså den retro-tegneserie-representasjonen, så falt den et pittelite hakk ned fra stjerneplassen som eneren fremdeles holder i hjertet mitt.
Du bør absolutt se denne, den anbefales på det sterkeste. Jeg tror den er like god å se hjemme som på kino, om du har et ok stort TV, men det var gøy å sitte sammen med så mange andre og le, litt som det var mange flere Super-folk på skjermen.
Spider-Man: Across the Spider-Verse er UTROLIG god, men den slår ikke forgjengeren sin. Dermed blir den satt på 4,5, selv om den på en måte egentlig er en 5er, om jeg bare ikke nettopp hadde sett eneren. Slike er livet noen ganger. 4,5 er likevel utrolig bra og en vanskelig score å få av meg. Spider-Man: Across the Spider-Verse er "Sprudlende superheltkunst"
