Det er noe befriende med en Marvel-serie som ikke forsøker å redde verden.
Wonder Man gjør det motsatte. Den skrur ned volumet, går tett på menneskene – og minner oss på at superheltsjangeren fortsatt har nye rom å utforske, så lenge noen tør å leke med formatet.
Her møter vi Simon Williams, den evige streberen i Hollywood. En mann som først og fremst vil bli tatt på alvor som skuespiller, men som bærer på en liten utfordring: Han har superkrefter. Og i stedet for å være en gave, oppleves de som en trussel mot drømmen om å slå gjennom på scenen og lerretet.
Det er et befriende premiss. Ikke episk. Ikke kosmisk. Bare menneskelig.
To strebere i et system som utnytter
Kjernen i serien ligger i relasjonen mellom Simon og Trevor Slattery, sistnevnte ble beryktet som en falsk Mandarin i Iron Man 3. Nå er han tilbake, hvor vi får komme tett på karakteren på et helt annet vis.
Og det er her serien virkelig løfter seg.
Når Ben Kingsley vender tilbake som Trevor Slattery, er det ikke for komikk alene. Rollen får en emosjonell dybde som man nesten skulle ønske flere karakterer i MCU fikk anledning til å utforske. Slattery er ikke lenger bare en spøk. Han er en sliten, varm, smådesillusjonert kunstner som gjenkjenner noe av seg selv i Simon.
Sammen blir de to strebere fanget i et system som tygger opp talent, misbruker drømmer og pakker det inn i glitrende fasader.
Disse scenene er seriens bankende hjerte.
Det er jordnært. Ektefølt. Nært.
MCU på sitt mest selvironiske
Blikket på Hollywood – i MCU-versjon – er fylt med selvironi og varme. Serien ler av bransjen, av superheltmaskineriet, av casting, typecasting og hvordan systemet former menneskene i det.
Humoren er ikke høylytt. Den er hjertevarm.
Du smiler mer enn du ler høyt.
Og nettopp derfor treffer den.
Det mest unike siden WandaVision
Sist MCU føltes så kreativt og annerledes var med
WandaVision.
Ikke fordi seriene ligner i form, men fordi de begge våger å være noe annet enn «enda en superheltfortelling». Wonder Man er mer karakterstudie enn actionserie, mer bransjesatire enn helteepos.
Tonen, skuespillet og de små øyeblikkene mellom mennesker betyr mer enn krefter, kostymer og storslåtte konflikter.
Det er rett og slett forfriskende.
En serie med stort hjerte
Det hviler et stort hjerte over denne lille miniserien. En varme som gjør at man heier på Simon, ikke fordi han kan løfte biler, men fordi han vil bli sett. Fordi han vil bli anerkjent for noe ekte.
Og fordi han er redd for at nettopp det ekstraordinære ved ham skal ødelegge det helt vanlige han drømmer om.
Det er et vakkert, nesten sårbart perspektiv i en sjanger som ofte roper høyt.
Wonder Man hvisker, med et sjarmerende blunk.
Og det er nettopp derfor vi lytter.
Tommel opp.
