Gjør deg klar for frustrasjon, lidenskap og engasjement når NRK byr på ukentlige episoder av Heimebane i beste sendetid. Serien blir som den gode gamle tippekampen. Både av den gode og dårlige sorten. Det står ikke til plass på pallen, men i det minste unngås nedrykk.

Heimebane pakker viktige tematikk og samfunnskommentar inn i velbrukte klisjeer og fortellergrep når seerne skal lokkes til skjermen. Ti episoder er fortært og jeg gleder meg til fortsettelsen – da gjerne med en litt mer original taktikk.

 

Snusbruk, klisjeer… og jævla Ålesund!

Når serien ruller og går på skjermen vil jeg anbefale deg på det sterkeste om å benke deg foran TV-en. Gjerne krydre det hele med en drikkelek hvor du heller nedpå hver gang Ane Dahl Torp  – med trønderdialekt for anledningen – fikler med snusen, noen sier «Jævla Ålesund» eller du gjenkjenner klisjeer og stereotyper fra amerikanske filmer og serier. Etterpå kan det kjekles og diskuteres om hva du nettopp så (eller, om du er bergenser som meg, undre deg over hvorfor Brann aldri nevnes med et ord. Eg e’ indignert!).

Heimebane minner mye om atmosfæren som følger av en fotballkamp og jeg mistenker den vil frembringe samme opphetede diskusjoner og engasjement. Det er lov å håpe, for norsk drama trenger sårt en serie som kan samle nordmenn i alle aldre til lidenskapelig diskusjon. Akkurat slik en god (eller dårlig) fotballkamp kan.

Snusleppa og pekefingeren er på plass når Helena skal sette spillerne på plass. Foto: NRK.

I Heimebane er det en kvinne som står i fokus, i likhet med NRKs forrige storsatsing Monster. Det har vært mangelfull innen norsk drama i årene siden Himmelblå. Valkyrien, Mammon, Grenseland, Frikjent, Okkupert, Nobel, Kampen om Tungtvannet, Det Tredje Øyet og Halvbroren kan nevnes om den etablerte trenden som nå brytes opp i.

Det vil sikkert skape debatt om NRK driver med feminist-propaganda, spesielt i dagens politiske atmosfære hvor menn gjerne føler for å gå litt i skyttergravene og bombarderer kommentarfelt i fråtsende raseri. Feminisme er i aller høyeste grad i førersetet i Heimebane, men det er ikke som om mannsroller og tilhørende tematikk ikke har fått dominere i de siste tiårs dramaproduksjoner. Jeg er spent på mottagelsen denne får blant fotballpubens faste inventar.

 

En cockail med smak av One Tree Hill, Friday Night Lights og … Spartacus. Med en liten dose Mad Men.

I Heimebane møter vi Helena Mikkelsen (Ane Dahl Torp) som ut av det blå får jobbtilbud fra nyopprykkede Varg etter at Sunnmøre-klubben brått mister treneren sin. Tilfeldighetene vil ha det til at Helena – som har ledet Trondheims-Ørn til semifinale i Champions League – er i samme TV-studio som Vargs sportslige leder. Der sier hun noen strofer lik hva enhver fotballtrener hører på ulike kretskurs og imponerer nok til at hun blir tilbudt jobb som assistent til Vargs arveprins – den hjemvendte proffspilleren Michael Ellingsen (Jon Carew).

Myk-og-progressiv-mann rollen går til Morten Svartveit som den impulsvie sportslige lederen. Foto: NRK.

Et jobbtilbud som fornærmer, for hun forventer å bli hovedtrener. Etter litt freidig kontor-finting, et dokument fullt av skrivefeil og en overtalelse av en visjonær og myk-mann-leder blir det til at hun får jobben. Det første – av sesongens mange – dilemma blir om hun virkelig skal vrake laget hun har ledet til semifinale til fordel for et mannlig bunnlag som hyrer trenere på ren impuls. Noe hun gjør og dramaet er i gang. Tilbake står et ribbet kvinnelag, mens et herrelag blir snudd på hodet av nykommeren. Slikt blir det drama og rabalder av (men Trondheims-Ørn forsvinner like fort i bakspeilet til serien som det gjør for Helena og nevnes knapt etter sesongstarten).

Michael Ellingsen (John Carew) er seriens bad-guy, den etablerte kjempen som får sitt hegemoni og sin status utfordret av en outsider. Det hele minner om legenden om Spartacus. Ellingsen er denne variantens utgave av Crixus, mens Helena er Spartacus. Hun er oppvigleren og rebellen som skaper spetakkel i det etablerte tyranniet og bryter ut av lenkene. Vil noen slå følge, eller blir hun alene i kampen?

Gladiatorenes … jeg mener fotballspillernes treningsarena. Foto: NRK.

I den legenden, sist vist i den blodige actionspetakkelet Spartacus, endte til slutt Crixus opp som en av Spartacus sine generaler. Sesongen får vise hva Ellingsen ender opp som, Carew gis alt fra givende til håpløse historier å spille på og klarer seg fint med det han er gitt, selv om det sjeldent sprudler. Han var litt tilbakelent som fotballspiller og er det samme som skuespiller. Noen Manu Bennet, som briljerte i nevnte Spartacus, er han ikke, men hans fysiske tilstedeværelse er god å ha i en garderobe hvor ikke alle akkurat ser ut som fotballspillere i sin beste alder eller form.

Helena er ikke bare Spartacus. Hun er også Heimebanes “Coach Taylor”. Friday Night Lights, som kanskje er tidenes sportsserie, er en åpenbar serie å sammenligne med. Dette handler primært om lokalmiljø og i mindre grad om sporten. Helena, i likhet med sin FNL-motpart, forsøker å se mennesket og ikke bare spilleren.

Axel Bøyum og Ane Dahl Torp er seriens to sterkeste kort. Foto: NRK

Rollen er kompleks og følger i fotsporene til Peggy Olsen/Joan Holloway i Mad Men og Cameron Howe/Donna Clarke i Halt and Catch Fire. Det er pløyd mye god mark i tematikk som angår det å være kvinne i et mannsdominert miljø. Det har også banet vei til Heimebane. Det er bemerkelsesverdig hvor lang tid det har tatt norsk drama, i USA startet det hele med serier som Buffy, Angela og Ellen for over to tiår siden – mens vi først nå har serier som denne her, Skam og Unge Lovende som gir litt mer variasjon.

Ane Dahl Torp er som alltid drivende god og redder også scener som er i overkant forenklet. Det skal sies at rollefiguren sliter med å fremstå som en god leder og trener, men det blir fort slik når garderobekultur og treningsfelt komprimeres for å få flyt i handlingen. Scenene med Bjarte Hjelmeland, som her spiller en brautende investor, er en ekstra bonus. Der gnistrer det og jeg skulle gjerne sett mer av Hjelmelands rollefigur.

 

Høydepunktet er de unge

Seriens sterkeste kort er duoen Camilla (Emma Bones) og Adrian (Axel Bøyum). Rammene her er en ren blåkopi av Friday Night Lights Matt Saracen og Julie Taylor – til og med en Sunnmøre-utgave av Landry Clarke blir vi introdusert til. Det er bare til å ta en shot i drikkeleken. Som i den amerikanske serien finner lagets overraskende nye helt på banen (Adrian) en god tone med trenerens datter.

I likhet med Matt har Adrian en fraværende far og nok av komplekser å håndtere i det forholdet – her beveger serien seg også fort over i One Tree Hill-territorium med Nathan Scott/Dan Scott dynamikken. Camilla får den ubarmhjertige jobben med å være ungdom som får omgivelsene diktert av morens trenerjobb, i tillegg til et heller ublidt møte med arbeidslivet.

Adrian er Heimebanes utgave av Matt Saracen. Foto: NRK

Styrken her er at de to, til tross for blåkopi-oppsettet fra Friday Night Lights, også gis historier sjeldent vist før. Her er både tilslag og treffpunkt på øverste nivå, hvor serien våger å se bak rollefigurenes fasader og gi et innblikk i tvil og usikkerhet som oppstår som følge av omgivelsenes nådeløse påvirkning. De er seriens juveler og de to historiene er noe av det absolutt beste jeg har sett innen norsk drama.

Det er også deres historie som virkelig gjør serien til det lille ekstra for eget vedkommende, all den tid øvrig drama alt er sett gjort bedre av amerikanere.

Serien høres også veldig ut som Friday Night Lights, spesielt i kampsekvenser. Det hjelper på i enkelte i overkant klisjétunge scener, hvor også en vanedannende og knallgod supporterlåt bidrar til å dekke over rusk i maskineriet og maner frem ens indre sentimentale side i håp om å overdøve kynikeren.

 

Mye amerikansk-inspirert. Eller imitert?

Manusforfattere mistenker jeg har sett mye amerikansk idrettsdrama innen film og TV, for de fleste historiene i Heimebane er varianter vi alt har sett i serier og filmer. Du kan fint klare å gjette deg til hvordan sesongen, kamper og hendelser utspiller seg hvis du er over snittet interessert i serier og filmer. Grensen mellom inspirasjon for å forbedre det etablerte og ren imitasjon er hårfin.

Serieskaper Johan Fasting faller her litt i samme bås som Mammon-skaper Gjermund Stenberg Eriksen. Det er tydelig at de begge er glad i amerikansk kvalitetsdrama, her handler det om å finne riktig balanse i hvor mye man skal la seg inspirere. De skal begge ha for å stå bak serier som jeg ble fast følgesvenn av og det er et steg i riktig retning. Det gjelder også Aber Bergen, som i stor grad lar seg inspirere av amerikanske advokatserier.

Samtidig skaper det et dilemma. Hva som skal bli den norske egenarten er en diskusjon som nok snart bør tas, enn så lenge er det vårt unike landskap og bygdemiljø som bidrar på den fronten. Det er bemerkelsesverdig at vi i 2018 får en serie så til de grader USA-inspirert på en kanal som på 80-tallet var livredd for å kjøpe inn Dallas (de endte i stedet med Dynastiet som et slags kompromiss).

 

Kvinnekamp og tøff konkurranse

Nå er Heimebane levnet en tøff jobb for å overbevise denne anmelder, for episodene ble konsumert like etter at jeg endelig fikk sett ferdig Halt and Catch Fire. Den amerikanske serien er godt mulig den beste dramaserien jeg har sett siden Mad Men, det ble dermed litt som å hoppe etter Wirkola for NRKs nye dramasatsing.

I likhet med Halt and Catch Fire og Mad Men handler mye av Heimebane om det å være kvinne i et mannsdominert miljø, uten at den helt klarer å nå opp til nivået i de seriene (som skal litt til, de er tross alt Champions League, mens Heimebane pent må slå seg til ro i hjemlig liga).

Serieksaper Johan Fasting fremstår litt som en norsk utgave av Buffy-skaper Joss Whedon, en mann som primært er interessert i å skrive gode kvinneroller og gjerne sliter litt mer når menn står i fokus. Jeg blir umiddelbart engasjert i mor-og-datter Helena (Ane Dahl Torp) og Camilla (Emma Bones), mens jeg blir lettere oppgitt over de karikerte mannfolka.

Emma Bones og Ane Dahl Torp serveres to godt skrevne roller fra serieskaper Johan Fasting. Foto: NRK.

Vi lever i en tid hvor selv Luke Skywalker er blitt gammal, gretten og feig og menn ofte overlates til å være karikerte svin eller kompliserte anti-helter. For å være et mannsdominert miljø mangler Heimebane – med unntak av ungdomstalentet Adrian (spilt av en gnistrende god Axel Bøyum) – lenge menn av interesse og særlig dybde. Der løsner det først på tampen av sesongen under en episode bygget rundt en straffespark-konkurranse, med tilhørende tilbakeblikk.

 

Banalt fotballmiljø

Seriens svakeste punkt er skildringen av fotballmiljøet. Det er ikke viet mye seriøsitet og kjærlighet og ofte blir det avspist med krampaktige humorforsøk. Her blir det mye banalitet og slurv. Klubben fremstår som alt annet enn en tippeligaklubb, de fleste 7. divisjonsklubber i Norge opptrer mer seriøst.

Dette kommer garantert til å ergre de fleste som har tråkket i korridorene i en klubb, slik nok leger lar seg irritere over det meste som skjer i sykehusserier. Mammon fikk i sin tid pes av indignerte journalister som ikke kjente seg igjen og her vil nok trenere la seg irritere over endimensjonale rollefigurer og en veldig forenklet klubbmiljø.

Kampene er hentet rett fra amerikansk dramahåndbok. Til blandet hell. Foto: NRK.

Ofte er slik kritikk skivebom, for dette er drama og ikke dokumentar. Men litt mer seriøsitet i skildringen hadde ikke vært å forakte. Og skuespillerne kunne nok gjerne lært litt av Chris Pratt. Det tar lang tid før det nærmer seg en troverdig skildring av garderobekultur, selv om det er er forståelig med fokus på ryggdolking i seriens første halvdel. Det handler litt om å vie respekt og troverdighet til miljøet som skildres og det mangler nok litt.

 

Sexisme, overgrep og metoo

Langt mer seriøst vies livet som kvinne. Metoo er et gjennomgående tema i sesong 1. Hele tre tilfeller inntreffer hvor menn med makt utnytter sin posisjon. Det hele er skrevet før metoo ble en hash-tag, men et av tilfellene har en klar “grab em by the p***y” Trump-referanse. Historiene utspiller seg med blandet hell og det kan kanskje bli litt vel mye, siden Aber Bergen alt traff såpass bra om temaet i sesong 2. Om jeg minnes rett spilte vel også Vegar Hoel maktmisbrukeren der som i Heimebane. Snakker vi tidenes første metoo-typecasting i så fall?

Samtidig er det nettopp herrefotball som har skilt seg ut som en av versting-miljøene på området. I den virkelige verden har vi tidligere toppspillere her til lands som er både sparket og også blitt dømt til bøter og fengsel for hva de har gjort mot kvinner. Heimebane ville vært blottlagt for troverdighet om den tok en TV2 sporten (og VG) gjennom flere år” og latet som ingenting i det offentlige rom.

Det er godt norsk drama våger å være en samfunnskommentar. Serien er for ujevn i utførelse og forsøker i to av tilfellene litt for hardt til å treffe helt, men den skal ha ros for forsøket. Det tredje tilfellet er derimot en real tankevekker og skildrer kompleksiteten og konsekvensene på et nytt nivå.

 

Gi serien tid

Alt i alt er Heimebane vel verdt din tid. Den er voldsomt engasjerende og treffer meg godt som mann, som fotballtrener og som far. Den gir noe å tenke over. Samtidig bør serien behandles litt som favorittlaget ditt – om du har det – for den kan også være grenseløst irriterende og banal. Det gjelder å ikke være medgangsupporter som gir opp serien ved første tegn til dårlig spill. Av og til vil laget ditt bomme fullstendig – i tillegg til å ha spillere og medlemmer av støtte-apparatet som ikke gjør jobben sin.

Så er også tilfelle med Heimebane, som har en mildt sagt ujevn ferd gjennom 10 episoder. Det starter ujevnt, har en smertefull og håpløs klisjebombardement av en episode midtveis, før den slår til med en jevn og god – om enn veldig forutsigbar – avslutning på sesongen. Det har vært fem ulike regissører involvert, som nok forklarer litt de merkbare forskjellene i episodenes kvalitet.

Bjarte Hjelmeland skal få for innlevelse i rollen som lokal bedriftseier og klubbsponsor. En rolle vi gjerne skulle sett mer av. Foto: NRK

Også her minner det veldig om amerikanske serier, som sjeldent makter å levere i hver eneste episode. Jeg mener serien fortjener samme slingringsmonn og den fortjener også tid til å finne rytme og fotfeste. Heimebane er enn så lenge best som drama for ungdom og unge voksne, således er nok One Tree Hill en god referanse for serien. Den er flere poeng bak serielederne innen den mer tunge og nyanserte dramaet som ble sparket igang av Oz, The Wire og Six Feet Under.

Det positive er at potensialet er der – som gjør meg spent på fortsettelsen. Selv om jeg ikke er såpass naiv at jeg glemmer at norsk drama alltid har for mye hastverk i historiefortellingen til å virkelig grave frem verdensledende drama.

Som erfaren serie-seer er nok det største savnet litt mer egenart. I ethvert løp kommer du til et punkt hvor du må slutte å løpe etter de dyktige amerikanerne foran deg og våge å peile ut din egen kurs, eller eventuelt løpe forbi. Ellers vil man aldri bli annet enn – i beste fall – en evig toer.

Hva blir så dommen? Det ender med å bli en kamp mellom den sentimentale i meg og den mer kyniske. Fotball er lidenskap, så seieren går av for førstnevnte i dette tilfellet.

Heimebane sendes hver søndag på NRK1 og NRK TV. 

Annonse

Først på Viaplay: Outlander, Lethal Weapon, The Blacklist, Okkupert.

Prøv Viaplay 2 uker gratis.

OVERSIKT OVER TILBAKEMELDING
Karakter

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here