https://serienytt.no/2017/11/anmeldelse-av-grenseland/
Tobias Santelmann i Grenseland. Foto: Bjørn Wad / TV 2

Det tas få sjanser i TV2s nye krimsatsing, som skal fylle tomrommet for Frikjent-fansen. Det er kanskje like greit. Men timingen kunne med fordel vært bedre, for høsten drukner i lignende skandinaviske krimserier.

Bloodline-for-dummies

Av og til er KISS-prinsippet («keep-it-simple-stupid») fra amerikansk marine en grei løsning også når krimdrama skal lages. Vi kan ikke forvente at alt skal bli like komplekst og gjennomtenkt som vidunderlige The Leftovers og Twin Peaks, for vi har ikke tid til å google oss ihjel i et forsøk på å løse de mange mysteriene fra Lynch og hans likemenn. Vi har godt av serier som kan ta det litt roligere og gir et litt mer strømlinjeformet tidsfordriv. I hvert fall for denne anmelder merker jeg det er greit med litt avkobling.

Grenseland. Foto: TV2

For Grenseland er det derfor like greit at den tar en forenklet Bloodline og serverer en – ut fra seriens tre første episoder – lettforståelig historie med velkjent dramaturgisk grep. En mann som rives mellom lojalitet til familie på den ene siden og jobben på den andre – det fungerer som regel det. Spesielt når jobben er å fakke kriminelle. Her tilført litt såpe-elementer og intriger, for TV2 kjenner sitt publikum og kan tjene på å ikke tråkke i samme sti som NRK. Spesielt etter høstens overfylte Monster fra statskanalen (samt nevnte Bloodline som aldri helt viklet seg ut av sitt eget nett) er det kanskje like greit å ikke gape over for mye eller overforklare til det uendelige.

For mye møllers tran: Anmeldelse av Monster

I Grenseland handler det om etterforsker Nikolai (Tobias Santelmann), en mann med mengder av integritet. Det er inntil han en dag må velge mellom å verne familiens sorte får eller gjøre jobben sin. Han velger førstnevnte og dramaet er i gang.

Annonse

 

Manusforfattere som går i takt?

Man kan undres over om skandinaviske manusforfattere har en torn i siden til politiet (eller har hatt brainstorming-session hos Kristian Valen) for nærmest alt av høstens drama skildrer politimenn som trår langt over grensen. Det blir litt småkomisk over det hele.

I høst har vi fått Monster, Grenseland og Hassel som alle faller i samme kategori. Dagen etter Grenseland har premiere kommer ALEX hos konkurrenten Viaplay, som går all-in med en voldskåt og korrupt politmann alt fra start som hovedperson (anmeldelse kommer). Legg til Aber Bergen alt har advart hvem som står i fokus neste sesong, så blir det hele litt vel voldsomt.

For vi har kanskje nok med Eirik Jensen-saken i media? Det er tross alt kun en Vic MacKey.

Nå er det nok tilfeldigheter ute og går som gjør at 3-4 av seriene kommer samme høst, og det er vanskelig å være unik i Peak TV-tiden med rekordmange produksjoner. Men litt vel mye idetørke er det når drivkraften er og forblir menn med tvilsom moral, eller som blir tvunget til det (la oss legge til Valkyrien i det hele, formelen er den samme).

Men la gå. Kan USA lage 8 serier som går samtidig om tidsreiser eller sykehusleger får vi kanskje ta til takke med at korrupte politimenn skal bli vårt merkevare.

 

God Santelmann og Petersen

Grenseland er serien som står i fare for å bli rammet hardest av den enkle grunn at den bærer navnet til det som beskriver likhetene mellom høstens serier. Altså, livet i moralsk grenseland. Men av de nevnte skandinaviske krimserier fra i høst vil jeg si den starter best, i hvert fall basert på de håndfull episodene sett av de ulike seriene. Selv om det her er snakk om heller få marginer og det er fortsatt et stykke opp til eliteserien.

Men det er mer jeg liker enn misliker og det er en god start. For her holdes tempoet på et godt nivå og karakterene er enkle å bli engasjert i. Tobias Santelmann leverer til mer enn godkjent, det hjelper på at han spiller en en mann vi raskt blir presentert som en prinsippfast og god mann før den hyper-kjappe Breaking Bad vrien tas hvor han går fra purk til skurk. Kanskje noe forhastet, men hans motivasjon er enkel å forstå og karakteren gis en uventet vri i tillegg som gjør han befriende atypisk.

Likeledes er det god å se at hans partner Anniken (Ellen-Dorrit Petersen) er en tilsynelatende redelig etterforsker som fort aner ugler i mosen. Hennes nærvær og handlekraft presser frem klaustrofobisk tilværelse for en stadig mer presset Nikolai og det skal bli spennende å se hvilke moralske kvaler hun etter hvert vil komme over.

Kjernen av det hele, og vel det som er ment å skille serien fra øvrige, er familiedramaet. Det er dessverre her serien skorter mest i starten og fylles med litt vel mange klisjeer. Og som i Monster, her dukker det selvfølgelig også opp en lokal skurke-leder som jeg ikke akkurat holder pusten for skal nå nivået til det vi tidligere har sett i Justified eller i sommerens overraskende Ozark – sistnevnte en serie som viste det er mulig å lage kvalitet selv av litt vel mange lånte elementer.

Det er også her jeg har håp for Grenseland og dens fem avsluttende episoder. De tre første episodene vikler Nikolai såpass inn i et nett av bedrag at det er en nysgjerrighet og spenning tilknyttet hvordan han i det hele tatt skal klare å komme seg ut av dette her. Det er i god Dexter– og Breaking Bad-stil, hvor vi plutselig tar oss til å heie på en som egentlig ikke akkurat er mors beste barn. Det forutsetter selvfølgelig at den klarer kunststykket å gi Nikolai en troverdig katt-og-mus lek.

Samtidig er serien langt unna de nevnte seriene på området, som er og forblir norsk dramas hodepine. Konkurransen er fryktelig hard og TV2s nysatsing får det ikke enkelt når seernes krav vokser for hver nye serie Netflix, HBO, Showtime og BBC spyr ut i økende tempo.

Grenseland kommer på TV2 og TV2 Sumo 2. november.

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer