2011: Dette var de 15 beste seriene ifølge Jakob

Jeg er litt lunken til Fringe for øyeblikket. På den ene siden hadde serien en svært ambisiøs tredje sesong som gjorde serien til en verdig arvtager etter LOST. På den andre siden har sesong 4 så langt vært relativt skuffende.

Tvisten i slutten av sesong 3 som «visket» Peter ut av universet var en interessant vending, men utførelsen av dette i fjerde sesong har vært kjedelig, halvhjertet og ikke drastisk nok til å holde interessen min gående.

Der hvor tredje sesong viste oss et annet univers som var vel-realisert og en direkte konsekvens av våre karakterers handlinger, har sesong 4s «Peter-tomme» univers vært lite troverdig og veldig adskilt fra de dramatiske konfliktene som utspilte seg i tredje sesong.

Serien som på sitt beste er en science-fiction såpeopera om familie, hevn og konsekvens, har heller vendt mer tilbake til det episodiske krimformatet av sesong 1 hvor lite hadde konsekvens eller fare. Serien har dermed blitt frarøvet mye av spenningen som gjorde sesong 3 så fantastisk.

Dette er overraskende ettersom serien var på nippet mot kansellering i fjor vår, og overlevde nettopp på grunn av at det virket som serien hadde mye igjen å fortelle. Lite av denne sesongen så langt har overbevist meg om dette.

Det positive er derimot at skuespillet fortsatt er fantastisk, spesielt av Anna Torv og John Noble, og sesongen tok seg opp mot slutten av første halvdel med Peter tilbake i «et univers». Jeg skulle bare ønske det var gjort med samme eleganse som sesong 3 hadde. Serien hadde en god vårsesong og er enda god nok til å være plassert innenfor de beste seriene av 2011, men håper på en mer interessant del 2 i 2012.

Beste episoder: ‘Subject 13′, ‘Lysergic Acid Diethylamide’, ‘One Night in October’

Som en TV-seer hender det ofte at førsteinntrykket av en serie blir overskygget av forutinntatt oppfatning av hva man forventer seg fra serien. Markedsføring, tittel og sjanger har lært oss med IMDb til å finne vår egen nisje og for det meste aldri utfordre ens smak. Det er en helt feil måte å bedømme kvalitet på, men noe jeg tror er mer kulturelt stadfestet enn det mange vil innrømme og tror.

Med The Good Wife var jeg sikker på at dette kom til å være langt fra min nisje; tittelen og markedsføringen ga meg assosiasjoner til andre serier som etter min mening er overfladiske «pseudo-feministiske» husmorporno om feilfrie kvinner og kastrerte/slemme mannfolk (ala Sex and the City og Desperate Housewives).

Jeg innså fort da jeg endelig ga The Good Wife en sjanse at serien hadde et budskap mye dypere og var mer universell enn det inntrykket tittelen ga meg. My bad.

I løpet av de to siste årene har The Good Wife utviklet seg fra å være en formelbasert advokatserie til å bli et komplekst innblikk i amerikansk politikk, lov og hverdagsliv. Det er en serie om hva som er rett og galt i et samfunn hvor kompromiss må inngås for å overleve i den kyniske politiske underverdenen av Chicago.

Det handler ikke bare om å være en god kone eller god mor – men å prøve å være et godt menneske i en verden som gjør alt for å bevise deg at endring ikke er mulig; rettssystemet er korrupt, feilbart og aldri helt rettferdig. Ingen her blir sett på som helgener.

Ledet av Emmy-vinneren Julianna Margulies har serien dannet et rikt univers av vel-realiserte karakterer, fra mystiske Kalinda Sharma til den minste gjesteopptreden fra flotte karakterskuespillere som Michael J. Fox (Back to the Future).

Alan Cumming har en av de morsomste rollene på TV som kyniske PR-konsulent Eli Gold. Serien er ikke alltid like konsistent; den gjør enkelte feilgrep innimellom (en latterlig episode som handler om et plagiat av filmen The Social Network), og plottet til tider blir litt for såpete og forutsigbart. For det meste derimot er serien intelligent, voksen og ikke minst underholdende.

Beste episoder: ‘Executive Order 13224’, ‘Great Firewall’, ‘Marthas and Caitlins’

Cougar Town i en liste over beste serier? WHAT? Nei, du leste ikke feil. Godt mulig jeg har en utrolig dårlig form for humor, men også fullt mulig at dette er en mye bedre serie enn tittelen hentyder. Det er synd at serien har fått et dårlig rykte grunnet den dårlige tittelen og det opprinnelige premisset fra sesong 1, for dette er kanskje den mest undervurderte komiserien av året.

Serien handler ikke om begrepet «cougars» (eldre kvinner på «jakt» etter yngre menn) lengre. Den ble heller morsommere, rarere og mer elskverdig i sin andre sesong hvor gjengen («The Cul De Sac Crew» blant venner) spiste Dead Baby Tacos, startet band, lekte gjemsel, møtte Abed fra Community og gjorde narr av tittelen sin i hver eneste episode. Det har blitt en serie som er totalt handlingsfattig, men har flotte karakterer som er herlig å henge med.

Seriens fravær fra TV-skjermen i høst er et stort savn. Seriens kjernegruppe er muligens en av de mest troverdige skildringene av vennskap på TV, hvor alle gjør narr av og aksepterer hverandres feilgrep og mangler – men sier i fra om det fordi man bryr seg om hverandre.

Ellie oppsummerer serien best – «That’s what friends are: people you can constantly crap on.» Disse menneskene har funnet hverandre fordi de er i bunn og grunn såpass feilbarlige og irriterende for utenforstående at de ikke har noe annet valg enn å holde sammen. Dette muligens gjenspeiler hvordan serien har blitt mottatt av publikum. Elsk den eller hat den, Cougar Town handler i hvert fall ikke om «cougars».

Beste episoder: ‘Lost Children’, ‘Free Fallin’, ‘Something Good Coming’

Det er uunngåelig å nevne at det finnes en britisk versjon av Shameless også. Mens Amerikanske nyinnspillinger får ofte et dårlig rykte, viser det seg at Shameless US er like god som originalen, om ikke bedre.

Dette er mye grunnet utførelsen her. Shameless er ofte to motstridende serier – den ene en mørk komiserie om en dysfunksjonell familie som lever og ofte lykkes med en alkoholisk far – den andre en dramaserie om en familie som overlever på tross av en alkoholisk far som er totalt destruktiv for resten av familien.

Serien klarer å forene disse to vidt forskjellige tonene til tider på en troverdig måte, men subjektivt foretrekker jeg de delene av serien som er mer av det dramatiske slaget. William H. Macy gjør en flott rolle som alkoholiserte Frank i den mer komiske siden av Shameless, men det er delene som inneholder fantastiske Emmy Rossum sin Fiona som engasjerer mest.

Hun fungerer som mor for søskenflokken som må gå til drastiske tiltak for å overleve uten støtte fra sine inhabile foreldre. Det er her serien viser sin styrke – det er en serie om å vokse opp for fort og innse hvor urettferdig verden er. Man er ikke alle født med alle mulighetene i verden, og noen av oss må skape mulighetene selv.

Denne tematikken blir spesielt fremtredende i den siste delen av sesongen, hvor serien ble mer alvorlig og mindre lettvint om sjansene man har i livet. For min del blir konsekvens mer interessant enn farse. Allikevel utgjorde begge sidene av Shameless en av de bedre seriene av året, både som en aggressiv komiserie og en mer intim dramaserie.

Beste episoder: ‘At Last Came A Knock’, ‘Father Frank, Full of Grace’

En fellesnevner for mange av seriene på listen min er utvikling og forbedring (kvalitetsmessig og handlingsmessig) – The Walking Dead er muligens den serien som gjenspeiler dette mest. Dette er en serie som i sesong 1 var en akseptabel 6-episoders grøsser-serie, men har utviklet seg til å handle mindre om zombiene og mer om de menneskelige forholdene i møte med zombieapokalypsen i sesong 2.

Første sesong var mye tid brukt på å vandre fra lokale til lokale uten tid til å drøfte de menneskelige konfliktene som oppstod i denne krisesituasjonen. Det hjalp heller ikke at karakterene var todimensjonale, passive og reaktive stereotyper, i stedet for aktive medspillere i deres egne liv og skjebner.

Ved å fokusere på bare et enkelt lokale i sesong 2 har serien begått noen feilgrep når det kommer til historieutfoldelse (letingen etter Sophie spesielt lite troverdig), men spørsmålene og tematikken serien har tatt for seg har vært mer dynamisk og engasjerende enn det vi ble servert i seriens første sesong – med mer fokus på gud (mangel på), depresjon, livskvalitet og håp.

En mer sparsom bruk av zombiene har også ført til at det blir enda mer intenst og overraskende når de dukker opp. Karakterene har også fått mer tid til å bli mer enn stereotyper; Shane og Daryl spesielt.

I mine øyne var serien mye mer tilfredsstillende i andre runde, til tross for at Lori muligens er en av tidenes kjipeste kvinnelige karakterer. Alt i alt beviser The Walking Dead at for å lage en TV-serie om zombie-apokalypsen er det viktigste at man tar karakterene på alvor, ikke bare som zombie-snacks.

Beste episoder: ‘What Lies Ahead’, ‘Save the Last One’, ‘Pretty Much Dead Already’

Hvordan lage en komiserie ut av en alvorlig sinnssykdom? Dette var et spørsmål Showtime hadde vansker med i de to første sesongene av United States of Tara. I seriens tredje sesong fant de løsningen – lag heller en fullverdig dramaserie rundt temaet.

United States of Tara utviklet i sin tredje sesong til å bli noe svært uvanlig for Showtime-modellen. Mens serier som Dexter, Weeds og Nurse Jackie har med årene blitt mer formelbasert og repetitive tok United States of Tara steget opp fra å være en «quirky» indie-komedie til å bli et mørkt, dramatisk innblikk i Dissosiativ identitetsforstyrrelse og den tragiske effekten det kan ha på de nærmeste innen familien. Ved å forlate alle pretensjoner av å være en komiserie ble serien muligens det nærmeste man kommer til Six Feet Under, støttet av sterke skuespillerprestasjoner og et manus verdig enhver tragedie.

Toni Collette glimret som Bryce – en psykotisk fjortenåring som prøvde å ta livet av Tara og de andre personlighetene hennes, mens resten av dette glimrende ensemblet fikk sine øyeblikk til å skinne – spesielt John Corbett og Eddie Izzard i overraskende gode dramatiske roller.

Dette var «fucked up» tragedie på sitt aller beste, og det er synd serien ble kansellert i midten av sesong 3. I det minste kan vi se tilbake på serien som et eksperiment som prøvde noe nytt og gjorde TV landskapet litt rikere for en liten stund på grunn av det.

Beste episoder: ‘Wheels’, ‘Trainwreck’, ‘The Good Parts’

Opprinnelig var Sons of Anarchy mye høyere på listen min enn niende plass, men det var før sesongen var sett i sin helhet. Etter siste episode sitter jeg igjen med en mer lunken følelse til nyeste sesongen av sønnene i Charming.

Før sesongfinalen var sesong 4 en av de mest velgjorte og godt utførte sesongene av en serie jeg har sett på lenge – i absolutt mesterklasse når det gjaldt å høyne spenningskurven med hver forbigående episode – men sesongfinalen ødela stort sett all troverdighet i fordel til en enkel tvist som gjorde alt serien hadde gjort i de første 13 episodene relativt irrelevant for sesongens klimaks (eller fraværet derav). Det skuffet meg rett og slett.

Det betyr ikke at sesong 4 var på noen måte bortkastet bruk av tid – serien hadde høy underholdningsverdi hele veien og skuespillet var intet mindre enn fantastisk – spesielt Ron Perlman og Maggie Siff som fikk mer prominente roller i sesongen.

Kurt Sutter bruker å vite hva han gjør, så det kan derimot hende at tvisten i siste episode av sesong 4 gir mer uttelling i de (3!) neste sesongene. Håper på et bedre resultat neste gang, Sons of Anarchy.

Beste episoder: ‘Kiss’, ‘Hands’, ‘Burnt and Purged Away’

Det episke omfanget av Game of Thrones er rett og slett fantastisk. Utførelsen er ikke mindre ambisiøst, men inneholder overraskende mange karakterdrevne øyeblikk i blant seriens sjokkerende og storslagne vendinger.

Emmy-vinneren Peter Dinklage og nydelige Emilia Clarke var muligens de beste nykommerne av året på TV-skjermen. Aldri før har en fantasy serie siktet så høyt og fått så mye av det rett.

Med Game of Thrones gjorde HBO for fantasy sjangeren det The Sopranos gjorde for mafiasjangeren og Six Feet Under gjorde for familiedramaet – lagde en flersidig, dynamisk og ekspansiv serie ut av noe som lett kunne ha blitt latterliggjort i andre hender.

Eneste minuset var at serien brukte lang tid på etableringen av universet til disse karakterene, noe om gjorde at serien sto litt vel stille de første 5 episodene. De neste fem var derimot fantastiske og ga mye «pay-off» for tiden brukt på å etablere universet.

Likevel skulle jeg ha ønsket serien hadde flere episoder til rådighet i andre halvdel av sesongen. Jeg hadde opprinnelig tenkt å plassere serien enda høyere på listen, men da Homeland endte opp så bra som den gjorde var det klart at Game of Thrones var bare en av flere gode serier som debuterte i kalenderåret 2011.

Beste episoder: ‘A Golden Crown’, ‘Baelor’, ‘Fire and Blood’

Annie’s boobs. Inspector Spacetime. Cougarton Abbey. Jeff. Abed. Shirley. Britta. Pierce. Annie. Troy. Pop. Pop. Hvis du har sett denne perlen av en komiserie har du sikkert dine minner fra året som var knyttet til disse navnene og begrepene.

Du husker kanskje da navnet Britta ble brukt som et verb for å ødelegge? Jeff’s musikkvideo med Dean Pelton? Annie i nissekostymet sitt? Du husker da serien hadde en hel episode som gjorde narr av den gamle tradisjonen av «clipshow episoder»?

Da de spilte Dungeons & Dragons? Abeds fascinasjon med The Cape og Cougar Town? To paintball-episoder som parodierte spagetti-western filmer og Star Wars? Musikalepisoden som mobbet Glee?

Community var uten tvil den mest ambisiøse komiserien av året, med ingen måte å gjette hva neste episode kom til å handle om. Dette gjorde at serien ikke alltid var like konsistent eller at motivasjonene til karakterene var troverdige hele tiden, men serien prøvde konstant å utfordre hva komiserier kan gjøre med formatet sitt.

Det er en bragd at serien i det hele tatt får prøve seg på disse tingene og et mirakel at det tidvis fungerer. Helt unikt. Om du ikke har fått med deg et ord jeg har skrevet her må du få med deg, Community – en serie skapt for å belønne trofaste seere med masse «inside humor». 

Community er det perfekte eksemplet av en postmodernistisk komiserie som er like analyserende og selvrefererende som den er genuint morsom. «Six seasons and a movie» for denne serien!

Beste episoder: ‘Advanced Dungeons and Dragons’, ‘Paradigms of Human Memory’, ‘Remedial Chaos Theory’

Friday Night Lights sluttet som den begynte – en av de mest virkelighetsnære og emosjonelt troverdige seriene som noensinne har blitt laget for nettverks-TV.

Serien var aldri perfekt, men til tross dette var den alltid en serie som prøvde nye ting. Serien begikk enkelte feilgrep (for eksempel hele sesong 2) men hadde likevel en evne og vilje til å gå videre – gjøre endringer, fortelle nye historier, introdusere nye karakterer og aldri gå for de mest opplagte klisjeene.

Det var en serie som elsket å fortelle historier om de små tingene som vanligvis går ufortalt; enten fordi de kan bli sett på som uvesentlig i en større kontekst, eller fordi de ikke er dramatisk nok.

Friday Night Lights skapte derimot drama ut av alt og ingenting; ens første kjærlighet, en dag på jobben, en middagsfest eller en fotballkamp – de hverdagslige tingene som skaper fellesskap – men ble aldri mindre interessant fordi karakterene var interessante nok til å bære den minste og mest tilsynelatende uvesentlige historie om hvordan man skal leve livet sitt.

Det er få dramaserier for øyeblikket som handler om «ekte» mennesker som ikke kan karakteriseres som «anti-helter» eller har typisk «TV-yrker» som politi, leger eller advokater. Denne serien var derimot dedikert til å behandle enhver karakter som et helt menneske på godt og vondt. Siste sesong er en oppsummering av alt serien hadde å by på.

De fleste karakterene fikk sine verdige sluttpunkt, om det var å gå ut i militæret, finne seg ny jobb eller bygge hus på et øde stykke land som man kan kalle sitt eget.

Coach Eric og Tami Taylor fortsatte å være det mest realistiske ekteparet på TV. Friday Night Lights var i bunn og grunn minimalistisk historiefortelling på sitt mest komplekse, velrealiserte og beste. Dette innså også årets Emmy utdeling og ga Kyle Chandler en velfortjent Emmy for beste mannlige skuespiller og manusforfatter Jason Katims en Emmy for manuset til den eminente seriefinalen «Always».

Denne underdogen av en dramaserie vant dermed til slutt. «Clear eyes, full hearts, can’t lose.» Indeed.

Beste episoder: ‘Kingdom’, ‘Don’t Go’, ‘Texas Whatever’

En politisk thriller som handler om mer enn bare «good vs. evil» – det handler om de moralske grå sonene som er i oss alle. Det er en serie som er mer interessert i å se på menneskeheten i lys av tragediene som former oss, i stedet for tragediene som fokus i seg selv. Actionserier generelt (inklusiv 24) fokuserer på nettopp action.

Homeland derimot, vil belyse de menneskelige mekanismene for våre handlinger. Serien har vist stor toleranse ovenfor religion og livssyn, og alle er behandlet som menneskelige, uansett om man er en bipolar CIA-agent eller en amerikansk heltesoldat som har konvertert til Islam. Det overrasker meg stadig vekk at en serie fra produsentene av 24 kan skape noe så humant og kontemplativt som dette.

Spenningselementet er bare en bonus i denne karakterdrevne dramaserien. Dette er en vakker serie om tro og fordommer, rettferdighet og hevn, ansvar og roller i kjente politiske miljø.

Beste episoder: ‘Blind Spot’, ‘The Weekend’, ‘Marine One’

Ekte komisk virtuositet under begrensningene av nettverks-TV er nesten umulig, og å opprettholde det år etter år er hittil uhørt. Amy Poehler og seriens sterke skribentstab har gjort nettopp dette.

Sesong 3 og 4 av serien har utvidet småbyen Pawnee, Indiana til et helt univers som minner om Springfield fra The Simpsons. Med skarp satire av amerikansk politikk og samtidig emosjonelt tett på karakterene, er serien muligens den mest intelligente og optimistiske serien på TV for øyeblikket.

Det som gjør at serien skiller seg ut mest er at serien tilnærmer seg politikk på en seriøs måte og tar seg tid til å la karakterene utvikle seg naturlig.

Trekker frem Ron Swanson spesielt som en av tidenes morsomste TV karakterer, mens hele dette ensemblet er bunnsolid fra idealistiske Leslie til sørgelige Jerry. Dette er en karakterdreven komiserie som aldri svikter når det kommer til å få meg til å le. Morsom, sprø og sjarmerende. Ikke siden tidlig The Office har en halvtime på et kontor vært så mye moro.

Beste episoder: ‘Flu Season’, ‘Fancy Party’, ‘The End of The World’

I første sesong var Justified en solid krimserie med en flott skuespillerstab, men det var ikke før sesong 2 serien realiserte sitt fulle potensial. Ved å utvide fokuset sitt mot hele samfunnet i småbyen Harlan stilte serien tematisk rike spørsmål om hvor langt en er villig til å gå for ens familie og konsekvensene ens handlinger har på nærmiljøet.

Sesong 2 gikk dypere inn i hevn, sorg, lojalitet og båndet mellom familie med flotte prestasjoner av Timothy Olyphant (Deadwood, Damages) og Emmy-vinneren Margo Martindale (Dexter) i en av tidenes beste skurkeroller som Mags Bennett. Walton Goggins kunne vært mer sentral i sesong 2, men alt i alt var Justified en serie jeg virkelig elsket i 2011.

Beste episoder: ‘Brother’s Keeper’, ‘Reckoning’, ‘Bloody Harlan’

Louis C.K. har bevist med Louie at han ikke bare er en morsom komiker, men at han er en svært god menneskekjenner også.  Mens sesong 1 fokuserte på hvordan resten av verden så på Louie som en deprimert og feit 40 åring, tok sesong 2 en mer ambisiøs retning. Han ville fortelle historier som var mer universelle, gjenkjennelige og om hvordan vi alle sliter – om det så handlet om suicidale venner, soldater i Irak eller til og med Dane Cook.

Det virker som om han fikk mer selvtillit og teken på hvordan han skulle fortelle historier på sin måte: med empati, mer optimisme og enkelte øyeblikk av pur tragedie. Han klarte å lage en serie som vakte dyp emosjonell resonans utover det en forventer av en komedie.

Om det var en episode om onani eller en tur til Afghanistan visste man aldri hva man kom til å skje med Louie. En ting var sikkert – det kom til å være rørende, morsomt og veldig humant.

Beste episoder: ‘Moving’, ‘Pamela/Subway’, ‘Duckling’

Kunne det være noe annet? Ingen annen serie nådde de olympiske høydene som Breaking Bad gjorde i år. Breaking Bad siktet skyhøyt og traff midt i blinken!

Seriens intrikate mytologi utviklet seg ved å veve inn feider (med det meksikanske narkotikakartellet) fra fortiden inn i nåtiden. Gus Fring ble en skremmende skikkelse med tyngde og tydelighet. Vi fikk vite hvem som virkelig «banker på døra». Vi ble med Mike og Jesse på biltur. Morsomme øyeblikk i sesongen kom i form av en karaokevideo og et uheldig dødsfall.

Høydepunktene fra sesong 4 er altså mange. Mens sesong 3 var serien i høygir tok sesong 4 en mer elegant historieutfoldelse. Mange løse tråder ble forklart, mens serien fant stadig nye og overraskende måter å engasjere seeren på.

Vince Gilligan gjorde et godt valg i å bruke mer tid på karakterutvikling i første halvdel av sesongen, for så å trekke alle karakterene ned i elendigheten i sesongens mørkere andre halvdel. Hvert eneste medlem av den svært talentfulle skuespillerstaben bidro med fantastiske prestasjoner – fra Betsy Brandt som ulykkelige Marie, Mark Margolis som stumme Hector Salamanca til Giancarlo Esposito i en av de mest subtile skurkerollene TV-skjermen har noensinne sett.

Beste historiefortellingen av året, beste skuespillerprestasjonene av året – Breaking Bad var absolutt den beste serien av 2011.

Beste episoder: ‘Open House’, ‘Crawl Space’, ‘Face Off’

Enig, uenig? Hvilke serier likte dere i 2011?