Jo Nesbøs Harry Hole hadde verdenspremiere på Netflix i går, og mottakelsen har vært bunnsolid. 100 prosent på Rotten Tomatoes, 7,8 på IMDb fra starten og rosende ord fra norske anmeldere. Serien er allerede omtalt i bransjeledende internasjonale medier som Variety, The Hollywood Reporter og New York Times. Det er ikke hverdagskost for norsk innhold.
For oss som følger norsk og internasjonal serieproduksjon tett, er dette en milepæl. Jo Nesbøs Harry Hole er ikke bare en vellagd krimfortelling. Den er beviset på at norske historier, fortalt med norsk forankring og på norske lokasjoner, kan levere internasjonal.
Vi har sett det skje før. Troll, Ragnarok og Hjem til Jul viste at Netflix-distribusjon betyr kulturell rekkevidde av en helt annen dimensjon enn det norske kanaler kan tilby alene. Millioner av seere verden over oppdaget Norge gjennom disse titlene. Jo Nesbøs Harry Hole er den foreløpig største satsingen i denne rekken, produsert av Working Title og Universal International Studios, med Nesbø selv som skaper og manusforfatter.
Det som gjør serien særlig interessant er helheten. Oslo er ikke bare et bakteppe her, det er en karakter i seg selv. Norske skuespillere bærer produksjonen. Norske filmarbeidere har stått bak kameraet. Og resultatet holder mål internasjonalt på alle målbare parametere. I tillegg er rundt en halv milliard kroner blitt investert i norsk kultur og næringsliv.
Det er verdt å merke seg at dette ikke skjedde av seg selv. Working Title søkte og fikk til sammen 93 millioner kroner i refusjon fra den norske insentivordningen over flere søknadsrunder. Det er ikke utenkelig at det var den støtten som gjorde det mulig å legge hele produksjonen til Norge. Hva ville skjedd uten den?
Det gjør kontrasten til det som skjer rundt oss desto mer smertefull. Tidligere i år ble det kjent at HBO-serien The White Lotus, en av verdens mest sette dramaserier med 16 millioner seere i snitt per episode i sin siste sesong, vurderte Norge som innspillingssted. Produksjonen ville brukt 800 millioner kroner her, men valgte bort landet fordi den norske insentivordningen bare kunne tilby 88 millioner i refusjon, mens det ble søkt om 200 millioner.
Dette er ikke noe nytt. Da Vikings ble utviklet på begynnelsen av 2010-tallet, var norske fjorder og landskap det åpenbare bakteppet for en serie om norrøn kultur. I stedet ble den spilt inn i Irland. Norge hadde rett og slett ingen insentivordning å tilby den gang.
Det er ikke et enkelttilfelle. Søkerne til insentivordningens 2025-runde planla samlet å investere 1,1 milliarder kroner i Norge. Ordningen hadde ikke midler til å støtte alt det ble søkt om. Og mens norske VFX-selskaper som Storm Studios leverer visuelle effekter til Star Trek: Strange New Worlds og Star Trek: Starfleet Academy, altså er gode nok for den absolutte verdenstoppen, kan de være avhengige av en insentivordning som nok ikke henger med i konkurransen mot blant annet Island, Irland og New Zealand.
Da produksjonsselskapet bak The White Lotus takket nei til 88 millioner kroner, kom det syv andre produksjoner til gode. Optimalt sett burde alle produksjonene som innfridde gitte kriterier, fått støtte. Det ville betydd mye for norsk industri langt utenfor kultursektoren.
Jo Nesbøs Harry Hole er et strålende resultat, og det bør feires. Det er også et bilde av hva som er mulig når rammene er på plass. Spørsmålet norske politikere bør stille seg er enkelt: hvor mange Harry Hole-øyeblikk er vi villige til å gå glipp av?
