Nosferatu er et ambisiøst forsøk på å gjenopplive filmens evne til å fange tålmodighet og fordypelse, i en tid der skjermtid og endeløs TikTok-scrolling stadig merkes som en belastning på vår mentale helse og velvære. Teknologien har tatt et stort jafs av vår oppmerksomhet, tappet oss for livsgnist, og fyller samtidig lommebøkene til gigantene bak de store teknologiselskapene. I Nosferatu inviteres vi derimot inn i et mørkt, gotisk eventyr – en velkommen flukt fra virkelighetens livstyver. Gjennom historien om en tragisk, blodsugende mann som desperat søker å forlenge sitt eget liv, får vi et glimt av en tidløs fortelling som både utfordrer og fascinerer.
Nosferatu er et bidrag til å bringe tålmodighet og detaljrikdom tilbake til filmopplevelsen, i en tid hvor vi i økende grad er blitt klar over skadene skjermtid og endeløs TikTok-scrolling gjør på sinn og sjel. I den virkelige verden har teknologien tatt et jafs av oss alle og suger livsgnisten ut av oss, for å fylle lommebøker til tidstyver i store teknologiselskap. I Nosferatu reiser vi inn i gotisk eventyr, i håp om en liten løsrivelse fra det hele, i historien om en tragisk blodsugende mann som ønsker å forlenge eget liv.
Dette er en film som virkelig kommer til sin rett på det store lerretet, og en god start på det nye året for alle som ønsker å finne tilbake til kinoens makt og magi – en jakt vi i Serienytt skal ta for oss i stor styrke dette året.
Spørsmålet som melder seg, er om den kan bli for langtekkelig for en yngre generasjon, som er vant til høyere tempo og kortere oppmerksomhetsspenn? I tillegg er det ikke en film som måler seg helt med filmhistoriens fremste innen thriller-sjangeren.
Filmen, regissert av Robert Eggers, er en nytolkning av den klassiske stumfilmen Nosferatu – en skrekkens symfoni fra 1922. I så måte er dette en film som passer ypperlig for alle som har «mer tid til kino» som nyttårsforsett. Den følger Thomas Hutter (spilt av Nicholas Hoult), en ung eiendomsmegler som reiser til Transilvania for å hjelpe Grev Orlok (Bill Skarsgård) med å kjøpe eiendom i Tyskland. Snart oppdager Hutter at Orlok ikke bare er en mystisk adelsmann, men en vampyr med mørke intensjoner – blant annet en besettelse for hans kone, Ellen (Lily-Rose Depp). Orlok er en tragisk karakter, som lusker i skyggene og har en usedvanlig ekkel besettelse av unge Ellen.
Filmen dykker dypt inn i det psykologiske dramaet som oppstår når skam, begjær og mørke krefter konfronteres, ikke minst gjennom Depps intense prestasjon som Ellen. Nyversjonens styrke er at den tar et større dypdykk i kvinnens perspektiv i det hele, og våger å la mannfolkene måtte innfinne seg med å spille annenfiolin i større deler av filmen.
Det er først og fremst hennes historie som fenger, øvrige er mer som et pliktløp i forsøk på heltemot og utforsking av fengslende miljø og lokal mystikk. Depp er gitt rollen som skiller filmen fra tidligere adapsjoner, og ikke minst originalen. Det er tidsriktig, og fra et kynisk markedsføringsperspektiv er det også fornuftig da dette er en kjøpssterk målgruppe som i økende grad blir sett og verdsatt av filmbransjen.
Eggers viser en unik evne til å bygge et gotisk univers, hvor karakterene får boltre seg i ekstreme følelsesuttrykk. For de som lar seg rive med, er opplevelsen intens og gripende. Men for de som lengter etter å sjekke Instagram, kan den nok føles nesten parodisk i sin langsomhet og skuespillernes nær grenseløse portrettering. Jeg klarer eksempelvis ikke helt å bli enig med meg selv om jeg helt kjøper Willem Dafoes valg av å trøkke så voldsomt til som han gjør, jeg ser for ofte kun Dafoe og ikke karakteren han spiller.
Hva angår Bill Skarsgård er han helt ugjenkjennelig i rollen som Grev Orlok. Han er ingen nykommer i sjangeren, i sin tid var han del av originalsatsingen til Netflix i den nå litt bortgjemte Hemlock Grove, som Serienytt intervjuet for et tiår siden. Det er sært og underholdende å se hans tolkning av karakteren.
En hyllest til kinoen
Eggers fortjener honnør for å være tro mot kinoen som kunstform. Han tar i bruk kinoens fulle potensial som en formidlingssentral for detaljrikdom, stemning og visuell kraft. Serienytt stilte med en duo til denne visningen. Mens min kollega Mia etter hvert krøket seg sammen i kinostolen, fant jeg selv filmen så rolig og engasjerende at jeg like godt tok ut kinostolens benstøtte og slappet av – ikke helt det man forventer av en skrekkfilm.
Dette er ikke en film hvor du blir sittende på kanten av setet og skvetter hvert femte minutt. I stedet ligger styrken i lavmælt skrekk, der det psykologiske dramaet og karakterenes komplekse indre liv er drivkraften. Historien er kjent for de fleste, og selv om Eggers har gjort noen subtile endringer fra originalen, er overraskelsene få. Det som derimot imponerer, er detaljrikdommen i universet – en kvalitet som minner om Denis Villeneuves Dune-filmer, selv om Nosferatu ikke når samme episke nivå.
For kinoelskere, mer enn for for strømmeentusiaster
Dette er en film for erfarne filmelskere. Enten du lar deg imponere eller finner noe å kritisere på et sofistikert nivå, er dette en film som forventer noe av sitt publikum. Den er ikke skapt for utålmodige sjeler som foretrekker det som oppleves som i økende grad algoritmestyrte strømmeproduksjoner.
Eggers leverer en film som føles som en arv fra en annen tid – før internett og høytempo actionkomedier dominerte landskapet. Ikke misforstå meg, jeg er en stor tilhenger av mer lettfordøyelige filmer, bekymringen jeg har er at det oppleves som en økende grad av ubalanse og direkte usunne medievaner. Nosferatu minner om filmene som ble laget før blockbustere og binging overtok mediet. Det er vågalt, og det er verdifullt at noen fortsatt ønsker å omfavne kinoens kraft.
En verdig start på kinoåret 2025
Selv om ikke alt i filmen fungerer like godt, står Nosferatu igjen som en solid opplevelse som skiller seg ut i mengden. Den er kanskje ikke et mesterverk, men i en tid hvor mye føles ensformig, er den et friskt pust. Dette er en film som først og fremst vinner på sin særegenhet – et dristig valg for å sparke i gang filmåret 2025.
