Kan populærkulturens store nemesiser Daniel LaRusso og Johnny Lawrence klare å lede sammen i en verden som vandaliseres av polarisering? Det er et visst håp for det, og serien kan ende opp som et lite stykke genialt familiedrama – om den klarer å finne balansen.
Storserie i en turbulent tid
Det er på tide å avslutte det vellykkede Karate Kid-comebacket Cobra Kai, en serie som ble en treffende og humoristisk samfunnskommentar om utfordringene som den eldre garde har, med en ungdomsgenerasjon verdenshistorien aldri har sett lignende til. Johnny Lawrences søken etter å slippe ut av den giftige kulturen som Cobra Kai medførte, ga pur glede og lidenskap i møte med en generasjon som forsøker å finne fotfeste og bli kjent med sine omgivelser. Det hele i en konfliktfylt verden hvor sosiale medier og ny teknologi i økende grad gir utfordringer vi først nå begynner å forstå rekkevidden av.
Bøker som Stjålet fokus og Sapiens er god lesing på det området, de formidler hvordan vi mennesker rent biologisk er skapt for å leve i steinalderen. Som forklarer hvorfor Johnny egentlig ikke er så på bærtur som mange vil ha det til. Det har sine utfordringer den eksponentielle utviklingen innen teknologi og velstand, som vi forsøker å fungere i. Mental helse har fått seg en knekk, og generasjonskløfter blir stadig flere.
Utfordringen er at Cobra Kai ikke lenger handler om kulturkonflikten som gjorde den så relevant, det er tematikk som siden den gang er blitt polariserende og giftig å ta tak i. Det er også gått litt tomgang i det. Nå handler det, smart nok, om motsetningene som gjør sitt beste for å samarbeide.
Det kan bli en litt vel stor munnfull, for tematikken er av et krevende slag for en jovial dramaserie for hele familien.
Hva angår seriehistorie, forblir Cobra Kai en unik beretning. Den er den ene overlevende serien, etter at giganten Youtube ble en av de første til å kaste inn håndkleet da strømmekampen ble tøffere enn forventet, og prisen på dramaserier ble vanskelig å forsvare på grunn av en voldsom overproduksjon. Pandemien smalt til, og hele bransjen har opplevd en turbulent tid ulikt det meste annet i moderne historie. Gjennom alt dette har Cobra Kai levert stødig, etter at Netflix sikret seriens videre eksistens.
Gamle fiender i en og samme dojo
All ære til Netflix for den redningen. Nå går det mot slutten, etter seks begivenhetsrike år. Etter å ha beseiret Cobra Kai og fjernet de fra byen, må senseiene og elevene i Miyagi-Do avgjøre om de skal delta i konkurransen. Samtidig truer John Kreese, som har forfalsket sin egen død og rømt fra fengselet, med å legge kjepper i hjulene for LaRusso og kompani.
Det går det ikke overraskende galt etter en idyllisk start med den nye inkluderende dojoen, ledet av en trio av sensei-legender. Rivalisering og mistro, antagelser og å tolke hverandre i verste mening, skaper i økende grad konflikter når Miyagi-Do skal finne sine utvalgte til konkurransen Sekai Taikai, en form for verdensmesterskap.
Det starter rimelig fjollete, og det tar tid for sesongen å finne rytmen fordi det er så folksomt. Sjarmen er der, men det er først når tiden vies mer til Johnny og Daniel igjen at det hele begynner å minne om seriens storhetstid.
Handler fortsatt om personlig vekst
Viktigheten av en slik serie er hvordan den er løsrevet fra 80-tallets svart-hvitt syn på verden, og fortsetter å gi en god dose personlig vekst. Det er tidvis litt slitsomt hvordan de to senseiene kan være så banalt barnslige til tider, samtidig er det verden trenger nå at de to bitre fiendene kan finne ut av det hele – og skape en dojo som inkluderer og skaper trygghet og vekst for alle.
Det er Johnny Lawrence som utgjør seriens hjerte og sjel, og som skaper øyeblikkene av humor og varme.
Konklusjon
Det er en naivitet over det hele, samtidig er hjertet på rette sted. Serier som dette er gode å ha, og dette er en første halvdel som legger godt til rette for en verdig avslutning på en av de beste familieseriene på lang tid.
Cobra Kai kan du ser på Netflix.
