Jeg var på premieren til Dune 2 her forleden. Det var en mildt sagt skuffende affære. På andre siden av mine tre bortkastede timer i stolen, fristet det å gå til resepsjonen og spørre om pengene tilbake for billetten.
Jeg har prøvd å skrive denne artikkelen i mange timer nå, men klarer ikke å få tonen min til å virke mindre som et surt lite barn som har slått seg vrang i butikken, fordi hun ikke fikk snopet hun ville ha. Og det stemmer nok ganske perfekt med hvordan jeg føler meg. For jeg føler virkelig at teppet ble dratt ut fra under føttene mine her.
Mens jeg satt og skrev dette gikk noen kollegaer forbi og kimet i med sine meninger om filmen: «Kjedelig«, «Ikke noe spesielt» og (min personlige favoritt) «Skikkelig søppel«, som gav meg ny energi til å skrive videre. Verden trenger å vite.
La oss bare få noe ut av verden før jeg begynner: Denne filmen er et visuelt mesterverk, med fantastiske skuespillere, kostymedesignere og visuelle effekter. Sånn. Ferdig.
Men det visuelle er der for å støtte oppunder historien, karakterbyggingen og dialogene. Det visuelle er ikke nok i seg selv. Du kan ikke skape kunst uten dybde.
Denne opplevelsen, som jeg hadde gledet meg til så lenge, var dermed raskt ødelagt. De første par slagene klarte jeg å holde optimismen oppe, men etter ca 30 min var ulykken fult og helt et faktum.
Hvor var den vakre karakterbyggingen fra forrige film? Hvor var spenningen som skulle bygge seg opp gjennom timene, som en intens sitring under huden, og den fantastiske knusende følelsen av å ha død og komt til himmelen på slutten, etter å ha holdt pusten i timevis? Hvor?
Et par av mange ting som forstyrret meg gjennom filmen:
- Dune 1 brukte lang tid på å bygge opp noe organisk og vakkert mellom Paul og Chani. Dune 2 lot så Paul drikke en blå gift som gjorde ham til en altseende messias og krigshelt, som ikke gadd omtrent å snakke med henne igjen eller prøve å holde noen form for forhold gående mellom dem, før han helt på slutten presser raskt ut at han alltid vil elske henne, uten at vi har sett ham gi henne så mye som et lengtende blikk. Dette falt helt flatt og var alt for lite alt for sent til å gi mening.
- Dune 1 gav oss et blodig hat mellom Rabban og Gurney. De hadde mye uoppgjort vi kunne glede oss til å se dem «løse» i kamp. Dune 2 lot så Gurney drepe Rabban etter et knapt sekund og bare to slag, samt den antiklimatiske linjen «Dette er for mine venner og min familie.» Wow, takk for den inspirerende dialogen. Dette var visst Denis Villeneuve sin debut på manuskript, noe som får meg til å spekulere på om det kan være en stor grunn til at dialogen i denne filmen virket så barnslig og rett ut dårlig, i forhold til Dune 1, hvor han ikke var en del av script-teamet.
- Dune 1 skapte en grøssende oljegurglende superskurk av Skarsgård sin karakter Baron Harkonnen, som Dune 2 lot Paul tusle bort til og drepe lett som ingenting, der han lå på en trapp og pustet som en strandet blautfisk. Dette kunne vært en sterk og metaforisk scene, full av mening for Paul som karakter, men også her falt det flatt på grunn av manglende oppbygging av karakterenes indre dialoger og konflikter før vi kom til dette punktet.
- En av de fineste og viktigste delene av bøkene, og Dune 1, er denne intense nydelige kontakten med sanddynene som Fremen har. De henter enorme styrker der, både privat og som krigere og har et unikt samhold. De kjemper for Fremen, ikke andre. Hvordan henger det da på greip å la Gurney viser dem Leto sitt hemmelige lager av atombomber og si «This is true power», som de så bruker til å vinne det endelige oppgjøret på Arrakis? Det undergraver alt Fremen har stått for til nå og alt bøkene og film 1 har jobbet for. De trenger ikke reddes av andre, det sier de alltid, og her kunne filmen latt det være sant. De kunne godt klart denne kampen med sin integritet og ære i behold og vist oss styrken av samhold og den virkelige frykten man bør føle i møtet med et økenfolk man har pirket feil på nesen.
Derfor satt jeg igjen og spurte meg selv: Hvor er respekten for de flotte karakterene som ble skapt i første filmen? De fortjente bedre enn dette. Vi fortjente alle bedre enn dette.
Det absolutt verste film 2 har gjort mot karakterene sine er likevel å presentere oss med klovne-versjonen av Stilgard. Dette var en fantastisk kompleks karakter i Dune 1. Smart, humoristisk, dypt tenkende, dypt følende, kalkulerende, rå, med både lyse og mørke partier. Her er han gjort om til en pludrende idiot og klassens klovn, uten nyanser. Jeg er sjokkert.
Filmen ser ut til å glemme at selv om du velger å fokusere på én karakter (Villeneuve har sagt fokus er Paul) så trenger man å gi de andre karakterene rundt litt dybde også. Ellers hadde det vært bedre å ha Paul vandrende rundt i ørkenen alene. Slik det ble nå så er det forstyrrende og forvirrende å se kjære kjente karakterer ødelagt eller forsømt.
OPPSUMMERT: Alle de flotte gulltrådene lå klare i hendene til en som tydeligvis hadde glemt hvordan man strikker.
Det var rotete, det var ulogisk, det var tullete, det var forhastet og det var dårlig sammensatt.
Ikke kast bort pengene dine på denne. Ikke kast bort tiden din. Dune franchisen er død. La oss gå videre og lete etter nye muligheter.
Filmen var helt ok. Men denne filmen skulle ikke være ‘helt ok’. Det er der problemet ligger. Den skulle være spektakulær. Den skulle være like bra, om ikke bedre, enn den første. Jeg skulle sitte igjen uten ord, fordi jeg hadde vært på en helt annen type emosjonell berg-og-dalbane. Det skulle være eufori, ikke skuffelse.
Det verste er at jeg gjorde dette mot meg selv. Frivillig. Jeg kan ikke en gang skylde på sjefen. Jeg stolte på Denis Villeneuve. Han leverte ikke. Spesielt skuffende er det at vi vet han er et stort fan av boken. Hvorfor ble denne så mye dårligere?
Jeg kan enda se for meg hvor deilig vondt det skulle gjøre i hendene av all klappingen når filmen var slutt. Det var ikke hjertet som skulle ha så store smerter…
