Bare 5 min inn i første episode av The Curse, rykket det i fingrene mine etter å slå av. Jeg vil ikke se ett minutt mer. Men sjefen min sa «Se i allefall to episoder», og jeg er konfliktsky, så her sitter jeg da…og ser på «Steven the dildo» ta kontroll på soverommet og en far som tisser på øko-tomatene sine, mens følelsen av å bli sjøsjuk lister seg innpå meg.
Selv om Emma Stone er med. Selv om skuespillet er troverdig. Så må jeg si: Denne serien er så kleint og ukomfortabel at jeg vrir meg i setet. Det er ukomfortabelt å se Whitney (Emma Stone) og Asher (Nathan Fielder fra Nathan for you) gå gjennom livene sine sammen. Hvorfor er de sammen? De er kleine som par. Og viktigere – mer skuffende – enn det: Gud, som jeg kjeder meg!
Men i tilfelle du likevel leste dette og tenkte det hørtes interessant ut, gjennom min tåke av forvirring og frustrasjon, så skal jeg prøve meg på en anmeldelse. Som P3/Filmpolitiet sier «serien er av typen man enten finner fornøyelig eller forakter.» Så gå dit hvis du vil lese ordene til en fornøyd seer: De skrev en skikkelig god anmeldelse, men jeg forstår fremdeles ikke hvordan de kan like den, så kommenter gjerne om du forstår mer enn meg.
Det store spørsmålet som henger over serien er “Hva er denne forbannelsen?”. Vi følger Whitney og Asher Siegel, et gift par som filmer en dokumentar om deres arbeid for å starte en “passiv-hus revolusjon” i nabolaget sitt, samtidig som de prøver å trykke opp boligprisene i området for å gjøre nabolaget mer attraktivt å bo i OG spiller inn en dokumentar som skal få dem til å se ut som de redder nabolaget.
I en pause fra filmingen foreslår produsenten at Asher gir penger til en liten jente som selger brus på parkeringsplassen, så de kan filme denne uselviske handlingen som «behind the scenes». Men Asher har kun 100 dollar i lomma, så etter ‘stuntet’ prøver han å få vekslepenger fra jenta. Når hun nekter snapper han 100-lappen ut av hånden hennes (for å gå og finne veksel i butikken ved siden av, til hans tynne forsvar). Da går hun raskt fra å være søt til å se mørkt på ham og si “Jeg forbanner deg”, før hun forsvinner nedover gaten. «Here we go» tenkte jeg.
Når Whitney får høre om hendelsen får hun panikk og påpeker at alle handlinger har konsekvenser. Hun tvinger Asher til å lete etter jenten og gi henne pengene tilbake, men Asher tar henne ikke alvorlig, så han bare later som han fant jenta og fik henne til å ta tilbake forbannelsen. Det skjer jo kjipe ting i alles liv, så kanskje han bare er så uheldig, eller inkompetent, at alt raser sammen rundt ham etter dette. Men det er vanskelig å ikke henge seg opp i denne lille jentas mørke forbannelse. Eller er det meningen å oppdage etterhvert at forbannelsen er noe mer abstrakt? Det kan i så fall være derfor det er så vanskelig å vite hva man skal fokusere i The Curse, fordi de gir inntrykk av en ekte forbannelse, men bruker for lang tid på å gi indikasjoner på om jeg som seere er på rett spor eller har misforstått.
Foruten forbannelsen selv, er et annet gjennomgående tema i serien hvordan de fleste av oss ønsker å fremstå for andre som mennesker som om vi har livet på stell, i kontrast med hvordan vi egentlig har det. Det er slitsomt å leve et liv i ubalanse med oss selv, virker serien å si. Det er tungt, demotiverende og trist å kjenne på en følelse av å skjule seg selv, fordi våre autentiske selv ikke vil bli godkjent av samfunnet.
En serie som fokuserer på samme tema som The Curse, som jeg virkelig kan anbefale, er BEEF. Penger, status, andres oppfattelse av oss og mental helse er tema i også denne serien, men hvor BEEF er utagerende og vill, er The Curse roligere og har en satirisk dokumentarstil over seg. Den stillegående handlingen slår meg som veldig kjedelig i første episode, episode to tok seg litt opp, men ikke nok. I episode 3 begynte jeg å tvile på egen intelligens; er jeg for lite raffinert i seriesmakene mine til å forstå hvorfor denne har en score på 7,1 på IMDb? Jeg trykket faktisk på «gå til neste episode» for å se episode 4, men jeg klarte ikke mer. Viljen til å holde øynene mot skjermen hadde visnet vekk. Livsgnisten min hadde gått ut. Sjelen min hadde krympet vekk og kroppen min prøvde å gjemme seg i sofaputene.
Jeg skulle gjerne gitt dere en bedre anmeldelse, men jeg vil ikke! Jeg er ikke et vedtre, jeg er en ost! Og om du ikke tok den referansen kan du se denne dramatiseringen av min traumatiske opplevelse. «Bruden» er da selvfølgelig The Curse:
Du kan se The Curse på SkyShowtime. Uansett om du er et hardbarka vedtre eller en smålig sost.
