Den franske filmen The Wolf’s Call treffer som en missil i fiendtlig farvann, og er en knusende god fortelling om instinkt og protokoll.
Etter å ha sett denne filmen sitter jeg igjen med en ærefrykt og enorm respekt for den mentale styrken militære må trene opp og utøve, i sitt forsøk på å beskytte hverandre, enkeltpersoner og landet sitt.
Annonse
I et intervju om filmen sier franske SSBN-våpen løytnant Karim «It’s not far from reality—but it’s not the reality. I can’t say more. The relevant procedures are national defense secrets.» Spennende? Veldig!
D’Orsy / Omar Sy kjenner tyngden av ansvaret for mannskapet sitt, før de går på ubåten Titane. Foto: Netflix
Inkognito ubåt på oppdrag fra presidenten
I filmen følger vi 4 hovedpersoner; Chanteraide (François Civil), D’Orsy (Omar Sy fra blant annet Lupin, The Intouchables), Grandchamp (Reda Kateb) og Alfost (Mathieu Kassovitz fra Amélie fra Montmartre). Sammen bygger de opp denne sterke historien om en inkognito ubåt på oppdrag fra presidenten. Oppdraget: Å skyte en atom-missil mot Russland, som svar på at Russland har sendt en tilsvarende missil mot Frankrike. Dette er blodig alvor, og oppdraget skal utføres, selv om det er naturlig å blir usikker. Dette har de trent på og protokoller er på plass for å sikre at ingen mister fatingen.
Ingen kontakt fra eller til ubåten er tillatt, der den driver stille ut i farvannet, uten tanker om å gi tegn fra seg igjen før dens mørke oppdrag er utført.
Måten de har fanget stemningen på ubåten Formidable, er nydelig i denne filmen. Foto: Netflix
Stort ansvar og mentalt press
Filmen viser det store ansvaret og mentale presset det medfører å følge protokoll, når man har ansvar for egne og så mange andres liv. Et ansvar som militære tjenestefolk bærer med seg hver dag, mens resten av oss aldri vil trenge å forstå eller kjenne på det. I effekt setter de seg selv, eget liv og egen velvære i andre rekke, for å gjøre det beste for andre og følge protokoll. (Filmen får også en ekstra spiss med tanke på krigen mellom Russland-Ukraina.)
Ubåter ser store ut fra utsiden, men er ikke for de lett klaustrofobiske på innsiden. Foto: Netflix
En ting som er veldig fint med franske filmer generelt, er at de ofte ikke bruker fancy kameravinkler og klipping for å fortelle historiene sine, men har fokus på realisme og rå filming. Det låner til en naturlig opplevelse av historien. Vi bringes tett på skuespillerne, og føler hvordan hver minste endringer i kroppsspråk og ansiktsuttrykk kan snu hele stemningen, heller enn at intens musikk plutselig legges til for å varsle om overhengende undergang.
Hvordan finner man en usynlig ubåt?
Hva man observerer på hydrofoner kan bety forskjellen på liv og død ombord en ubåt i krig. Foto: Netflix.
Handlingen spisser seg rett etter at Grandchamp og hans mannskap går inkognito. Chanteraide oppdager at missilen på vei mot dem fra Russland må være tom. Et falskt atomvåpen. Hvorfor? Er det noen andre som prøver å starte en verdenskrig ved å «få Frankrike til å skyte først»? Chanteraide, D’Orsy og Alfost prøver desperat å nå Grandchamp for å få stoppet det franske missil-angrepet.
De trenger «gull-øret» til Chanteraide, som kan fange opp de minste endringer på hydrofonen som alle ubåter dør og lever etter, samt D’Orsys håp for en fredelig løsning og Alfosts titallige års erfaring i feltet, for å kunne klare dette i tide.
Filmens akustikk fortjener mye oppmerksomhet. Den er skapt av Skywalker Sounds, firmaet som også har laget mange av dine favoritt-lyder til Star Wars filmene.
Video: Unifrance
Du finner The Wolf’s Call på Netflix. For all del: Pass på at du har fransk tale. Originalspråket er alltid best (med mindre vi snakker Istid).
Serienytts desksjef og selvutnevnte ninja. Jobber i skyggene. Sniker seg inn og ut av tekster og legger igjen små spor så naturlige du ikke legger merke til dem. Kan lokkes frem med te eller sjokoladekjeks.
