Pam & Tommy er et imponerende og velregissert karakterdrap på mannfolk (i Pamela Andersons liv). En tidvis strålende serie som, om vi skal følge dens egne argumenter, egentlig ikke har livets rett.
Tilbake til det elleville 90-tallet
90-tallet var som øyet i orkanen, en fantastisk og ellevill tid med festing og et fargerikt musikkbibliotek å danse til, en liten pustepause mellom murens fall og 2001-terroren, som denne nye serien fanger på nostalgisk vis. Andre episode er som en reise tilbake i tid for alle som var ung, dum og lovende på 90-tallet. Herlig!
Ingen ante hva verdensveven skulle bringe med seg (og ødelegge). En stjålen video med intime opptak ble starten på en ny patetisk trend. Pornobransjen har alltid vært en innovatør innen media og dessverre for Pamela Anderson og Tommy Lee, ble det også tilfellet her.
Fri for mannlige rollemodeller
«Menn er selvopptatte duster» kunne like godt vært slagordet til serien, selv om den selges inn som en heftig romanse mellom to sex-symbol. En romanse som ble brettet ut ufrivillig foran millioner av mennesker.
Det er blitt en velkommen trend de siste årene å gi kvinners perspektiv mer plass, hvor menn overlates til å være katalysatoren på alt som er galt i verden. Til vekslende hell. Pam & Tommy er absolutt blant de beste seriene på området. Den er også manipulerende god i valg av skiftende fokus, som for selvreflekterende sjeler der ute kan bli smått ubehagelig.
Det er på sin plass å påpeke at en slik trend har sine utfordringer, hvis vi ser stort på dette. For alle menn er ikke rasshøl og alle kvinner er ikke uskyldige ofre som havner i kryssilden. Det er også en utfordring at unge gutter og menn gjerne mister gode rollemodeller i virkelighetsflukten (som jo en TV-serie er). Det begynner å bli langt mellom serier hvor jeg møter på menn som minner om de mange gode mannfolkene jeg kjenner i det virkelige liv (men vi har i det minste Max Goodwin og Eric Taylor).
Isolert sett er derimot Pam & Tommy en fornøyelig affære, selv om det her er gjort et veldig bevisst valg at alle de sympatiske og reflekterte rollene i serien er kvinner, og duster av alle slag er menn.
Det kan jo også være at det var slik i Pamela Andersons liv.
Og bevares, vi har da flere tiår med seriehistorie hvor menn ble fremhevet som gudbenådede vesener og kvinner stakkarsliggjort. Litt balanse i regnskapet bør vi tåle?
For ikke alle vil like poenget serien får frem. Det er flere serier de siste årene som har satt kvinnens perspektiv fremst og benket mannfolk, med vekslende kvalitet i fremføringen. Kombinasjonen av at det opptar manusforfattere, og at TV-selskap vet at kvinner generelt legger igjen mer penger enn menn har banet vei for blant annet The Handmaid’s Tale, Normal People og Orange is the New Black.
Det kan bli litt for mye av det gode. Jeg trodde jeg var mettet. Den gang ei.
I tillegg vil nok ikke alle som husker saken og var dømmende overfor Pamela Anderson, eller som liker å google seg til stjålne bilder, være de som smeller til med en 10’er på IMDb med det første.
Historien om Pamela Anderson
Dem om det. Vi har godt av et provoserende fyrverkeri av en serie som dette. Vel vitende om at det sikkert er mye her som flyr over hodet mitt.
I Pam & Tommy møter vi menn marinert i ego, selvmedlidenhet, narsissisme, komplekser og den sedvanlige evnen til å få alt til å handle om dem. De er over alt. Et effektiv grep er også at menn får nesten alt fokus i starten av serien. Selv om det overhodet ikke handler eller skal handle om dem.
For dette er historien om en ambisiøs og unik kvinne som havner i kryssilden for alt faenskapen som skjer fordi menn i hennes bransje ikke aner hvordan de skal lytte, se og anerkjenne hvordan deres handlinger påvirker andre.
Tommy Lee var en av de mest velkjente av rockerebellene. Han behandler snekkeren Rand, en streber med en fortid som stand-in i en pornofilm, som søppel. Lee, en velutrustet mann som gjerne snakker til sine edlere deler, er hans strake motsetning. De er likevel begge på dusteradaren. Tommys adferd fremprovoserer rabalderet og du kan fort bli lurt til å tro at dette handler om dem to.
Men seriens hovedperson, som fint kunne bæret seriens tittel alene, er Pamela Anderson.
Smart regi
At de to dustene sin navlebeskuende kjekling gis så mye fokus de første episodene er et vågalt og genialt grep. Det blir tydelig når Pamela endelig får fokus midtveis i serien. Jeg tok meg til å lure på hvorfor jeg ble så opptatt av de to mannfolkene. De er ikke historien. Pamela er. Fellen ble satt, og jeg bet på agnet.
Det er fristende å «heie» på Rand når han finner ut at Tommy fortjener en lærepenge. Det kan også være fristende å heie på Tommy fordi han snakker til egoet og det rebelske i oss. At Pamela Anderson ikke har fortjent å få privatlivet sitt brettet ut foran millioner av mennesker, det var det ingen som tok seg bryet med å reflektere over, før det var alt for sent.
Argumentet som fremmes, om hvordan kvinner må finne seg i alt mulig dritt fra menn, fremføres med bravado. Produksjonen er fenomenal, skuespillet til spesielt Lily James og Sebastian Stan er fornøyelig, og alle rollefigurene er altoppslukende.
Skurkerollene er mange, her får pressen, jurister og forretningsmenn gjennomgå. Jay Leno og underholdningsbransjen blir slaktet. De aktørene er så ille at den etablerte pornobransjen fremstår, utrolig nok, som den mest respektable i denne historien. Deres nei til å publisere tyvgods er hva tvinger frem alternative løsninger og den innovasjonen som åpnet seg med verdensvevens inntog på 90-tallet.
Hvordan vil folk reagere på serien? Det kan fort bli anklager om «woke» og overdreven feminisme. Vi har sett dette før, den kritikken er også langt voldsommere enn annen kritikk en serie kan få. Rart det der. Dette sinnet. Reaksjonene har tidvis vært giftige.
Det handler ikke om at du skal være enig eller like vinkling og perspektiv. Det handler om å få frem en historie slik den er antatt å være opplevd fra hovedpersonens perspektiv. Og ikke pynte på ting for seerens velbehag eller samvittighet. Det er en del scener, som en snakkende penis, hvor jeg mistenker serien tester hvem som biter på (unnskyld ordspillet) og kun klarer å fokusere på ubehaget ved en slik scene, eller om jeg klarer å få med meg seriens poeng. Det er kjekt med slik provokasjon.
Har serien livets rett?
Er jeg fornøyd? Absolutt. Likevel: Serien har et stort paradoks. Den ble til mot Andersons ønsker. Jeg aner ikke hvor historisk korrekt serien er, her er nok mye dramatisert. Verken Pamela Anderson eller Tommy Lee har vært involvert i produksjonen.
Den ville vært en triumf om det ikke var for det faktum at den er laget uten hennes samtykke. Om det vi her fortelles er i nærheten av hva som faktisk foregikk, oppleves det selvmotsigende at hun ikke nok en gnag skal få stoppe sirkulasjonene av dette mot sin vilje. Fiksjon eller ei. Seriens budskap undergraver i så måte seriens eksistensgrunnlag.
Andre kunne fint laget serien om budskapet var et annen, men når poenget er at hun ble fratatt regien på eget privatliv, da er det rart at serieskaperne gjentar nettopp dette for å underholde oss alle.
Det gjør det også til et paradoks av en opplevelse. Serien er lenge knallbra og Pamela Anderson tas i forsvar og gis flere lag å spille på. Men… burde jeg egentlig ha sett den? Jeg vet ikke.
Sett bort fra det dilemmaet, er det også noe småpirk som trekker opplevelsen ned. Budskapet smøres tjukt på mot slutten og gjør det vanskelig å svelge at Pamela Anderson serveres unnskyldninger for alle kontroversielle valg, spesielt de mindre gjennomtenkte. Da blir hun mer stakkarsliggjort enn menneskeliggjort.
Opplevelsen av nostalgi og en velregissert lærepenge trekker likevel opp. Dette var en sterk, vågal og underholdende serieopplevelse, som jeg nok aldri blir klok på om jeg burde ha sett.