Nært og sårt om utenforskap i Delete Me

Karakter

Nært, sårt og annerledes. Delete Me viser at norske drama ikke mangler ambisjoner. Jeg beundrer det som her er utrettet.  

Vennskap som brister

Russetid og en svært personlig video på avveie danner grunnlaget for en historie som handler om så mye mer. Vi følger venninnene Marion (Amalia Holm) og Marit (Thea Sofie Loch Næss). De er synkronsvømmere på siste året i videregående som opplever en brutal slutt på vennskapet.

Hvor stort ytre press kan et vennskap tåle? Marion og Marit streber med å beholde regien over en hverdag som er dominert av å bli målt som god nok. God nok for plass på det beste svømmelaget. God nok på skolen. God nok for gutta. God nok for russebussen.

Marion og Marit i tiden før en lekket video ødelegger alt. Foto: Viaplay

Paradokset er at få vennskap er gode nok til å takle slikt. Deres drømmer og mål er ikke helt samstemt, noe som skaper nok av prøvelser for en duo som er synkronsvømmere. En sexvideo kommer på avveie og Marion må hanskes med at hun er dolket i ryggen. Hun vet bare ikke av hvem. Det blir starten på slutten for vennskapet, allerede i seriens første sekvens får vi vite hvor ille det går.

Her er lite som normalt, det gjelder også fortellerstruktur. Delete Me starter med slutten og avsluttes med starten. Baklengs-ferden blir med det en uvanlig en, heldigvis har det en hensikt annet enn å være ren gimmick.

Kvinner leder an i norsk gullalder

Delete Me er en god anledning til å vie litt tid til å reflektere over siste års utvikling innen norsk drama:

Vi lever i en tid med ketchup-effekt. Det er ikke mange år siden det ble fremmet ønske om å kvotere kvinner inn i hovedroller. Det var en ubalanse i representasjon og synspunkt.  

Nå lever vi i en annen tid, for historier av og om kvinner kommer på løpende bånd. På høy tid. Jeg vil driste meg til å si at norske serier har fått et ærligere, vågalt og mer personlig preg over seg de siste årene. Jeg tror det har en sammenheng, for det fortelles nå historier som vi menn aldri klarte å formidle, selv da vi ble gitt all verdens muligheter. Det er mange historier som har ligget i skuffen i alle tiår, som nå blåses liv i.

Det bringer mye godt med seg. Sårbarhet normaliseres og vi får i større grad innsikt i hvordan enkeltmennesker påvirkes av verden vi lever i. Fra Ellen Dorrit Petersen og Line Verndal som Elea og Diana i Aber Bergen, Ane Dahl Torp og Emma Bones som Helena og Camilla i Heimebane, og ikke minst mesterlige Ingrid Bolsø Berdal som Ida i Heksejakt.

Delete Me. Foto. Viaplay
Delete Me. Foto. Viaplay

Skam og Hjem til jul slo til utover Norges grenser og nye norske serier som Livstid, Norsk-ish og Atlantic Crossing vier sitt fokus til kvinner. Også serier om menn, som Exit, Sigurd fåkke pult og Rådebank vies tid til rollefigurers indre kamper fremfor en historie hvor aktørene er av den mer ufeilbarlige sort.

Ironi og avstand reduseres, nå tas samtalene vi i alt for stor grad unngikk i tidligere år. Dette tror jeg er sunt.

Enhver utvikling skaper også nye utfordringer. Skal det stilles spørsmålstegn ved noe er det vel mer om det blir for mye virkelighetsnært og for lite virkelighetsflukt. En annen er jo om gutta får like godt talerør gjennom serier som kvinner eller om eldre får like mye fokus som yngre. Den diskusjonen kan være interessant å ta en annen gang.

Ut av komfortsonen

Her er det så definitivt en serie som sikter på å være virkelighetsnær. Den er skremmende god til det.

Delete Me fremstår som unik også til sammenligning med serier alt nevnt. Serieskaper Marie Kristiansen har vært rimelig fryktløs i sin fremferd. At det er hennes første serie som serieskaper gjør også at det har et sjarmerende friskt preg over seg. Med seg har hun skuespillerne The Sofie Loch Næss og Amalia Holm. Trioen briljerer foran og bak kamera.

Axel Bøyum er det også funnet plass til, en skuespiller jeg er blitt veldig glad i takket være Heimebane og Heksejakt. Han er nok blitt litt for voksen til å spille 18-åring, samtidig er det en vanskelig rolle å håndtere for en uerfaren.

Delete Me. Foto. Viaplay
Delete Me. Foto. Viaplay

Samtlige roller her setter skuespillerne i sårbare posisjoner. Dette er ikke noe man ukritisk skal kaste en ungdom inn i, så jeg forstår godt ønsket om å vie oppgaven til de med erfaring nok til å bære den.  

En av de mer kuriøse rollene tilhører Happy Jankell, som spiller en sær hacker. Hennes tilværelse er det reneste kaos og kanskje den det er vanskeligst å følge, her tror jeg noen poenger fløy langt over hodet på meg og fortsatt svever der oppe med satelittene. De lander nok etter hvert, dette er en serie som tar tid å fordøye.

Delete Me. Foto. Viaplay
Delete Me. Foto. Viaplay

Amalia Holm viser er usedvanlig nær og dyktig i rollen som Marion. Hun gis en oppgave som umulig kan ha vært lett å håndtere, det står stor respekt av det hun utretter.

Marion er kanskje den som er lettest å kjenne seg igjen i. Ønsket om en bekymringsfri hverdag, men som straffes hardt for en noe naiv tilnærming til livet. Populær nok, men hun balanserer på en grense som gjør at hun dras i flere retninger. Det hun utsettes for er så sårt å overvære, og hvor fristende det er å bli moraliserende er en flott lærepenge for egen del.

Delete Me. Foto: Viaplay
Det er en rekke scener hvor Amalia formidler Marions glede, håp og håpløshet utelukkende gjennom uttrykk. Foto: Viaplay

For rollefiguren til Thea Sofie Loch Næss var jeg smått skeptisk til at hun skulle være «den stygge andungen» i denne historien. Den upopulære jenten. Loch Næss? Hun som kunne blitt hyret inn til å spille datteren til Julia Roberts og Brad Pitt spiller i tillegg en smart, ansvarlig og dyktig elev. Hva annet enn skolens stjerne kan hun være?

Delete Me. Foto. Viaplay
Marit (Thea Sofie Loch Næss) er uønsket blant skolens populære. Foto. Viaplay

Skepsisen min var grunnløs. Loch Næss behøver ikke mange minutter på overbevise. Du kan være så smart, snill, omtenksom og pen du bare vil. For er du festbrems og feminist så får du svi.

Som seer er det noe befriende at egne fordommer og fokus flere ganger blir irettesatt.

Krevende fortellerform

Kristinansens tilnærming som serieskaper liker jeg. Jeg fikk anledning til en lengre samtale med henne etter å ha sett serien og hun bekreftet en mistanke om at her var hun gitt fullstendig kreativ frihet. Godt er det.  

Delete Me. Foto. Viaplay
Delete Me. Foto. Viaplay

Her lekes det med struktur som om man var en norsk utgave av Christopher Nolan, og det visuelle uttrykket er nært, ufiltrert og rått. Det er en tanke bak alt og det vies stor tillit til at seeren klarer å følge med.

Om jeg klarte det hele tiden? Nei. Men så liker jeg det, og jeg biter meg merke i at også Lauren Schmidt Hissrich (The Withcer) liker å leke med struktur – og fikk kjeft for det. Det tror jeg Kristiansen også gjør, men jeg håper hun står imot presset. Det er smartere folk enn meg som forteller og det krever at jeg må strekke meg litt ekstra for å følge med i timen.

For med litt nærmere ettertanke speiler det historien at fortellerform ikke følger normer og regler. Det ville blitt en fattig ferd om historien ble pakket inn i vanlig praksis.

Det fortelles baklengs, det provoseres visuelt og vies liten tid til å servere noe med teskje. Formspråket opplevde jeg som krevende, noe som er befriende da norsk drama gjerne er litt for glad komfortsonen. Det blir gjerne litt vel mye imitasjon fremfor egenart.  

Den visuelle stilen har nok av allegori over seg. Synkronsvømming og en dramatisk scene i starten minner meg om starten på Sunset Boulevard, det er noe forførerisk over det vann tilfører det visuelle.

Delete Me. Foto: Viaplay
Delete Me. Foto: Viaplay

Det er nok av scener som også utforsker ansikt og uttrykk. En avhørscene og en nedverdigende scene med «twerking» gis også ekstra slagkraft med de valg som er tatt bak kamera.

Nært og gripende

Historien traff meg midt i mellomgulvet. Tårer presset seg frem og jeg måtte ta meg en pause midtveis. Dette er en historie om brutt vennskap, om isolasjon, sjalusi og utenforskap. Nye medier er et redskap for menneskenaturens usympatiske sider. Jeg ble uvel, bekymret og en god dose mer innsiktsfull i en serie som våger på flere områder. 

Tematikk som dette har til dels blitt dekket tidligere i serier som Nudes og Skam, men førstnevnte har jeg ikke sett og sistnevnte er jeg kun halvveis i (jada, jeg bør skamme meg). Euphoria er vel også en serie som tar et rått blikk på de tøffe sider ved livet til unge voksne, men jeg merker jeg henger etter med å se slike serier. Så om tematikk tråkker i samme sti som der skal jeg si lite om. 

Jeg aner ikke hvordan serien mottas av dens tiltenkte målgruppe. Som mannfolk på over 40 år var dette en serie jeg er dypt takknemlig for ble laget. Den snakker på vegne av unge og utfryste. Ved siden av fengende drama har den noe viktig å si om hvordan selv det som er ansett som uskyldig lek og moro kan skape uverdige situasjoner for de involverte.

Den har også noe å si om hvor ansvar bør plasseres når en urett begås.

Delete Me. Foto: Viaplay
Delete Me. Foto: Viaplay

Merkelig nok, selv om serien forteller en vond historie og også minner om de tøffere tider ved ungdomslivet, gir den også et nostalgisk savn etter en kaotisk tid. Dette er ikke en ensidig trist serie. Det fanges en atmosfære her av en tid som skal være livets morsomste år og om verdien av vennskap og eventyrlyst. Det er sårt å tenke over hvordan de årene ødelegges for alt for mange.

Delete Me anbefales og står som et testament for hvor god og variert norsk drama er blitt på veldig få år.  

2021søn07mar00:01PremiereDelete Me sesong 1ViaplaySjanger:Drama 4

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Vennligst skriv inn din kommentar!
Vennligst skriv inn navnet ditt her

Følg oss

Pris for Viaplay

Viaplay (måned)

119,-
Film og serier
Serieoversikt | Bestill

Viaplay (måned)

329,-
Film, serier og sport
Serieoversikt | Bestill
AnnonseSe ny sesong av Lykkevika. Klikk her
Annonse
X
X
X