Kritikerroste Heimebane er standhaftig og lite dristig i sin retur. Gode skuespillere og perfeksjonering av et velkjent tema veier opp for sesongens mangler.

Repetisjonsøvelser

Min indre «vaffeltante» er nok en gang irritert og begeistret etter en sesong med Heimebane.

En ny fotballsesong er igang, RBK er fortsatt best og Brann tilsynelatende ikke-eksisterende. Bergenseren i meg føler seg trollet, men la gå. For jævla Aalesund skal få juling av Varg!

Helena må takle en krevende morsrolle med livet som fotballtrener i sesong 2. Foto: NRK

Fotballtrener Helena (Ane Dahl Torp) har nye utfordringer som venter. Er hun villig til å gjøre, ofre og bli det som kreves for å bli best? I klubben dominerer pengeproblemer, investorer banker på dørene og i troppen er det splittelse. Det blir en kamp om både egen sjel og Vargs når pokalen med ett er i rekkevidde og ikke bare en fjern drøm.

Komfortsonen er en kaffebar

Det heter seg at man skal skrive om det man kan. Et prinsipp som er sterkt gjeldende for Heimebane. Jeg mistenker den er skrevet av og for unge byfolk som henger på kaffebar enn for industriarbeidere som følger fotballkampen på puben ute i distriktene. Serieskaper Johan Fasting og øvrige forfattere er best når de skriver om det de bryr seg om, verst når de skal vie setninger til en verden det kanskje ikke helt kjenner til (eller bryr seg like mye om).

Som nok også forklarer hvorfor serien er god når den forteller om feminisme, myke menn som jobber i en administrasjon eller ungdom som sliter med å finne seg selv, mens den bommer som David Beckham på straffe i VM når handlingen settes til bygda eller det forsøker å bringe til livs dresskledde investorer som er klare med sjekkheftet.

Selve fotballen er en illusjon. En unnskyldning til å snakke om andre tema. Serieskaperne har vært ærlig på det i forkant – nesten som å unnskylde overfor omgangskretsen hvordan de kan ta seg til å skrive om fotball. «Slapp av. Vi skriver om andre viktige tema.» Det vil si, tema som står manusforfatterne nærmest.

Serien blir en repetisjonsøvelse på hva vi har sett før – både på NRK og hos andre (du behøver ikke gå lenger tilbake enn til januar for å finne Netflix-serien Sex Education som steg for steg tar for seg det samme som Heimebane. Homofili. Abort. Lojalitet. Usikkerhet. Angst. Check, check, check, check, check).

Heimebane-forfatterne verner gjerne om sine egne og et verdensbilde som står de nærmest, men i det minste sparker serien i alle retninger. Her får du gjennomgå med slappe arketyper om du er blant «gutta på gølvet» eller er industritopp, mens det gis mye spilletid og respekt til ungdom og underholdningsartister.

Vil kapitalen til livs

I likhet med første sesong er det folk med penger som er problemskaperne og som fremprovoserer tøffe valg – spesielt om verdier – for Vargs ledere og spillere. Forrige sesong var hovedsponsoren problemet, i år er sponsorene redusert til å bli et kosmetisk et (bokstavelig talt, for draktene ser gyselig ut med alle logoene). Nå er det investorer som skaper hodebry.

Nyanser forsvinner som fotballglede under Mourinho. For de av oss som har lagt ned noen tusen timer med dugnadsarbeid i en idrettsklubb vet vi at mangelen på kapital er utfordringen som dugnadsarbeiderne bærer på sine skuldre. De (alt for få) bedriftene som bidrar gjør det for å hjelpe bredde og lokalmiljø. Men i Heimebanes verden er realiteten en annen og problemene oppstår på løpende bånd.

Er du rik og vil bruke penger på idretten er du bad-guy som gjør drakter stygge. Er du industriarbeider med pengeproblemer vies du en scene på puben før serien haster videre. Slik er det bare. For å gå mer i dybden her ville vært å gå ut av komfortsonen.

Her haster historien tilbake til Adrian, Camilla, Espen, Helena og tidvis spillerne – og med det går serien glipp av nyanser som kunne bragt den til neste nivå. Det hjelper nok ikke på for manusforfatterne at de har fått et par episoder færre å jobbe med denne sesongen, da kuttes det i tema og rollegalleri som ikke står deres interesser nærmest.

Godfoten er spørsmål om identitet og verdier

Spørsmålet om identitet og verdier hever nivået på serien. Hva gjør det med deg som person å måtte ta valg ment å få klubben til å bli best? Er det egentlig sunt å ha posisjonen Helena har? Eller Adrian?

Og for de unge: Hva kreves det for å stå på egne ben, finne seg selv og sin uavhengighet? Klarer du å «tenke sjæl» når du er ung, forelsket og i et forhold? Camilla og Adrians historie er her god fiske som til slutt gir napp.

Og med fare for å bli en klisjé: Homofili blir tema også her som i en haug med andre serier. Jeg skrev i 2011 at det endelig er pop med lesbiske og homofile. Både før og etter har temaet blitt behørig dekket i noen av tidenes beste serier (Mad Men, The Wire). Selv en «konservativ» serie som Blue Bloods, som handler om en katolsk-troende politi-familie, håndterte dette i 2014.

Da ber man om å bli sammenlignet med eliten når Heimebane på forutsigbart vis går i den retning fremfor å gå ut av egen komfortsone og fokusere på andre tema. Det er enklere å liste opp nye serier om homofili enn om fattigdom, rasisme, sult, innvandring, arbeidsledighet, ensomhet, sorg, depresjon og alderdom. Fremgangen har vært stor – utfordringen er nå å skille seg ut slik første sesong gjorde med fokus på angst (metoo-fokuset fikk den ufortjent mye ros for på bekostning av andre, for der kom en haug med serier den i forkjøpet. Men Adrians historie var særegen).

Og det gjorde meg smått nervøs. For hva om serien ikke er annet enn en traust kopi på området? Da åpnes det opp for mye hatmail om et så ømfintlig tema kritiseres. En serie blir ikke automatisk bra fordi den håndterer et viktig tema – men det gjør det vanskeligere å kritisere når det gjøres dårlig fordi man står i fare for å bli tolket i verste mening av oppmerksomhets-kåte Twitter-brukere, podcastere og «influensere» (sistnevnte et begrep som ikke fortjener å omtales uten tødler).

Jeg puster derfor litt lettet ut når det viser seg at Heimebane håndterer tematikken på strålende vis. Det jeg fryktet ville velte hele lasset og bli seriens svake punkt ble heldigvis dens største styrke – men jeg kan ikke utdype det mer uten å avsløre for mye av seriens spenstige vendinger.

Ære være Svartveit

Norsk skuespill har tatt solide steg de siste årene. Axel Bøyum, Emma Bones, Nader Khademi og John Carew leverer alle solide prestasjoner. Også Ane Dahl Torp er i sedvanlig solid klasse, men hun får ikke det samme gode materialet å jobbe med som øvrige. I tillegg overlates hun, som skuespillerne som spiller fotballspillere, bygdefolk og investorer, med det mest pinlige materialet å bringe til livs.

En positiv overraskelse er fremgangen til Jon Carew som skuespiller. Han gis en av seriens mer originale historier om en barnefordelingssak og leverer en lavmælt prestasjon som engasjerer.

Det absolutt beste kan oppsummeres med et navn: Morten Svartveit. Hans rollefigur redder stumpene for de av oss som lurer på hvorfor breddefotballens mange spennende problemstillinger er så fraværende.

Morten Svartveit briljerer, spesielt i de siste episodene. Foto: NRK

Jeg har tråkket på fotballbanen i over et tiår som trener/vaffelsteker/styremedlem og det er skuffende lite å kjenne seg igjen i, med unntak av Svartveits rollefigur Espen.

Heimebane leverer som ventet. Det er kjekt at NRK nå satser på serier over flere sesonger igjen og jeg håper på mer, selv om slutten er en som fint kan fungere som serieavslutning. I en eventuell fortsettelse håper jeg serien kan bevege seg ut av komfortsonen og angripe tema som fire-fem av januar-premierene ikke alt har tatt for seg.

Heimebane har premiere 17. februar og sendes ukentlig på NRK1 og NRK TV.

Fra arkivet

Kommentar: – Endelig pop med lesbiske og homofile

Ny undersøkelse viser at markedsandelen for serier med lesbiske- og homofile kaarakter øker, både blant seere og annonsører. Vidar ønsker utviklingen velkommen

ABONNENT

Sex Education. Foto: Netflix

De beste seriene: Januar 2019

Nesten 50 serie- og sesongpremierer i januar. Her er ti serier vi mener utmerket seg!

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here