The Walking Dead og Game of Thrones troner på seertoppen. To serier med mye omtalte cliffhangere. Hvor kommer dette fenomenet fra og kan reaksjoner den siste tiden tyde på at dette fortellergrepet selv henger på kanten av stupet? Vi tar et dypdykk!
Året var 1873. En uheldig Henry Knight endte hengende på kanten av et stup. Han var i ferd med å falle, men snarrådighet gjorde at han grep fatt i kanten. «Hold fast» tenkte han. «For guds skyld, hold fast!». I det øyeblikket visste han kun en ting: Døden ventet om grepet glapp. Det var kritisk. Smerter i fingre og muskler som skrek. Ville han holde ut, eller var dette slutten?
Det var spørsmålet leserne satt igjen med etter å ha lest boken A Pair Of Blue Eyes av Thomas Hardy, som ble avsluttet med at protagonisten Henry Knight hang fra kanten av en klippe. Dermed ble også leseren overlatt til seg selv, sin undring og en voksende spenning. Hva skjer nå? Fortellergrepet «cliffhanger» ble født.
Obs! Her blir selvfølgelig ulike cliffhangere referert til, så litt spoilere vil dukke opp. Men vi forsøker å være så vag som mulig der det lar seg gjøre.
Cliffhangere brer om seg
Spol frem til vår tid og cliffhangere er nettopp det som har vært et viktig element i de mest populære seriene siste par år: Game of Thrones og The Walking Dead. Det har vært brukt i The Sopranos, Fringe, Friends og Mad Men, skapt seer-rekord i Dallas og overgått presidentdiskusjoner på lunsjrommet.
For et halvt år siden, våren 2016, var det The Walking Dead som iscenesatte en av de mest kontroversielle cliffhangerne i seriehistorien. I motsetning til mange seriesuksesser som har gjort lignende, ble det denne gangen møtt med raseri og frustrasjon. Hva skjedde?
– Jeg syntes det er fantastisk, sa The Walking Dead-skuespiller Michael Cudlitz til oss i september, etter at vi stilte spørsmål rundt det som er regnet som en av tidenes cliffhangere i sesongfinalen av sjette sesong. Zombiedramaet tok pause ved at noen ble drept, slått ihjel med et balltre kalt Lucille av den nye skurken Negan. Hvem fikk vi ikke se. Publikum ble satt på pinebenken til starten av syvende sesong. Imens gned markedsføringsavdelingen til TV-selskapet AMC seg i hendene.
Et plot-valg som frustrerte millioner av seere og fikk skaper Robert Kirkman til å love at lignende «trolig ikke skjer i sesong 7». Selv verdens mest sette TV-serie viker ikke unna et av de mest velkjente narrative fortellergrep fra bransjen. Formålet var enkelt: Å sørge for at seeren sjekker ut neste episode. Tiltaket kan virke billig og desperat, men sannheten er at det er vanskelig å peke på serieklassikere som ikke har benyttet seg av en cliffhanger (eller tyve). Begynner vi å bli lei? Eller var akkurat denne utførelsen dårlig? Kanskje var ikke de voldsomme reaksjonene mer et bevis på at den lykkes? Meningene er mange, spesielt nå som vi har hatt 6 måneder å fundere på det hele.
En ting er sikkert; serien har holdt oppe interessen. Reaksjonen på The Walking Dead kan imidlertid tyde på at noe er i vinden når det kommer til interessen for cliffhangere. Det er ikke utenkelig, for det vil i så fall ikke være første gangen det århundre-lange fortellergrepet går i hi. Det har skjedd før. Å avslutte sesonger og episoder med cliffhangere var uaktuelt for amerikanske serier bare noen tiår tidligere, etter at de lenge var et populært bruksmiddel ellers i amerikansk filmindustri.
Et yndet grep i kinoens tidlige dager
La oss spole tilbake til tiden etter at filmen ble oppfunnet og kommersialisert. Tilbake til tiden like før vi møtte Nucky Thompson i Boardwalk Empire, tiden da Downton Abbey-beboerne levde sitt eksentriske liv på slutten av det store klasseskillet. Perioden 1910 og utover.
Cliffhangere ble et populært begrep i kinoens tidligere dager, hvor en film ble delt opp i kapitler og vist frem ukentlig. Hvert kapittel ble avsluttet med en cliffhanger. Noen var i nød, en hemmelighet ble avslørt eller noen døde overraskende. Vi har alle sett ulike utgaver. Sitrende spenning og nysgjerrighet sørget for at vi sto på tå hev. At vi ønsket mer. Måtte ha det. Bare måtte ha det.
Begrepet cliffhanger skal ha begynt å svirre i 1937, over 60 år etter boken til Hardy. Begrepet ble brukt i forbindelse med filmindustrien og filmsuksesser som Zorro og Dick Tracy, selv om fenomenet i seg selv hadde foregått noen tiår tidligere. Det hadde endelig fått en merkelapp og filmen The Perils Of Pauline (1914) er av flere utpekt som opphavet. I den ble protagonisten hengende fra en klippe – bokstavelig talt. Han kom seg ned og det var først der ‘cliff-hanger’ inntraff.
Cliffhangeren kom etter hvert også til TV-serier. Her var britene ute før amerikanerne, med Doctor Who, en serie som har pågått siden 1963. I USA foretrakk man primært at serier kunne sees i tilfeldig rekkefølge, slik at seeren ikke falt av om man gikk glipp av en episode. Dette var før man hadde opptaksmuligheter eller Internettt. En TV-serie på 20 episoder var ikke en historie delt opp i 20, det var 20 isolerte historier satt til samme univers og som involverte de samme rollefigurene (Tenk Bonanza). Annonsekanalene dominerte i Amerika, mens det var statlige BBC som regjerte i Storbritannia, så det at britene og amerikanerne hadde forskjellig tilnærming kan skyldes at kringkastingspolitikken var en annen.
Der cliffhangere i dag benyttes for å holde på seere, var situasjonen en helt annen den gang. Frykten for å miste seere medførte at cliffhangere ble mer sparsommelig brukt av amerikanerne. Målet var den samme som dagens, men virkemiddelet var et annet. Forklaringen lå i at det var en annen tid, med helt andre seervaner og teknologiske forutsetninger.
Først utover 70- og 80-tallet kom opptaksmaskiner som VHS og Betamax, slik at seere kunne ta opp. Flere kanaler kom også, som ga de ulike nettverkene økt mulighet til å vise repriser grunnet økt sendeflate. Det ble ikke like kritisk om en seer gikk glipp av en episode. Føljetongen kunne, til en viss grad, gjøre litt comeback. I dag har vi strømming og betalingskanaler som viser mengder med repriser og har egne DVR/opptaksmuligheter. Alt dette påvirker fortellerformatet, og mest markant der er Netflix og deres bingeformat. Mer om det senere.
En egen kunstart
Bruken av cliffhangere har gitt oss flere minnerike klisjéer som gjerne også benyttes i filmer som rent dramaturgisk grep. Helten som henger på kanten av klippen, med skurken over seg, er en gjenganger. En av de mest minnerike er fra Batman, en gotisk-inspirert utgave fra Tim Burton (eller Mufasa og Skar).
I tillegg til å skape spenning kan det være Burton her også ga en liten hyllest til Batman-serien fra 60-tallet. Selv om serien fulgte gjeldende norm med å ha en historie per episode, tok den en vri. Der ble hver episode avsluttet med en bit av neste episodes første akt, så selv om Batman og Robin løste ukens trussel ble seeren alt invitert inn i neste før rulleteksten kom, og man måtte vente en ekstra uke.
Men hvorfor begynte serier med dette fenomenet? Trolig kan reklamepauser ta noe av skylden. Til manusforfatteres stadige irritasjon måtte episoder tilpasses etter et økende antall reklamepauser. Og hva bedre for å sikre at man blir sittende gjennom reklamene enn en liten cliffhanger rett før? Fortellergrepet ble ikke bare viktig for å holde på seeren fra uke til uke, den var også viktig for å forhindre at seeren «zappet» videre. Cliffhangeren var altså ikke «totalforbudt» hos amerikanerne, den ble anvendt for å lokke seere videre til neste del av episoden.
Snart ble det også et viktig tiltak, som i The Walking Dead, for å holde seerens interesse i den flere måneder lange pausen mellom sesonger. På 80-tallet kom den største suksessen av de alle: Dallas.
«Hvem skjøt J.R.?»
For historiefortellere er cliffhangeren for cocktail å regne. Den sørger for spenning, skaper engasjement og drar inn flere seere/lesere. Markedsverdien er en ekstra bonus. Noe 80-tallsserien Dallas er et av de fremste eksemplene på.
«Det sies at folket var mer opptatt av hvem som stod bak drapsforsøket på J.R. enn de var av presidentkampen.»
For da J.R. Ewing i 1980 ble skutt i tredje sesongs siste episode var det ikke bare dette høydepunkt i serien som risikerte å få fansen til å få hjerteinfarkt. Det var også en markedsfører sin våte drøm. Det sies at folket var mer opptatt av hvem som stod bak enn de var av presidentkampen.
«Hvem skjøt J.R.?» ble en markedsføringsfrase som gikk som pesten, suksessen var så overveldende at selv Don Draper ville blitt imponert. I flere måneder måtte fansen, som den gang ikke hadde Internettt og kunne lete seg ihjel etter spoilere, gå rundt og spekulere og lure på hva som skjedde.
Ikke nok med det, selskapet CBS var ikke frekkere enn at de lot mysteriet fortsette i ytterligere fire episoder. Såpeserien fikk dermed sitt eget Agatha Christie-inspirert mysterium også. Episoden «Who Done It?» endte opp som datidens mest sette med et estimert seertall på 83 millioner (!) mennesker. I dag regnes en serie som storsuksess om den oppnår 15 millioner på en lignende kanal. En enorm bragd.
Cliffhangere ble utbredt, spesielt i dagligdagse såpesierer. Passende nok var Soap, en serie som var en parodi på sjangeren, en av de første seriene som innførte cliffhanger for å avslutte en hel sesong, før Dallas benyttet det. Tidligere hadde det vært nok å lokke til neste uke, nå ble det også viktig å lokke seeren tilbake flere måneder senere. Her hjemme ble bryllups-blodbadet i Dynastiet det store sjokket lenge før Game of Thrones kunne friste med sitt Red Wedding.
På kinolerretet tok Star Wars en sjokkerende og mørk vending med cliffhangere på slutten av Star Wars V: The Empire Strikes Back. Det tok helt av.
På slutten av 80-tallet og starten av 90-tallet var det Star Trek: The Next Generation som briljerte med sin «fortsettelse følger». Siste episode i hver sesong og første i neste fungerte som en dobbelt-episode, og spesielt fortellingen i dobbeltepisoden The Best of Both Worlds er ansett som et høydepunkt. Dette var helt normalt, cliffhanger-episoden endte på TV Guide’s liste over tidenes mest minnerike øyeblikk og ble belønnet med et par Emmyer.
Både publikum og bransjen selv var fullstendig klar over at fenomenet ikke bare hadde som formål å skape gode historier. En av de mer minnerike cliffhangerne var i Sledge Hammer, som like godt tok livet av alle, i en atombombe-eksplosjon. En klar satire av cliffhangerens dominerende posisjon.
Med søksmål til forsvar av cliffhanger
Med cliffhangerens lange historie kan kritikken The Walking Dead opplever nå, 20-30 år senere, virke formålsløs. For det er da del av opplevelsen?
Det var ikke lignende irritasjon å spore i Lost, eller selv den stadig svakere True Blood, to av seriene som hyppigst benyttet seg av cliffhengere det siste tiåret.
Svaret er nok ikke så enkelt. For endel av The Walking Dead-fansen føltes dette som et billig triks, som å bli snytt for noe de var lovet i flere uker opp mot episoden. For seerne var fullstendig klar over at noen kom til å dø, hele markedsføringen opp mot episoden bygget på nettopp dette. Vi skulle endelig få se en av de mer sjokkerende scenene fra tegneserien som TV-serien er bygget på. Spenningen var knyttet til hvem som strøk med.
For serien var dette nummer to av massive cliffhangere i løpet av sesongen. Den fulgte altså opp en av de minst vellykkede cliffhangere fra tidligere i sesongen, da en av protagonistene muligens ble drept, bare for å på forutsigbart vis dukke opp igjen flere episoder senere. En twist som fort ble avslørt på nett og følgelig ble harselert med. For mange var det utenkelig at The Walking Dead ville avslutte med enda en stor cliffhanger, og flere begynte å mistenke markedsføringsavdelingen eller manusforfatterne som styrte showet.
Det ble hevdet grepet var bakstreversk og gammeldags. Sinnet lot ikke vente på seg. Det var opprop og lovnader om boikott. Grunnet en cliffhanger i en TV-serie. Sett litt på avstand virker det surrealistisk. Som en av vår tids største tilfeller av first-world-problems. Kanskje slo hele situasjonen tilbake på AMC. Kanskje er det hele bare starten på en endring i seerens krav og forventninger.
Nettopp Internetts inntog er en faktor som begynner å gjøre seg bemerket. Mens det i Dallas kun var fem personer som holdt på hemmeligheten om hva som skjedde videre og snakket ble overlatt til bygdeprat, radio og talkshow på TV, skal det ikke mer enn et mobilfoto og to tastetrykk fra en enkelt sjel i dag for avsløringen er ute. Folk har for vane å diskutere på nett og kan enklere koordinere, følge med på hvor skuespillere befinner seg og avsløre det hele.
Noe det godt kan være alt har skjedd i tilfellet The Walking Dead. AMC gikk hardt til verks med trusler om søksmål mot en spoilerside og hele PR-kampanjen ble mer negativt ladet. De ville ikke ha noe av at noen ødela markedsføringskampanjen. «Ja, gjerne diskuter situasjonen, men ikke våg å spoile noe» var et budskap ladet med dobbeltmoral. Skuespillere gikk hardt ut og både latterliggjorde og kritiserte dem som forsøkte å avsløre hvem som var blitt drept. En konflikt mellom fans og AMC brygget.
Når serien nå er tilbake kan vi alle -endelig- se om vi syns cliffhangeren var verdt det. Skal vi tro produsent Greg Nicotero vil seerne innse at det var en suksess.
– Det var en instinktiv reaksjon på cliffhangeren for noen. Jeg tror at etter at sjokket ga seg, etter rundt to uker, var responsen jeg fikk at folk syntes det var den beste episoden som noensinne har vært produsert, sa han nylig i et intervju.
Teknologisk utvikling påvirker format
Mens cliffhangere er blitt enklere å gjennomføre nettopp fordi det nå er lettere å følge med på serier kontra tiden da grepet var fryktet i amerikansk fjernsyn, har nå den teknologiske utviklingen medført at det blir mer uglesett. Det er vanskelig å holde noe hemmelig etter at Internettt kom. Betalingskanaler har alt gitt oss serier hvor manusforfattere ikke behøver «skrive rundt reklamer» med tilhørende reklame-cliffhangere.
Binge-formatet til Netflix og Amazon gir nye vaner og forventninger, annonsefrie kanaler som HBO – som også forbyr produktplassering – har også gitt alternative historieformat kontra annonsekanalene. En seer i 2016 er ikke nødvendigvis like tålmodig som en Lost-seer i 2005 og med stadig flere historier som ikke er skrevet av hensyn til reklamepauser, kan det også skape et klarere skille.
Internettt gir også mulighet til å rase mer i takt med hverandre. Sinte bloggere, opphetede kommentarfelt og stadig bedre muligheter for seerne å si sin mening, gjør sitt for å nå frem til fler. Da Sherlock serverte en av de mest vellykkede cliffhangerne, hvor Sherlock Holmes tilsynelatende falt til sin død, ble flere av fansens teorier blant annet skrevet inn i neste sesong. I to år måtte fansen vente, og de virket å storkose seg med spekuleringen. Meta-innholdet var dermed en realitet.
For Michael Cudlitz var ikke raseriet nødvendigvis noe han så på som negativt etter The Walking Dead-cliffhangeren.
– Vi beveget fansen følelsesmessig til det punkt hvor de ble opprørt, utdypet han. At fansen ble provosert plager ikke skuespillerne. De vet det er en del av gamet.
Netflix-modellen: Endrer den egentlig noe?
Reaksjonen til fansen kunne blitt tolket som at kursen er skiftende. Noe av utviklingen på området kan tilskrives binge-fenomenet. Vi har blitt et mer utålmodig publikum, vant til å få hele sesonger servert på sølvfat. Gjerne frist oss med cliffhanger, så lenge vi kan se neste episode med en gang. The Walking Dead valgte å la oss vente i måneder. Det samme gjorde Game of Thrones, som lot seeren vente nærmere et år da en av sine protagonister ble knivstukket i forrige sesongs siste episode. En cliffhanger hentet rett fra bøkene og hvor leseren har ventet i flere år på å få se utfallet av, da forfatter George R.R. Martin fortsatt har til gode å bli ferdig med neste bok. Også der ble det murret litt.
Det har vært uttalelser fra både serieskapere og Netflix-sjefer om at deres binge-modell frigjør manusforfatterne fra «billige grep» som cliffhangere og behovet for å skrive historier tilpasset reklamepauser.
Som har vært et poeng. Binge-modellen har gitt nye fortellerformater og videreutviklet serier.
Vi ser flere tilfeller av dette i den stadig voksende mengden Netflix- og Amazon-serier. Samtidig er Netflix sin største hit fra i år, Stranger Things, en serie som ble avsluttet nettopp med ikke bare en, men flere cliffhangere. Enkelte episoder, blant annet av Daredevil, har også rundet av med dette tradisjonelle grepet. Det vitner om at selv historiefortellere med friere tøyler gjerne omfavner dette. Selv hos Netflix er det lite som tyder på at fortellergrepet er på vei ut med det første.
Tross ny teknologi, nye seervaner og innhold skrevet mer mot et betalende publikum fremfor hensynt til annonser og i en tid hvor det blir mer og mer kamp om vår oppmerksomhet, er det lite som tilsier at cliffhangere vil bli et fortellergrep som vil bli uglesett med det aller første. Til det er «Peak-TV» konkurransen for tøff og de vellykkede cliffhanger-tilfellene for mange.
Når selv The Walking Dead, som regjerer på seertoppen, ser sitt snitt til å benytte seg av et århundre-gammelt knep, som i sin tid var ment å få folk til å gå ukentlig på kino, da er det en klar indikasjon på at cliffhangere vil forbli noe vi både vil elske og hate i lang tid fremover.
Med mindre balltreet Lucille ikke bare er starten på slutten for noen i The Walking Dead. Kanskje det også er starten på slutten for cliffhangeren. Enn så lenge holder den et fast grep om kanten. Vil den falle?
Og det spørsmålet er vel best å avslutte med «fortsettelse følger».
