Hvor langt er de villig til å gå? var spørsmålet forrige gang. Et spørsmål som ble ubønnhørlig besvart i Mammon-finalen, som avslørte at selv de døde ikke er skyldfri. Som alltid i et recap, her er det flust med spoilere!

Statsminister Woll var ministeren som var avbildet i møte med korrupte kinesere. Dette var en avsløring jeg ikke så komme. I det hele tatt. Bravo Mammon, bravo. Det forklarer effektivt de fleste logiske bristene som har plaget meg. Nå var han ikke helt uten mistanke i starten (Woll viste tendenser til hvor langt han var villig til å gå i andre episode med lekkasjen av sitt eget intervju), men han forsvant effektivt fra paranoia-radaren da han selv måtte bøte med livet.

La oss, gjennom samtalen mellom Hammern og Woll, se på hva som har utspilt seg i løpet av 8 episoder. En samtale ment å samle opp alle de løse trådene, et referat siden vi ikke har en Poirot tilstede for å samle sammen alle de mistenkte og effektivt forklare oss hva som har foregått. Jeg er, ærlig talt, fortsatt litt usikker på om jeg har fanget opp alt som foregikk. Men la oss gjøre et forsøk:

Den avslørende samtalen

«Utpressing. Har du ingen grenser? Du har ingenting. VG vil aldri trykke den svertekampanjen». Statsminister Woll var først rolig og behersket i møtet med trusselen om avsløring. Han hadde overvunnet så mye og aktet ikke å la en snusende journalist stå i hans vei. Dette handlet ikke om hans hemmelige sønn, slik vi seere ble villedet med midtveis. Dette handlet hele tiden om spionen i oljefondet og hvilken norsk minister som stod bak.

Mammon 2.08-1Men Hammern var ingen hvem som helst. Den ambisiøse journalistens kjennemerke var en forkjærlighet for konfrontasjoner, noe som ble forsterket gjennom sin nedlatende diskurs. «Homo hominus lupus fuckings est. Det vet du. Du skjønner hva som skjer her» sa han. Latinsk, engelsk og norsk i en og samme setning, det er nok en krevende jobb for vedkommende som korrekturleser hans arbeid.

«Du er her for å stoppe det vi prøver å få til. Vet du hvor mange vi hjelper?» Woll forsøkte å nå gjennom med resonnement. Skjøv de hjelpeløse foran seg. Målet som helliggjorde midlene.

Hammern bet ikke på. Woll blottla strupen, Hammern glefset til. «Jeg er her for å stoppe deg jeg. Har du ikke skjønt det? Bildet. Regjeringen din kommer til å gå til helvete når bildet fra Istanbul komer ut»

«Vær så snill a’. Dette fører ikke noe sted.» forsøkte en presset Woll å parere med. Han befant seg trengt inn i et hjørne. Hammern ga seg ikke. Blodtørstig og direkte, her handlet det om å få statsministeren til å utlevere seg selv for det skjulte kameraet.

«Det er deg som er på det bildet! Du må ha skjønt at jeg har visst det.»

«Jeg har ikke gjort noe for egen vinning. Jeg har gjort dette for landet. Ingen andre». Woll refererte til oljefondet og investeringsmulighetene som åpnet seg. Tenk tilbake på krangelen Ellen hadde på jobb i første episode, da det ble foreslått å trekke seg ut av Kina og satse på det japanske markedet. Noe hun kontant avviste, tross stortap for oljefondet. Med ett ga det hele litt mer mening.

Men i et demokrati behøves åpenhet. Hva Woll her har gjort er utilgivelig for Hammern. Journalisters jobb er å bringe til torgs samfunnsviktig informasjon som ellers ikke ville blitt kjent. Her var det litt av en godbit å selge på torget, for en som han nytter det ikke med statsministerens utilitaristiske resonnement. «Hvis du ikke har gjort dette for egen vinning, hvorfor er avtalen så jævlig hemmelig da?»

Woll skjønte at det ikke nyttet, han hadde ingen gode svar på det åpenbare. Han var en statsminister som tok loven i egne hender. Nå handlet det om kun en ting, å glefse tilbake. Angrep som beste forsvar. «Hør her din jævla kødd. Jeg tjente 20 ganger mer som næringslivsleder. Jeg tjener ingenting på dette. Det er for at oljefondet skal slippe til med dine og alle andres sparepenger. Jeg gjør ikke dette for meg»

Men Hammern så ingen frelser. Ingen nyanser eller formildende omstendigheter. Han så en landssviker. En folkevalgt som hevet seg over demokratiet og norsk lov. «Du har inngått en avtale med en kinesisk satan. Latt han få ha en spion i oljefondet for at den satan skal bli steinrik. Ja, du gjør dette her for å bli husket, men du har gjort deg selv til landssviker»

Iskalde fakta. Statsministerens verden var i ferd med å rase sammen.

«Det er det norske folk, som jeg som statsminister, har gitt en fremtid med dette» kjeftet han frem, hakket i platen var avslørende. Frelser-komplekset tydelig, hva Woll så i speilet var en mann som kunne tillate seg alt. Hammern så han for den han var.

«Hør på deg selv da? Det norske folk? Du har ført det norske folk bak lyset. Du har lurt det norske folk. Du har gjort noe straffbart og kriminelt og du visste om det hele tiden. Som fuckings folkevalgt.» Han var glad i «norwenglish» den godeste Hammern. Hadde vi ikke visst bedre kunne vi mistenkt språkrådet for å stå bak likvideringen.

«Vet du hvem spionen er? Ditt barns mor.» Den pressede ministeren spilte sitt siste desperate kort. Tilfeldighetene vil ha det til at Hammerns kjæreste, som forøvrig også har et forhold med seriens protagonist, var den nevnte spionen. Selv Star Wars-fans vil kunne syntes det ble litt vel mye tilfeldigheter.

Woll fortsatte, nå var det trusler som gjaldt. «Og dette er farlige mennesker. Du aner ikke… er du klar over hvor farlige de er? De er villige til å gjøre hva som helst fordi de blir henrettet av sin egen regjering om de blir tatt. De dreper. Gjør du noe så får damen din 21 års fengsel om hun er heldig. Hvis hun ikke blir drept»

«Truer du Ellen?» spurte Hammern, som nå avslørte sin svakhet. Han var naiv. Noe som til slutt kostet han livet. Woll, nå uten maske og falskhet, viste sitt sanne jeg og sa det som det var.

«Jeg gjør det jeg må og du krysser ikke meg. Jeg tipser PST om konen din!»

En sønderknust Amelia Woll var nå vitne til alt gjennom opptaket. Voldtatt, mistet en bror hun ikke visste om, moren tapt til sykdom og faren likvidert. Nå avslørt som sviker og villig til å true Ellen. Eller «ditt barns mor» som han ordla seg. Auda. Hvor er psykologen?

Mammon 2.08-3Han forklarte så hvor langt han var villig til å gå. «Jeg sier til kineserne at du holder på å gi ut en eller annen jævlig bok og da får vi se hva de folkene gj..»

«Du gjør ikke det. Du sender ikke folk i døden»

Jo, han gjorde nettopp det. Og signerte sin egen dødsdom i prosessen. For kreftene som styrte iscenesatte et komplott, hvor mistanke ble rettet både mot muslimske terrorister og høyre-ekstreme miljø. Passende nok hadde statsministeren en ukjent sønn som kunne innta syndebukk-rollen.

Woll avsluttet med å, nok en gang, påpeke hvor farlige bakmennene var. Han burde lyttet til sin egen advarsel.

«Dette er ikke Kina! Jeg trodde det var Kinas industriminister, men dette er korrupte mennesker og de blir henrettet av sin egen regjering om de blir tatt. Disse menneskene hjelper oljefondet»

En påpeking som er grei å slenge inn, så unngår Kina å innføre boikott av Norge fordi vi gjorde de til slemminger i statskanalens dramasatsing. Det avslørte også at Woll nok ikke helt visste hvem han hadde med å gjøre. Det var ikke Kina. Bare korrupte kinesere.

Eller? For dette var da forvirrende å holde orden på. Men sluttresultatet er enklere å forholde seg til, her ser man konsekvensen av et nådeløst spill.

Den komplette tragedie

Den greske tragedien er komplett. Amelia har mistet sin far, sin ukjente bror og trolig sin politiske karriere. For ikke å snakke om sinnstilstand. Peter har mistet sin elsker og sin beste venn. En ung jente er uten mor og far. Ulrichsens politiske karriere er i ruiner, hans kone er døende og han har brutt av med sin elsker. To journalister er myrdet og det norske folk forrådet. Alle man kan se på som «helter» har endt opp i en verre situasjon enn der de startet. Men om ikke annet har sannheten satt dem fri…

Dette er, kanskje uten sidestykke, den mest kyniske og nådeløse slutten på en serie jeg har sett. Den ubarmhjertige portretteringen av hva tørsten etter makt og hvilke grenser man er villig til å viske ut for å tilfredsstille behovet. Det er langt unna det tradisjonelle krim-mysteriet, spesielt det britene leverer oss, hvor vi får en form for lykkelig og moraliserende slutt. Her skildres en nådeløs verden hvor ideal, måtehold og prinsipper viker for begjær, gudekompleks og grådighet.

Det har også vært en øvelse i det berømte skinnet som bedrar. Ser man bort fra Peter var de fleste for det meste en annen enn hva førsteinntrykket indikerte. Hammern var den dyktige journalisten, «helten» som ble drept. Frank Mathiesen var den som slurvet og var blind for sannheten. Ulrichsen var maktsyk, men også den mest «redelige» politikeren av de involverte. Dessverre var han blitt fanget av sitt eget raseri og frustrasjon over å være evig nummer to. Statsminister Woll var den slue. Sjarmerende og likandes på utsiden, men villig til å ofre alt og begå grusomheter for å få viljen sin. Kunnskapministeren var den omtenksomme familiemannen som viste seg som både voldtektsmann og maktsyk.

Heldigvis hadde vi IT-duden. Han løste det meste uten å forlate kontorlokalene. Journalister som klager over å måtte lære seg IT og databasespørringer burde ta seg en bolle.

Med det er Mammon over. Jeg ønsker å takke dere lesere som har fulgt recappene og håper dere slår følge i kommende serier vi vil føle mer i dybden. Gi gjerne en lyd i kommentarfeltet om hva du syntes om Mammon-finalen.

Ellers

  • Ingar Helge Gimle har vært strålende. Han har, helt siden Hotel Cæsar-rollen sin for evigheter siden, vært en skuespiller som markerte seg. Men her var det på et høyere nivå enn tidligere, det har vært en fryd å se hva han har fått til.
  • Isolert sett den mest spennende episoden. Det var en rytme og intensitet som ga nødvendig innlevelse. Det var også herlige scener, spesielt da Ulrichsen var på ferde. Møtet mellom han og kunnskapministeren var en godbit.
  • Skal jeg sammenligne med noe må det være med første sesong av 24, selv om det er nok av ulikheter. Spioner, muldvarper og tragisk utfall for helten.
  • Sesongen sett under ett led av den velkjente «drikke av en brannslange»-metaforen. Litt for mye fokus på å villede fremfor å formidle? Historiene ble også litt vel absurde, spesielt statsministerens hemmelige sønn og alt som foregikk der.
  • Å se denne historien utelukkende fra Ellens synspunkt kunne vært spennende. Hun har vært trengt opp i et hjørne og forsøkt å sjonglere kinesere, statsministeren, mannen og elskeren. Samtidig som hun hadde en datter å ivareta.
  • Peters rolle i det hele har vært ganske uortodoks. Han har blitt lurt trill rundt, men avslutter i det minste på topp. Kjærlighet gjør blind, spesielt for globale konspirasjoner.
  • I sesong 1 het en av rollefigurene Tom Lied. Han løy. I sesong 2 het statministeren Michael Woll. Han forårsaket vold. Aner ikke om det navnespillet var tilfeldig eller tiltenkt.
  • «Til og med sporten, hvis de trengs». Auda sporten, auda.

[poll id=»48″]

Sjekk alt vi har om Mammon her.

8 KOMMENTARER

  1. Bra finale, meget bra faktisk, spesielt sidan midtepisodane har vore ganske ræva eigentlig. Det eg savnar er meir kjøtt på beinet. Dette er bra spenning, men ganske overflatisk. Dei kinesiske skurkane er ganske eindimensjonale. Drapstalet i serien er for høgt. Kvifor dei ulike personane blir drept får ingen annan forklaring enn at dei veit for mykje. Terskelen for drap er vanvittig låg.

    Kva med Ellen? Ho har vore med i eit eller anna sidan ho var 19 år, men kva er no det? Ho seier jo at ho trudde dei hadde gode intensjonar og at det handla om rettferdigheit eller noko slik. Ho er faktisk PST-agent, men er samstundes agent for ein utenlandsk organisasjon, men dette blir vi ikkje forklart noko som helst om. Det vi ser er kun eindimensjonale skurkar. Når ein bruker dobbelagent som plotmekanisme, så bør ein redgjøre for personens motivasjon, her er det null om det. Stakkars Ellen, eg trur eg kunne hatt meir sympati for henne viss eg hadde fått vite meir.

    Kvifor har Hammeren ei kone nr 2 ? Totalt overflødig. Men verst var vel nevø / son til Woll som var fullstendig sidespor over nesten 2 episodar. Også mykje surr rundt Mathiesen, som burde ha vore drept 3 gangar ( eg er misnøgd med låg drapsterskel, men når dei først har låg drapsterskel så burde han ha gått fort unna ). Istanbul – scenene var god spenning, men toler vel ikkje så godt å bli ettergått i sømmane.

    Men… siste-episoden er smart og tek for seg dei viktigaste trådane og strikkar dei saman. At Woll er på bildet var vel ikkje så overraskande. At Woll var ein person som var villig til å gjere tvilsomme ting for å oppnå noko bra, var jo godt etablert i serien. Han var heilt klart ein konsekvens-etikar. Men eg forventa likevel ein annan skurk, for.eks justisen, men dette rett og slett pga implikasjonane dette får for stakkars-stakkars Amelia.

    Skjebnen til Amelia er virkelig vond. Den er så vond at eg ikkje trudde at dei ville la det skje. Men måten det skjer på er virkelig god. Takka vere Gimle og Danielsen-Lie som er skikkelig gode i siste episode, og ditto godt skrevne scener.

  2. Bra finale, meget bra faktisk, spesielt sidan midtepisodane har vore ganske ræva eigentlig. Det eg savnar er meir kjøtt på beinet. Dette er bra spenning, men ganske overflatisk. Dei kinesiske skurkane er ganske eindimensjonale. Drapstalet i serien er for høgt. Kvifor dei ulike personane blir drept får ingen annan forklaring enn at dei veit for mykje. Terskelen for drap er vanvittig låg.

    Kva med Ellen? Ho har vore med i eit eller anna sidan ho var 19 år, men kva er no det? Ho seier jo at ho trudde dei hadde gode intensjonar og at det handla om rettferdigheit eller noko slik. Ho er faktisk PST-agent, men er samstundes agent for ein utenlandsk organisasjon, men dette blir vi ikkje forklart noko som helst om. Det vi ser er kun eindimensjonale skurkar. Når ein bruker dobbelagent som plotmekanisme, så bør ein redgjøre for personens motivasjon, her er det null om det. Stakkars Ellen, eg trur eg kunne hatt meir sympati for henne viss eg hadde fått vite meir.

    Kvifor har Hammeren ei kone nr 2 ? Totalt overflødig. Men verst var vel nevø / son til Woll som var fullstendig sidespor over nesten 2 episodar. Også mykje surr rundt Mathiesen, som burde ha vore drept 3 gangar ( eg er misnøgd med låg drapsterskel, men når dei først har låg drapsterskel så burde han ha gått fort unna ). Istanbul – scenene var god spenning, men toler vel ikkje så godt å bli ettergått i sømmane.

    Men… siste-episoden er smart og tek for seg dei viktigaste trådane og strikkar dei saman. At Woll er på bildet var vel ikkje så overraskande. At Woll var ein person som var villig til å gjere tvilsomme ting for å oppnå noko bra, var jo godt etablert i serien. Han var heilt klart ein konsekvens-etikar. Men eg forventa likevel ein annan skurk, for.eks justisen, men dette rett og slett pga implikasjonane dette får for stakkars-stakkars Amelia.

    Skjebnen til Amelia er virkelig vond. Den er så vond at eg ikkje trudde at dei ville la det skje. Men måten det skjer på er virkelig god. Takka vere Gimle og Danielsen-Lie som er skikkelig gode i siste episode, og ditto godt skrevne scener.

  3. Takk for fine recaps. Syns det er spennende lese slike vurderinger underveis. Fikk først sett siste to episode nå nylig, så har måttet holde meg unna spoilere en god stund 🙂
    Det jeg først og fremst ikke helt har forstått er hvorfor Woll ble drept. Var ikke han i samarbeid med asiatene? Han ville jo ikke tjene på å avsløre de, hvorfor var han da en trussel?
    Syns uansett totalt sett at mammon sesong 2 var et stort steg i riktig retning i forhold til sesong 1, tommel opp.

    • Hei!

      Han ble drept fordi hans samarbeidspartnere var redd for å bli avslørt, de iverksatte «backup-plan» som involverte å gi skylden til hans hemmelige sønn. Manusforfatter har forklart litt mer om dette i en FAQ-artikkel på NRK.no.

      • Takk for svar. Mange har klaget på hele greine rundt sønnen. Jeg syns dog at hvordan de brukte de ulike brikkene til å utføre planen om å gi skylden på sønnen var god nok i seg selv. Men å drepe en statsminister for å skjule en annen forbrytelse, det virker ut som alt annet enn en god plan, jeg kjøper den ikke 🙂

  4. Takk for fine recaps. Syns det er spennende lese slike vurderinger underveis. Fikk først sett siste to episode nå nylig, så har måttet holde meg unna spoilere en god stund 🙂
    Det jeg først og fremst ikke helt har forstått er hvorfor Woll ble drept. Var ikke han i samarbeid med asiatene? Han ville jo ikke tjene på å avsløre de, hvorfor var han da en trussel?
    Syns uansett totalt sett at mammon sesong 2 var et stort steg i riktig retning i forhold til sesong 1, tommel opp.

    • Hei!

      Han ble drept fordi hans samarbeidspartnere var redd for å bli avslørt, de iverksatte «backup-plan» som involverte å gi skylden til hans hemmelige sønn. Manusforfatter har forklart litt mer om dette i en FAQ-artikkel på NRK.no.

      • Takk for svar. Mange har klaget på hele greine rundt sønnen. Jeg syns dog at hvordan de brukte de ulike brikkene til å utføre planen om å gi skylden på sønnen var god nok i seg selv. Men å drepe en statsminister for å skjule en annen forbrytelse, det virker ut som alt annet enn en god plan, jeg kjøper den ikke 🙂

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here