Vi er klar for nok et recap, pass opp for spoilers!

Ok, dette har skjedd. Tror jeg, for her er det mange bevegelige brikker: Hammern ble drept fordi han var på sporet av at vår danske dynamitt var spion i oljefondet. Statsministeren ble myrdet fordi, vel, å stoppe Yggdrasil? Jeg er ikke helt klar på den der enda, fordi det er noen logiske brister her. Ble han tipset om spionen? Frank ble myrdet fordi han var på sporet. Statsministerens ukjente sønn ble drept for å gi høyre-ekstremt miljø skylden for statsministerdrapet. Henger du med? Ok, videre har kulturministeren voldtatt statsministerens datter, mens Ulrichsens minion har forsøkt å bruke dette for å tvinge henne til å støtte sjefen sin. Peters rolle i det hele ser ut til å være den rundlurte.

Er Mammon, i likhet med Okkupert, en serie som dyrker det norske «mindreverdighetskomplekset»? Et forsøk på å vise at Norge er relevant, tross at vi i den store globale sammenheng gjerne er som et snøfnugg i en vinterstorm? Mens TV-serien Okkupert la ned innsats for å vise at vi er viktig grunnet olje- og gasskraft, er det her et litt mer finurlig og nytenkende interessepunkt for makt: Oljefondet. Oppe i det hele har vi Woll, som i Nansen-ånden ønsket å sprenge grenser og drømme stort. Noe som ser ut til at fikk både han og andre drept av dansk dynamitts korrupte internasjonale organisasjon. Eller er det en av de gjenlevende politiske aktørene som virkelig står bak alt dette her?

Det passer for øvrig godt med norsk historie, for vi er ikke et uvesentlig land. For alle snøfnugg teller. Jan Egeland elsker jo å skrive om hvordan enkeltpersoner kan endre alt, noe som gjenspeiler seg i dramasatsingen vår. Her ender mysteriet bak et enkelt drap å ende opp som en storstilt konspirasjon med internasjonale ringvirkninger. Til sterk kontrast til endel amerikansk drama, fra Twin Peaks til Fargo, hvor man gjerne fokuserer mer på enkeltbyer eller lokalmiljø. Har man alt verdensherredømme er det kanskje mer fascinerende å skalere ned, mens norsk drama gjerne skalerer opp. Det er Nansen-ånden i beste velgående, også blant våre fantasifulle manusforfattere og serieskapere. Eller hva?

Norges evne til å til stadighet balansere mellom ulike maktkonstellasjoner har vært forunderlig og tidvis hodebry for politikere. Utrolig nok er den sjeldent blitt brukt til dramatisering. Bestekompis med USA i vest, men ikke uten at et av partiene fra forrige regjering påpekte at de mente amerikanerne var den største trusselen mot verdensfreden. I sør har vi EU som vi ikke vil være med i, men gjerne være kompis med via EØS. I øst har vi russerne som vi gjerne kan le av, men som sikkert ville feid over oss for tiår siden om ikke USA og NATO rettet pekefinger (TV-serien Okkupert fantaserte om hva som skjer når det ikke lenger er tilfellet). Nord? Vel der har vi et smeltende isøde med haugevis av verdier som vi stadig kjekler om, hvor delelinjen i Barentshavet lenge var hodebry før avtalen ble permanent for få år siden. Som nasjon har vi ikke hatt råd til å falle noen av aktørene i unåde. Det er nok av interessepunkt man kan bruke som utgangspunkt i en fantasifull thriller, men Mammon finner en ny vri.

For i Mammon er det oljefondet som virker å være midtpunktet for en thriller av forviklinger. Russere, EU og amerikanere er gammelt nytt, her er det på tide å yppe med kineserne. «Men det har ingenting med fredsprisen å gjøre» blir vi fortalt. Bare for å minne oss på nok et norsk leketøy for å få oppmerksomhet utenfra. Det som først hintet til muslimsk terror eller høyre-ekstreme krefter har nå for alvor bragt inn internasjonale interesser som hovedmistenkt. Vel vitende om at dette er Mammon og at alt kan snu 180 grader i siste episode. Hvis ikke er jo også faren stor for at dette går over hodet på mange.

At den danske dynamitten var en essensiell brikke i alt som foregår har det blitt servert nok av spor om, alt fra første episode. Helt ut av det blå kommer dette ikke. Noe som vi har vært innom i de ulike recappene. Den enkle katalysatoren til det hele er Hammern som fant ut at noe var på ferde. Jeg klør meg litt i hodet over hvorfor han møtte statsminister Woll hvis han visste dette, jeg skulle tro han hadde mer enn nok med avsløringen om sønnen. Hva skjedde på det møtet egentlig? Den ene avledningsmanøveren etter den andre har blitt servert, det er klassiske thriller-triks som sørger for at seerne blir for opptatt med hva som lyses opp, fremfor hva som foregår i skyggepartiene.

Selv om flere av aktørene er blitt avslørt, gjenstår fortsatt toppen av den kriminelle næringskjeden. Statminister-minion var ingen voldteksmann, som erfarne seere nok for lengst tippet seg til da det ville blitt for innlysende. Kunnskapsministeren fremstod som en frelser, men viser seg å være et rasshøl av uante dimensjoner. Ulrichsens rolle er ikke helt avklart, men han kan faktisk ende opp som en av «heltene». Seriens mest interessante rollefigur er han i hvert fall, med nok av lag og kompleksitet. Hans elsker, eller eks-elsker fra nå av, er som ventet en med tilsynelatende lyssky aktiviteter, sjef for Norges nest største bank.

Annonse

Etter syvende episode av Mammon har alt om er typisk norsk blitt injisert. Om landet vårt er viktig? Selvfølgelig er vi det, for her har oljefondet blitt infiltrert med mistanke om kinesere som står bak. Det er i hvert fall en fin illusjon vi nordmenn kan leke oss med i vår ukentlige norske virkelighetsflukt. Litt kult er det jo? Imens har en manns drøm om å gjøre kunnskap til infrastruktur blitt forsøkt stoppet med alle midler av de uante krefter, hvor makt, intriger og politikk står i veien for utvikling. Finanseliten og maktkåte ser ut til å være big-baddies hvor en av verstingene, med fornøyelig ironi, sang Kumbaya i forrige episode.

Nå skal alt nøstes sammen og enda gjenstår det å avsløre hvem som er toppen av den kriminelle næringskjeden. Her er jeg fullstendig blank. Skal jeg tippe ville jeg sagt justisministeren spiller en rolle, fordi absolutt ingenting peker mot henne. Men hvis det er tilfellet gir jeg opp. Jeg trøster meg med at dansken har vært til stede på paranoia-radaren min fra dag en. Men det er umulig å vite hvem som er den største skurken, akkurat nå er det best å best å bare lene seg tilbake og se hvordan det hele utspiller seg. Men at Mammon i essens handler om å minne verden om at Norge er viktig, det virker innlysende. Eventuelt kan det sees på som finurlig kritikk av den norske Nansen-ånden, hvor vi alle drømmer stort og er villig til å gjøre alt for å nå målet. Noe vi så nok av tilfeller av i denne episoden.

Ellers:

  • Hele avhørsteknikken av Peter er velbrukt i spiondrama, blant annet i 24 og The Blacklist. Normalt er det skurkene som ble utsatt for det, denne gangen helten – som falt for den. Men Peter har bevist at han ikke akkurat er den skarpeste kniven i skuffen denne sesongen og er blitt lurt fra første stund.
  • Iren som spilte i denne episoden heter Michael McElhatton, han er mest kjent som den gjennomførte ondskapsfulle Roose Bolton i Game Of Thrones.

[poll id=»47″]

Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer