Markeringsbehovet var tema i en episode som leverte drama fra øverste hylle. Piratene hadde en intern pissekonkurranse og samlet handlet det om å vise felles front mot en trussel som gjør seg til kjenne i horisonten. Imens dro Flint og Silver på «fisketur».
Black Sails fornekter seg ikke og fortsetter sin ubarmhjertige ferd som den beste serien alt for få ser på. Etter den spektakulære starten var det å forvente at serien roet ned og begynte oppbyggingen mot det som er ventet å bli sesongens klimaks. Noe den på sett og vis gjorde med XXI, en episode designet for å bygge opp forventninger. Det jeg ikke hadde forventet var at episoden maktet å gjøre en knallgod serie enda bedre.
Tidspresset gjør sin entre i episoden. Walrus-besetningen risikerer å tørste ihjel, piratjegeren Woodes Rogers avslører en tidsfrist på 8 uker før spanjolene vil ta saken i egne hender, mens det for beboerne på Nassau haster med å få opp et forsvar når de får nyss i at en britisk flåte er på vei. Med til stedeværelsen av en tikkende klokke blir oppbyggingen langt mer spennende og underholdende. Det blir en katalysator som fremprovoserer et oppgjør mellom Flint og Silver, tvinger Rackham til å markere seg og gir Blackbeard en mulighet til å overtale Vane. Manusarbeidet er over all forventning og dramaet man får ut av det er til å gni seg i hendene av. For en intensitet!
Det hjelper også med formidable skuespillerprestasjoner. Luke Arnold har hatt litt av en ferd som den kjedelige John Silver i sesong 1, til den komplekse og engasjerende rollefiguren vi nå følger. Samspillet med Toby Stephens (Flint) er en fryd, et arbeid de la ned grunnarbeidet for i sesong 2. John Silver vil ende opp som, i følge hans fremtidige versjon, den eneste mannen Flint fryktet. Her ser vi endelig litt av av den ferden, da en presset Silver markerer seg ved å avsløre hvordan han lurte sin kaptein. Scenen er en nydelig en, hvor Flint kjøper forklaringen om hvorfor Silver ikke beholdt sin andel av skatten. Flint er selv utstøtt for å være den han er, når Silver beretter om sin frykt for å bli ansett som en invalid mann alle kan utnytte så vet han at de to har noe til felles. Det hjelper selvfølgelig også med litt haifiske for å bli kompiser. For en scene! Hvem kunne tro en rotur kunne bli så intens?
Tobey Stephens briljerer fullstendig som den nær sosiopatiske kapteinen. Flint er nå uten hemninger og behovet for en sterk motpart som kan gjenopprette en form for balanse er essensielt. Når han bryter sammen, gjemt bak en låst dør, gjenspeiler det hvilket fangenskap mannen nå er i. Han må spre frykt for å overleve, både overfor sivilisasjonen og sitt eget mannskap. Samtidig kan man spørre seg om det er samfunnet som har skapt han, dette er en mann uten særlig valg.
En annen overraskende prestasjon kom fra Toby Schmitz i rollen som Jack Rackham. For en transformasjon for rollefiguren som tidligere slet med å bli tatt alvorlig av sine likemenn. Han markerer seg og leverer en overbevisende tirade om hvorfor Nassau må beskyttes, koste hva det koste vil. Typisk nok, når han endelig ser ut til å ha tatt steget og funnet sin plass som en imponerende leder gjør Blackbeard (Ray Stevenson) sin entre. Som den slu taktikkeren han er ser han et behov og utnytter det til å manøvrere seg til makt.
Blackbeards samtale med Vane var et av flere høydepunkt. Vi har alt fått sett hans brutalitet, men med sitt enkle resonnement ble mannen menneskeliggjort. Ni koner og ingen sønn. Hans misjon er en enkel en, å sikre sitt ettermæle, hvor Vane kan fylle tomrommet som sønnen han aldri fikk. Hvem skulle tro Blackbeard var en slik sentimental kar, som drømmet at de kan seile avgårde inn i horisonten i en slags bisarr lykkelig slutt.
Seriens kvinner fikk ikke alt for mye å gjøre, men til gjengjeld var det kvalitet over hver sekund. Max og Anne har etter hvert fått er særdeles ærlig forhold, som nå kan gå mot veis ende. De fremstår begge som to av de smarteste personene på øyen, fanget i et spill de gjerne skulle vært foruten. Hvem lar seg ikke imponere over hvordan begrepet «hjem» her ble forklart? Verden kan gjerne være et jævlig sted, så lenge man har et hjem hvor man kan bli avlastet med trygge øyeblikk. «Let it be now, so we may not live in fear of it» var en av seriens mest fantastiske sitater. Hvorfor vente til klokken har telt ned, når man selv kan ta kontroll?
Slutten etterlater en tørst etter mer. Planen om å avskrekke invasjonsstyrken med «show of force» får seg en knekk, samtidig har Flints besetning snublet over en motstander i form av piratkledde innfødte på en ukjent øy. Mon tro hva som har skjedd med de forrige eierne av utstyret og klærne de bar på?
Hvor vil dette ende? Det er sjelden kost å se en serie forbedre seg for hver eneste episode. Spenningen rund forsvaret av Nassau minner meg om den episke sesongen av Sci-Fi serien Babylon 5, hvor romstasjonen må kjempe for uavhengighet i kampen mot en overveldende motstander. Det handler om å bli forstått, om å føle trygget og finne seg et hjem hvor man kan være seg selv. Alle har hver sin agenda, sine egne drømmer og motivasjon – som her fungerer både til å drive plottet og skape dynamikk som gjør serien til en sann fryd å følge.
Hvem vil kjempe sammen? Hvor vil lojaliteten lande for vårt komplekse rollegalleri? Hvem skal vi egentlig heie på? Jeg gleder meg til fortsettelsen.
