House of Cards er alt jeg håpet på og mer. Det er som om Shakespeare skulle laget TV-serie. 

Helt ærlig, jeg fryktet serien ville være for god til å være sann. Basert på en kritikerrost britisk serie (og bok), med Oscar-vinner Kevin Spacey i hovedrollen, Oscar-nominerte David Fincher i regissørstolen og med et ryktet budsjett på over en halv milliard kroner – det er formidabelt og ambisiøst. Legg til Netflix-sjefer som hypet det hele opp da jeg snakket med dem i fjor. Store forventninger blir skapt av slik.

I det jeg satt meg ned i kinosalen i Filmens Hus i Oslo var det nok av spørsmål jeg håpet å få svar på. Det er vel umulig å leve opp til slike forventninger? Ikke bare det, for med serier som Boss, Political Animals og Scandal – begynner jeg ikke bli litt mett på det hele? Nok en serie som ikke ser ut til å ha en eneste anstendig person blant sitt karaktergalleri, det er jeg vel lei?

Svaret på alle tre er «tydeligvis ikke», for etter to timer var nervøsitet og skepsis blitt avløst med beundring og glede. Jeg storkoste meg.

AMC og HBO tapte budkrigen om dette prosjektet og bør ergre seg grønn, for med sin første eksklusive serie ypper Netflix seg mot de beste. De vil med dette trolig bli regnet blant de beste.

For alt gjøres riktig i seriens to første episoder. Det narrative holder et stramt grep og fokuserer på hva det enn er Underwood planlagger, uten for mye forvirring. Det er mer strømlinjeformet enn eksempelvis Boss og uten forstyrrende melodrama. Finches gjør det han kan best i registolen, mens Spacey serverer en prestasjon som trollbinder, det skader ikke at hver bidige birolle er besatt av kjente ansikt. Hvordan Spacey klarer å uttrykke så mye ulikt med stort sett det samme ansiktsuttrykket gjennom to episoder er fortryllende.

En artig vri er at dette tunge og kyniske dramaet til stadighet bryter den fjerde veggen i god Shakespeare-stil. Det vil si at Underwood ser direkte i kamera og snakker til publikum. Han gjør dette med en herlig eleganse som tilfører sjarm og satire til et ellers blytungt og kynisk politisk drama. Det er her den virkelig skiller seg ut. Den utspekulerte politikeren bruker sjarm til å manipulere publikum. Herlig! Et grep som ikke er ukjent i filmer, men mer sjeldent i TV-serier (også originalen gjorde dette, men langt fra like morsomt og elegant utført). Det finurlige forholdet til konen Claire (Robin Wright) er forøvrig noe å glede seg til – for et særegent samspill.

Serien rir så absolutt på forakten folk har til presse og politikere. De to maktinnstansenes katt-og-mus-jakt er blitt vist før (til dels i Boss og The Wire), men det gjør ingenting. Dette er maktinstanser som kan gjøre alvorlig skade når enkeltsjelers personlige korrupsjon spiller inn – tematikken er derfor tidløs. Jeg tviler på det blir gjort mye arbeid i Stortinget og politiske redaksjoner i starten av februar før seriens 13 episoder er konsumert.

Netflix satser her på en serie som bryter mer etablerte sjangerkonvensjoner og lykkes med det. Det føles som om dette er de to første timene av en veldig lang kvalitetsfilm. Alt går på skinner for Underwood, selv etter to timer er ikke første akt over. Jeg er spent på om den i fortsettelsen makter å holde nivået oppe eller følger i originalens fotspor og blir litt mer usannsynlig når komplikasjoner oppstår for vår manipulerende politiker. Det kan kun spåmenn svare på, jeg gleder meg over at denne smakebiten var utsøkt.

Med mindre kvaliteten faller drastisk i de neste episodene er jeg ikke i tvil om at jeg ville sett hele sesongen i et jafs. Det er smålig irriterende å måtte vente til 1. februar for å få sett det hele. Jeg er sulten på mer – mye mer.