Nok et begivenhetsrikt serieår er unnagjort og det er på tide å oppsummere mine favoritter fra 2012.

Mange kjenner seg sikkert igjen, når jeg sier at tiden ikke alltid er min venn. Dessverre så er det derfor enkelte serier som ved årsslutt fremdeles står usett igjen. Disse er naturlig nok derfor ikke med på listen min. Dette gjelder blant annet Boardwalk Empire, The Good Wife, Parks and Recreation, Louie, Luck og Justified for å nevne noen. Jeg mistenker at flere av disse kunne ha blandet seg inn i årets rangering om jeg bare hadde hatt flere timer i døgnet…

Før jeg inviterer dere med på min nedtelling, så vil jeg gjerne si noen ord om hva jeg har lagt til grunn når jeg har satte opp denne rangeringen. Det har voldt meg mye hodebry – for hvordan sammenligner man egentlig Mad Men med The Vampire Diaries?

Mitt utgangspunkt for årets liste har derfor rett og slett vært hvilke serier som har underholdt meg mest. Jeg har prøvd å lytte til hjertet og ikke bare hjernen. Hjernen har en tendens til å helle mot kritikerroste dramaserier og fnyse av de mer lettbente seriene. Men med hjertet i fokus så har jeg klart å finne plass til opptil flere typisk «guilty pleasure-serier». Om de nådde helt opp til teten finner du ut ved å klikke deg gjennom galleriet under.

Det er mye artig å finne der ute – i mange tilfeller er det bare snakk om å stille seg inn på riktig frekvens før man gir seg i kast med den enkelte serien.  Lenge leve allsidigheten! Håper dere alle har hatt et flott serieår og at vi kan møtes til livlig meningsutveksling om serier – både nye og gamle – også i 2013!

Annonse

NB! SPOILERE KAN FOREKOMME

25. Bent, NBC

bent

Jeg er kresen på komedier og skal ærlig innrømme at jeg ikke hadde spesielt store forventninger da denne serien hadde premiere på vårparten. Men jeg skal si jeg fikk meg en positiv overraskelse.

Det er mange serier som like gjerne kunne ha tatt denne plassen (Revenge, Once Upon A Time, Nashville, Person of Interest m.fl), men jeg valgte å la denne kortlevde komedien få æren. Mye fordi det er sjelden jeg finner komedier jeg virkelig liker og til dels fordi jeg har lyst til å vise en virtuell finger til NBC som tidvis har en tendens til å kansellere perler før de får sjansen til å etablere seg.

Og når de seks episodene som ble vist underholdt meg mer enn de nye komediene denne seriehøsten tilsammen, så føler jeg plassen er fortjent.

24. The Vampire Diaries, The CW

vampire-diaries-s4-exclusive_650x260

The Vampire Diaries fortjener i mine øyne en plass blant årets 25 mest underholdende serier. Ikke fordi skuespillerprestasjonene er av ypperste klasse eller at plottet er det mest originale, men rett og slett fordi de har funnet en oppskrift som fungerer og holder seg til den.

Det skjer mer i løpet av en episode av The Vampire Diaries enn en halv sesong i mange andre nettverksserier, og OMG-øyeblikkene sitter løst. De er heller ikke redd for å ta livet av sentrale karakterer. Jeg skal ærlig innrømme at det tidvis kan bli litt repetetivt når kjærlighetsdramaet mellom de tre hovedpersonene tar overhånd, men når mytologien og karakterene får stå i fokus, så er The Vampire Diaries en guilty pleasure berg- og dalbane som jeg gladelig kaster meg på uke etter uke

23. Cougar Town, ABC/TBS

CougarTown-s2-promo-000

Jeg er utrolig glad for at TBS kom inn som en ridder i rustning og fikk reddet denne undervurderte komiserien fra kanselleringsdøden. Cougar Town med Courtney Cox i førersetet, har siden premieren på ABC for tre år siden, vært befengt med et høyst upassende navn som garantert skremmer mange fra å gi den en sjanse.

Men Cougar Town fant fort ut at cougar-elementet med eldre kvinner og yngre menn, ikke fungerte, men at det likevel fantes mengder av magiske komi-øyeblikk å hente på å utforske vennskapet mellom et knippe høyst snodige og vin-elskende naboer.

Liker du quirky karakterer så er dette en serie du bør gi en sjanse. Det er bare å hente frem en flaske god rød og la deg rive med.

 

22. Teen Wolf, MTV

teen-wolf

Nå er det helt sikkert mange som tenker at det har rablet for meg. Og har du ikke sett på Teen Wolf, så forstår jeg det. En MTV-serie løst basert på Michael J Fox komedien fra 80-tallet høres på papiret ikke spesielt bra ut. Og når sant skal sies, så lot heller ikke jeg meg begeistre nevneverdig av første episode. Men av ukjente årsaker fortsatte jeg likevel å se på serien, og skal ærlig innrømme at jeg lot meg underholde.

Sesong 2 har tatt et overraskende bra utgangspunkt og gjort det enda bedre. Teen Wolf er morsom, den er spennende og til tider faktisk nesten litt skummel. Den har også lært av The Vampire Diaries og har godt fremdrift i plottene og prøver ikke å være noe mer enn den er. Dette var en mine hemmelige favoritter i sommer. Arkiveres helt klart under guilty pleasure.

21. Happy Endings, ABC

Happy+Endings

Denne ABC-komedien bør flere få øynene opp for. Den startet noe svakt og mange falt antagelig fort av lasset i begynnelsen av sesong 1 hvor fokus var på Dave og Alex sitt havarerte forhold. Heldigvis oppdaget serieskaperne fort at det var mer gull å hente på å utforske disse småsprø karakterene sine vennskap på kryss og tvers. Og slike ting blir det god komedie av.

Happy Endings er full av meta-vitser og popkultur-referanser. Noen ganger tar det nesten litt overhånd, slik at vittighetene kommer i annen rekke. Serien er heller ikke skyggeredd og våger å komme med til dels rå (til amerikansk nettverkskomedie å være) uttalelser. Happy Endings har baller. Og i tillegg så er det en gjeng karakterer som jeg skulle ønske jeg kunne henge med. Kjemien stemmer!

20.  Arrow, The CW

arrowwallpaper

Arrow er The CW sin nye superhelt-serie som fikk den nesten umenneskelige oppgaven å fylle tomrommet etter Smallville. Hullet etter Supermann blir forsøkt tettet med en ny vri på en av karakterene som faktisk var med i nettopp Smallville, nemlig Green Arrow/Oliver Queen.

Arrow har en mørkere fortellerstil enn Smallville, men det forfriskende er at den ikke prøver å være noe mer enn den er. Og det fungerer. Jeg lar meg underholde av denne noe emo Oliver Queen og den rekken med superskurker vi allerede etter kun halvgått sesong har stiftet bekjennskap med.

Som med The Vampire Diaries, så unngår Arrow å trekke ut ting i langdrag. Eksempelvis kunne de lett ha latt det gå nesten en hel sesong med en lang serie med nesten-avsløringer før noen fant ut av hemmeligheten hans. I stedet innvies første person allerede etter en håndfull episoder. Stilige skurker, bra actionsekvenser, passe spennende mytologi og en uhøytidelig fortellerstil er en oppskrift som fungerer og underholder. Kudos til The CW for en av høstens beste nye serier!

19.  Last Resort, ABC

lastResort_rotator

Last Resort var en snakkis lenge før den fikk premiere. Piloten ble tidlig fremhevet som en med potensial, men usikkerheten rådet om hvorvidt ABC ønsket å satse på den. Med sine konspirasjonsteorier, ubåter, atom-våpen og Navy Seals, så virker målgruppen (i hvert fall på papiret) å være utenfor de ABC vanligvis frir til, nemlig kvinner.

Pilotepisoden er som en god actionfilm – flyten er god, plottet etableres på en nesten sømløs måte, en god dash action og solide skuespillerprestasjoner med Andre Braugher i spissen. De påfølgende episodene har vært mer ujevne, men totalt sett har Last Resort vært et friskt og underholdende pust i en heller traust seriehøst.

Serien er dessverre kansellert, men vil sende alle de 13 episodene som er produsert. Serieskaperne fikk heldigvis så pass tidlig beskjed at de også har fått mulighet til å gå inn og gjøre tilpasninger til de siste episodene for å gi den en mer verdig avslutning. Serien hadde helt klart potensial – med litt tid vil den kanskje klart å kvitte seg med de småtingene som ikke fungerer like bra. Alternativt kan man argumentere for at serier som dette aller helst skal planlegges som en miniserie – kvalitet og fremdrift ville  antagelig nytt godt av det.

Et godt, men halvhjertet forsøk fra ABC. Neste gang håper jeg det går all-in!

18. Fringe, Fox

FRINGE-Season-Five-Key-Art_1-600x350

Blant nettverkskanalene ABC, CBS, NBC, Fox og the CW så er vegringen stor mot å satse på serier som hovedsakelig baserer seg på plott som videreføres fra uke til uke. Det aller meste er konseptuelle serier med avsluttende saker eller teamer. Også Fringe startet med et konseptuelt fokus, men fant raskt ut at det fungerte dårlig og tok det modige valget å virkelig omfavne mytologien med hud, hår og nebb.Resultatet har blitt en serie med en svært lojal fanbase som har klart å holde liv i serien helt inn i deres femte og siste sesong.

Det har vært alternative univers, teleporteringer og en rekke andre oppsiktsvekkende pseudo-vitenskapelige tema, men i hjertet av serien finner vi trekløveret Olivia, Peter og Walter, og det er det emosjonelle båndet til disse tre som for meg har vært det sentrale trekkplasteret serien igjennom.

Sesong 5 avsluttes over nyttår, så om de klarer å stå løpet ut hele veien inn er for tidlig å si. Men både andre halvdel av sesong 4 og episodene i høst har holdt høy klasse. Og hvorfor John Noble aldri blir nominert til priser forblir et uløst mysterium.

17. Suits, USA Network

 suits-usa-640

Suits serverer deg en advokatserie med en tvist. Harvey og Mike er en fornøyelig duo, og legg til et spekter av artige bikarakterer så heves serien enda et hakk. Ettersom de bare har en advoktutdannelse seg i mellom , så sier deg seg selv at Harvey og Mike har hemmeligheter som må voktes med hud og hår. Sesong 2 hevet risikoen ikke bare for duoen, men for firmaet som sådan.

Vi kom også mer inn på de ulike karakterene, noe som også bidro til å heve nivået for foregående sesong. Harvey’s sekretær som tidligere har vært brukt hovedsakelig til comic relief, får en bakhistorie og flere strenger å spille på emosjonelt. Og selv karikaturen Louis Litt blir til dels menneskeliggjort og får mer dybde.

Likevel mister Suits aldri sin lettbente og skrå tone. Summen av alle delene er en svært fornøyelig sesong, som for øvrig fortsetter like over nyttår.

16.  Soutland, TNT

southland new poster 2011 season ben mckenzie michael cudlitz 2

Jeg er ingen stor tilhenger av politiserier av den oppskriftsmessige, konseptuelle typen ala CSI og Criminal Minds. Gi meg derimot noe mer realistisk, slik som The Wire i sin tid, og jeg er hekta. Southland ble raskt en favoritt helt tilbake da den hadde premiere på NBC, men det er først etter at TNT overtok og fikk ryddet litt opp i karakterer og struktur at den virkelig har blomstret.

Sesong 4 var svært solid og leverte mesterlige gjesteroller av blant annet Lucy Liu. Dette er en serie som beviser at du ikke trenger high tech åstedsgranskere, eksentriske adferdskonsulenter eller andre snodige evner for å gi oss en god krim-opplevelse. Man føler man er flue på veggen og observerer hverdagen til disse karakterene. Ektheten er det som løfter Southland.

15. Awake, NBC

Awake-awake-nbc-29463870-1200-674

For meg var dette den beste nye nettverks-serien i 2012. Awake klarer det utrolige å kombinere god gammaldags detektivarbeid med en mental tvist.

En politietteforsker overlever en bilulykke sammen med kona si, mens sønnen dør… Eller gjorde han det? Hver gang han legger seg så våkner han opp i en annen realitet – noen ganger er kona i livet og noen ganger sønnen. Og selv er han ute av stand til avgjøre hva som er ekte og hva som er fantasi. Legg til en psykolog i hver realitet som gir gode, men ofte motstridende råd, ulike etterforskningspartnere og saker om ikke nødvendigvis overlapper, men hvor spor og hint som kan lede til gjennombrudd kan finnes i den motsatte realiteten og du har oppskriften på en overraskende god serie.

Det høres komplekst ut – men den hele ble håndtert på en smakfull og lett forståelig måte. Jeg ventet hele tiden på den store bommerten og de små plotthullene. Men utrolig nok, så leverer Awake et solid stykke arbeid sesongen igjennom. Kanskje er det til seriens beste at den ikke ble trukket lenger?

14.  Community, NBC

community

I serien “komedier-altfor-få-ser-på” så har jeg her kommet til Community.

Å være Community-fan er vanskelig. Det er nesten som å heie på fotballaget som aldri vinner..  Tror jeg da…? Uansett – jeg har ikke tid til å se på sport på tv, i hvert fall ikke så lenge det finnes serier som Community å kose seg med. Jeg kan bare ikke fortå hvorfor ikke flere ser på det..

Serien handler om en herlig gjeng med misfits som finner vennskap og familiebånd hos hverandre – på en hysterisk morsom måte. Skuespillerne er gode og har fantastisk kjemi. Faktisk så kan de lage en Law & Order parodi som kunne fungert som en Law & Order episode.

Når de får PR så er det dessverre ofte av den negative sorten. Serieskaper Dan Harmon klarte å få sparken og Chevy Chase er også på vei ut. Det gjenstår å se hva kommende sesong kan by på, men så langt er dette en av de beste komediene det siste tiåret, til tross for en noe mer ujevn tredje sesong.

13.  Shameless, Showtime

Frank-Fiona-Carl-Liam-Debbie-Ian-Lip-Shameless-US-Saison-1-2

Det er noe med disse beryktende ulykkene du bare vet må komme… Du klarer ikke å la være å se likevel. Familien Gallagher er et salig sammensurium av ulykker som bare venter på å inntreffe. Og slikt blir det fryktelig underholdende tv serier av.

Sesong 2 var ikke fullt på høyde med første sesong i mine øyne. Fiona (Emily Rossum) er seriens senter, også moralsk, og første halvdel var i det store og hele helt bortkastet for hennes del. Lite eller ingenting av det hun gjorde da var av verdi senere. For meg virket det som om hun bare gikk og ventet på at Steve/Jimmy (Justin Chatwin) skulle vende tilbake.

Sesongens standout ble for meg Jeremy Allen White som Lipp. Spesielt i siste halvdel så fikk hans karakter en større del av historien, og dette ledet til mange flotte scener som han mestret på en fabelaktig måte. Jeg må også gi honnør til Laura Slade Wiggins som Karen. Karakteren hennes er totalt ufyselig, men likevel har jeg en viss sympati for henne.

En noe svakere andre sesong til tross, så er dette en svært underholdende serie. Og jeg ser frem til flere krumspring fra denne gjengen over nyttår!

12.  Dexter, Showtime

dexter-season-7

Jeg skal ikke plage folket med en langtrukken klagesang over fjorårets skuffende sesong. I stedet vil jeg heller gratulere Dexter med noe som i det minste er en het kandidat til “årets comeback”.

Og selv om sesong 6 var laber generelt sett, så leverte den i det minste en av de største cliffhangerne på lenge. Den åpnet opp for et hav av muligheter for sesong 7 og det var gledelig å oppleve at de våget å steget fullt ut. Jennifer Carpenter leverte i mine øyne en spesielt sterk sesong med Deb sin indre kamp for å forstå og hanskes med avsløringene om Dexter.Michael C Hall skuffer sjelden, men han fikk her mer å jobbe med enn forrige sesong. Spesielt var scenene med Carpenter og gjesteskuespiller Ray Stevenson en fryd å se.

Meningene rundt Yvonne Strahovski sin karakter Hannah McKay er svært splittet, men jeg må innrømme at jeg likte det jeg så. Hun var en viktig katalysator for å få Dexter til å innse at de kodene og reglene han har levd etter og troen på at han ikke har noe valg i forhold til sin “Dark Passanger” ikke nødvendigvis stemmer. Dette gir spennende muligheter for kommende sesong.

11. The Hour, BBC

The-Hour

Jeg likte veldig godt første sesong av The Hour, selv om den var noe ujevn og enkelte plottelementer med fordel kunne ha blitt tonet ned eller droppet helt. Det var derfor godt å se at The Hour i sin andre sesong ikke skuffer.

Handlingen er hakket mørkere og de rekker å touche innom flere teamer som eksempelvis korrupsjon, porno og de homofiles rettigheter. Som sist så er etikken journalistene på 50-tallet skal leve etter nok en gang et gjennomgående tema. Det er ingenting å si på skuespillerprestasjonene.

Kort og godt nok et godt stykke arbeid fra BBC.

10. Puberty Blues, Network Ten

Jeg har som nyttårsforsett å utvide seriehorisonten utover amerikansk og britiske serier. Og jeg tyvstartet litt med å se dramaserien Puberty Blues produsert av australske Network Ten.

Serien er basert på boken med samme navn skrevet av Kathy Lette og Gabrielle Carey som ble utgitt i 1979. Handlingen er lagt til 70-tallet i en australsk kystby et par time utenfor Sydney. Serien har hovedfokus familien og vennene til de to bestevenninnene Sue og Debbie.

Serien er velspilt og sugde meg raskt inn. Her er det udødelige temaer som sex, sexpress, gjengmentalitet, narkotika, det å finne sin egen stemme, våge å bryte konvensjoner, samlivsproblemer, utroskap, vennskap, kjønnsroller og familiedynamikk.

Og nei, dette er ingen såpeserie selv om beskrivelsen kanskje kan høres slik ut. Muligens snek den seg helt opp på 10 plass fordi jeg har den så friskt i minne, men en fin serieopplevelse som jeg varmt kan anbefale, var det i hvert fall. Sesong 2 kommer i løpet av 2013.

9. Girls, HBO

hbo-s-girls-is-the-best-new-tv-show-of-2012

Denne serien har jeg hatt på vent lenge og forventningene var skrudd høyt etter å hørt mye bra om den. Nå i julen gav jeg meg i kast med den, og jeg skal love deg at jeg hadde en skikkelig tøff start. Første episode sovnet jeg fra, og da det samme skjedde med episode to kvelden etter, så var jeg nær ved å gi opp hele greia.

For min del så var det en hard kneik jeg måtte kave meg over før Girls satt som den skulle. Her blir vi presentert for en blanding av mer eller mindre usympatiske og bortskjemte karakterer som jeg, spesielt innledningsvis, hadde lyst til å filleriste. Hele tiden! Men det er som med de fleste ulykker – man klarer liksom ikke å la være å se selv om man egentlig ikke vil. For plutselig hadde jeg sett hele sesongen, og satt slukøret tilbake og hungret etter mer.

Heldigvis er det bare et par uker til jeg kan få med meg fortsettelsen av denne serien som ikke bare er morsom, har gode skuespillerprestasjoner og manus, men som også gir oss et bilde av noen av de mindre tiltalende trekkene ved den oppvoksende generasjonen hvor selvrealisme er alt. Det er med andre ord ikke noe glansbilde, men underholdende det er det. Og Lena Dunham – ja hun er et fuckings geni!

8.  Sons of Anarchy, FX

Sons-Of-Anarchy-sons-of-anarchy-2878455-1024-768

Jeg har sagt det før og jeg sier det igjen. Dette var serien jeg hadde null tro på at jeg ville like. I ettertid er dette derfor serien jeg alltid tenker på når jeg i mitt stille sinn forhåndsdømmer en serie basert på en beskrivelse eller en trailer. Den som ikke prøver, kan gå glipp av noe stort.

Sesong 5 av Sons of Anarchy står for meg ikke tilbake for fjoråret. Den tar helt klart en mørkere vending og inneholder noen av de mest forstyrrede og grusomme scenene i seriens historie. Mange liker ikke retningen hovedkarakteren Jax har tatt, og jeg skal ærlig innrømme at jeg gjerne så at han ikke lot seg farge av makten slik Clay og andre før han. Men dette er historie om menneskets natur og Jax virker i det minste å være bevisst hvilken effekt makten har på han.

SoA har en sterk cast og prestasjonene er solide som alltid. Serien er som regel oversett i alle nominasjonsprosesser, men spesielt Katey Sagal og Maggie Tiff leverte overbevisende skuespill som fortjener anerkjennelse. Jimmy Smits var også fenomenal i sin beste rolle på mange år og Harold Perrineau (Lost) sin gjestekarakter var et spennende bidrag. 

7.  The Walking Dead, AMC

thewalkingdeadseason3kk

The Walking Dead har hatt en variabel historie så langt. Sesong 1 var svært god, men altfor kort. Sesong 2 var mer enn lang nok – for lang nesten, for store deler av sesongen ble veldig stillestående og til tider neste zombie-løs. Det tok seg opp på slutten av sesongen, og det er gledelig å se at de har klart å holde momentum oppe over i sesong 3. Nå er The Walking Dead opp i bra marsjfart.

Vidar sa det så bra i sin toppliste – fengselet er nesten som en egen karakter – og dette har bidratt til å gi serien en fornyet spenning. Hver episode føles nesten elektrisk og man aner aldri helt hva man vil finne rundt neste hjørne og i neste korridor. Legg til en bosetning noen steinkast unna med en noe skrudd guvernør i førersetet og det er nok av drama, spenning og makabre øyeblikk å kose seg med.

Men The Walking Dead er mer enn bare gore og spenning. Sesong 3 har også servert oss scener som river i hjerterøttene.

6.  Homeland, Showtime

homeland s2 4

Var Homeland sesong 2 like god som sesong 1? Nei. Men selv om plotthullene gapte mer denne sesongen og Carrie til tider minnet om en litt blass Jack Bauer der hun stompet rundt i skumle korridorer på jakt etter slu terrorister, og det skrudde kjærlighetsforholdet mellom Carrie og Brody ikke var like magisk som i første sesong, så ble Homeland i det minste aldri kjedelig.

Serien leverte også noen av de beste enkeltepisodene jeg har sett dette året, og da først og fremst “Q&A” som jo bare må føre til nominasjoner – igjen – for både Claire Danes og Damien Lewis.

Homeland er ikke spesielt original. Det har blitt jaktet på terrorister før og agenter og mulvarper er ikke noe nytt i serieverden. For Homeland er det leveringen som gjør at den hever seg helt i tetskiktet. Danes og Lewis har jeg allerede nevnt. Men minst like viktig er Mandy Patinkin som virkelig er en fryd å se i arbeid. Han sier mest når han ikke sier noen ting.

Og selv om enkelte elementer av denne sesongen var unødvendige og til dels direkte irriterende (ja, jeg ser på deg Dana Brody!), så er Homeland aldri kjedelig. De skal ha honnør for et drivende tempo og guts til å sende historien raskt fremover og noen ganger i uventede retninger.

5.  Game of Thrones, HBO

GameOfThrones_Teaser04_Screencap_33

Jeg virkelig elsker fantasy-fortellinger som dette, og Game of Thrones innfrir også i sin andre sesong. Fullt like magisk som sesong 1 er den dog ikke og er derfor ute av min topp 3. Men Game of Thrones vinner i det minste prisen som mest ambisiøse serie på tv. Her bringes fantasi til liv ispedd intrikate lag av intriger og skjulte agendaer. Med i miksen finner vi en omfattende mytologi og en episk beretning først og fremst om menneskets natur. For selv om sesong 2 gradvishar  gitt oss flere fanatsielementer som drager og magi, så er det fremdeles menneskene som skaper mest terror.

Tidvis ble sesong 2 litt for langtekkelig og stillestående, som eksempelvis Daenery’s evige ørkenvandring. Når man har så mange karakterer å utforske, så kan man lure på hva som rørte seg rundt i hodet på serieskaperne når de syns at det var en smart prioritering. Andre sekvenser, som ut fra boken fremstod som viktige og store hendelser, fikk ikke samme emosjonelle uttelling eller fokus. Eksempelvis Renly’s skjebne og Jon Stark og Qhorin Halfhand sin beslutning på motsatt side av The Wall.

Game of Thrones kan med fordel utvide sesongene utover kun 10 episoder. Da kan også de som enda ikke har lest George R.R. Martin sin boksaga også få tid til å bli bedre kjent med karakterene. Visuelt sett er Game of Thrones stunning! Det er bare å bøye seg i støvet og glede seg til 31.03.13! The night is dark and full of terrors, indeed.

4. Downton Abbey, ITV

downton-abbey

Det er vanskelig å på en kort og konsis måte forklare hva det er med Downton Abbey som gjør den så minneverdig. Men den klarer på en fortreffelig måte å spille på alle hjertestrengene mine, samtidig som den også tidvis er morsom.

Serien er et visuelt mesterverk. Nydelig filmet, fantastiske dekorasjoner og landskap som kan ta pusten fra deg – alt dette gir et flott bakteppe for en historie full av skandaløse hemmeligheter, kjærlighet og skjulte agendaer.

Downton Abbey er to hus i et bygning: Et hus fullt av ekstremt rike mennesker som ikke gjør annet enn å jakte på rev, drikke, te, spise middag og sippe portvin og et hus fullt av fattige arbeidere som sliter seg ut med å re opp senger, lage mat, forberede og servere omfattende retter og ellers stå på pinne for husets herrer døgnet rundt. Kontrasten er enorm. Den fantastiske Maggie Smith i rollen som den eldgamle Countess of Grantham sa det så treffende da Matthew fra arbeiderklassen nevnte sine weekend-planer: “What is a weekend?”. For dem så er det helg hele tiden.

Sesong 3 av Downton Abbey beholder magien fra de foregående sesongene. Jeg går liksom inn i en annen modus når jeg ser på Downton Abbey og jeg liker meg der. Det er først og fremst en serie hvor man får mosjonert følelsesregisteret.

3. Mad Men, AMC

120326024732-mad-men-season-5-still-story-top

Det er noen serier som jeg regelrett kaster meg over så fort sesongen starter. Og så er det andre serier, som er tyngre å komme i gang med, men som når jeg først gir meg i kast, innfrir på en helt annen måte. Mad Men er en slik serie. Det er tungt å komme i gang, men når jeg føst er i gang…. da er det en fryd å oppleve.

Som flere før meg har påpekt, så var denne sesongen mer eksperimentell i sin fortellerstil. Det var en risk å ta, men jeg syns det fungerte rimelig greit. Helt nødvendig tror jeg ikke det var, men det er bare å gi Weiner honnør for å klare å ro det i land. Her er det uansett karakterene som er det fascinerende, og her var det nok å ta av. Personlig syns jeg Jon Hamm og Don Draper havnet litt mer i bakgrunnen, men det gjorde bare at spesielt John Slattery, Jared Harris og jenteduoen Elisabeth Moss og Christina  Hendricks kom enda mer til sin rett.

Det er bare å ta av seg hatten – Mad Men har levert nok en mesterlig sesong.

2. Sherlock, BBC

Optimized-bbc-sherlock-1600

Vi har alle våre favorittsjangere, og jeg for min del har alltid synes det er vanskelig å finne gode komedier og krimserier som jeg virkelig liker. Men når det sitter, så sitter det! Og dette, mine damer og herrer, er KRIM slik krim skal være!

Det er dumt at det bare er tre episoder i hver sesong av Sherlock, men når de er av denne kvaliteten (og hver episode nesten har filmlengde), så skal jeg ikke klage for mye. Som siviløkonom så er “loven om avtagende avkastning” et kjent fenomen. Men jeg kan love deg at det ikke gjelder for Sherlock – jo mer Sherlock jeg fikk presentert, jo bedre ble det. Sesong 2 skuffet med andre ord ikke!

Stemningen hakket mer sexy, noe vi for det meste må skylde på Lara Pulver som den forføreriske Irene Adler. Som i sesong 1 så er det episode 2 som er den svakeste, men den er langt fra dårlig.

At Benedict Cumberbatch er en suveren Sherlock er det liten tvil om, og Martin Freeman (nå også å se på kino som Frodo Baggins i Hobbiten) er perfekt som Dr Watson. Personlig må jeg bare få berømme Andrew Scott som virkelig trollbandt meg som Moriarty. Makan til fandenivolsk karakter skal man lete lenge etter og måten han klarer å sømløst gå fra psyko til forvirret og så tilbake til psyko på sekunder er beundringsverdig.

Dessverre ser ventetiden ut til å bli lang før vi får neste sesong (2014) – men så lenge jeg vet at det er mer i sikte, så er jeg fornøyd. Men når vi først må vente så lenge, så hadde det vært stas om de i det minste utvidet sesongen med en epiosde eller to.

1. Breaking Bad, AMC

breaking_bad_13406375594230

Jepp, Walter White troner øverst på serielisten min i år. Breaking Bad sesong 5.1 var ikke den beste sesongen totalt sett, men like fullt var dette den serien jeg koste meg aller mest med i året som gikk.

Bryan Cranston er en fryd å følge og denne sesongen har den en gang så trauste og tøffel-aktige Walter virkelig blitt gjenfødt som en hardbarka meth-konge uten skrupler. Med på lasset har han massevis av ego og et ekstremt behov for annerkjennelse for sine ferdigheter uansett hvor grusomme og moralsk forkastelige de etter hvert har blitt. Enkelte ting kunne vært håndtert bedre, som eksempelvis Skyler sin bunnløse frykt som etter en håndfull episoder mer eller mindre er visket bort og glemt. Og mysteriet om hvorvidt Walter jr noensinne vil få en verdifull rolle er fremdeles uløst.

Vi får ikke servert like mange tvister som før. Det er tross alt ingen skurker med høyere rang som Walter, Jesse og co trenger å utmanøvrere denne gangen. Vi får i stedet servert flere enkeltstående episoder med heist og oppdrag som skal utføres, og jeg lot meg underholde stort av disse.

Sesong 5.1 klarte virkelig å etablere følelsen av at vi ser på begynnelsen av slutten, både for serien og anti-helten Walter. I forgrunnen er vi vitne til hans transformering til Heisenberg. I bakgrunnen ser vi kollapset av familien, vennskap og lovnader.

En av de virkelige høydepunktene i denne sesongen er Mike, mesterlig spilt av Jonathan Banks. Sammen med Cranston og Aaron Paul er han i en særklasse. Jeg må også innrømme at cliffhangeren i siste episode av sesong 5.1 tok meg på senga. Familieidyllen var så komplett at jeg var sikker på at attentatmenn med automatvåpen ville åpenbare seg og åpne ild. I stedet får vi et rolig øyeblikk på doskåla som snur opp med på alt.

Og ja, vi kan selvsagt diskutere logikken i å ha akkurat den boka som dolektyre og på hvilket tidspunkt Walter kom i besittelse av den… Personlig bryr jeg meg ikke så mye om de detaljene. I stedet gleder meg jeg stort til avslutningen på dette fantastiske stykket med serie-historie.

Nå er det din tur! Hva var dine seriefavoritter i året som gikk?

Annonse
Abonner
Varsle om
guest
0 Comments
Innebygde tilbakemeldinger
Vis alle kommentarer