ADVARSEL: Denne artikkelen inneholder spoilere til både House, Dexter og Game of Thrones, for de siste sesongene som har gått i USA. Dette betyr at de som følger med på Game of Thrones i Norge bør ligge unna. You have been warned.

KOMMENTAR: Okei, så vi har et problem om dagen. Du kunne kalt det en mangel på kreativitet, men det ville være å bomme på poenget. Det er heller en kontraktfestet mangel på baller i industrien, samt en ekstrem aversjon mot å avslutte serier som gjør det godt.

Det sistnevnte er naturlig nok ganske forståelig. Disse korporasjonene har som oppdrag å tjene penger på TV (underholdning), og de vil naturligvis følge denne agendaen når de bestiller sesonger av det som funker for seerne.

Dette kan naturligvis gjøre at kreativitet fort havner på hoggestaben når det måles mot seertall i titalls millioner og en stillehavsøy til en dresskledd pamp i et styrerom. Serienes trygghet ligger i status quo. Status quo gir stabilitet, jobb til alle som er i produksjonen og penger i kassa.

– Favoritter som skuffer

Mine eminente kolleger Steffen Stø og Jakob Andreassen vil snart publisere en liste over årets skuffelser, hvor to av mine (nå disputable) favorittserier ble nevnt, House og Dexter. Dette er to serier som tidligere har vist seg å være ekstremt solide dramaserier som drar deg inn i karakterer og gode dialoger, men i senere år har blitt redusert til nesten sitcom-nivå i karakterutvikling og nyskapning.

House har som grunnleggende premiss alltid hatt et slikt status quo, det har vi jo akseptert. House er, formelmessig, helt likt prosessuelle serier som CSI, med ukens sykdom fremfor ukens drap.

Dette har ikke seerne hatt et problem med, fordi vi har blitt presentert for flere dysfunksjonelle mellommenneskelige forhold som har vært seriens drivstoff over lengre tid. Problemet er at etter hvert er ikke Houses pilleavhengighet og spydige sarkasme så interessant lenger, og Wilsons passive rolle som den manipulerte i vennskapet begynner å virke mer patetisk enn morsomt, for ikke å snakke om at vi alle ventet lenge på at Cuddy og House skulle hoppe til sengs.

Historiens lengste forspill, det eneste dårligere utførte forholdet i TV-historien må være Ross og Rachel fra Friends, men det er nok en annen diskusjon. Så her er vi, House har nådd sin åttende sesong og selv med House i fengsel er det kjedelig. Kanskje er det for sent å redde den serien. Det er egentlig veldig irriterende, for House var en serie hvor jeg gledet meg til hver eneste episode før, både fordi jeg synes medisin er passelig interessant (når man ikke er smart nok til å studere det og bli lege…) og jeg alltid finner en fatalistisk humor i dysfunksjonelle mennesker som saboterer seg selv. Nå er den lagt til på listen over de jeg ser på av gammel vane, sammen med blant andre Two and a Half Men (som vel aldri kan sies å ha vært i enormt god kvalitet) og CSI.

Også Dexter sliter

Deretter har vi Dexter. Serien som ga meg fullstendig bakoversveis når jeg hoppet på toget rett før sesong 2. Jeg digget hvert øyeblikk av hver episode. Den enorme spenningen, Dexters interne monolog og strid med idealene satt av sin far, det anstrengte forholdet med søsteren, for ikke å snakke om bikarakterer som hadde hele liv og ga nye sider av historien. På sett og vis er Dexter også en procedural, men i et litt større perspektiv.

Fremfor ukens skurk har man nå årets skurk. Fordelen med dette er at vi har tid til karakterutvikling både på protagonisten og antagonistens side av saken. Jeg likte alltid at det virket som om antagonisten i hver sesong var mer gjennomført og gjennomtenkt.

Høydepunktet må vel sies å være sesong 4, hvor John Lithgow som Arthur Mitchell ga en glimrende prestasjon og en av de beste slemmingene vi har sett på TV-skjermen. Det absolutte lavpunktet, som en motvekt, må være sjette sesong som gikk nå iløpet av høsten 2011.

Ikke nok med at hovedskurken er platt og ensidet og vi får liten innsikt i kausalitet, men både Dexter og karaktergalleriet rundt har stagnert fullstendig. Jeg tar det nesten som en personlig fornærmelse at forfatterne presenterer oss med den endelsen de ga oss denne sesongen. At antagonisten egentlig bare var en fyr, som hallusinerte alle dialogene med karakteren portrettert av Edward J. Olmos er omtrent på nivå med «Det hele var en drøm». Selv Criminal Minds‘ slemminger er bedre utviklet enn det, og de har bare 40 minutter på seg.

Aktiv dødshjelp

Debatten om aktiv dødshjelp av serier burde nesten tas opp. Jeg kan umulig si noe om de langsiktige økonomiske gevinstene eller ulempene ved å la en serie bli produsert til hver siste dråpe av kreativitet er blitt slikket av bordet som det siste mikrogrammet kokain på bordet til en avdanket siviløkonom fra Frogner en fredag kveld, men å la en series image forvitre på den måten kan da umulig være så positivt?

For å spille djevelens advokat et øyeblikk skal man ikke undervurdere tyngden det å beholde jobben sin har i økonomiske nedgangstider, så det er kanskje lett for meg å sitte i en sofa og si at noen burde økse en serie og dermed også en hel del menneskers arbeid. Faktisk er det så lett som å taste inn bokstavene i foregående setning. Som en forsonende tanke kan man vel si at dersom en kristenkonservativ moralist kan uttale seg om kvinners abortrettigheter, så kan vel jeg synse litt om TV-industriens symbolske falliterklæring.

Det vi trenger er flere situasjoner i serier som får oss til å bli like forbanna som når Joffrey beordred Ned Stark halshugget i Game of Thrones. Jeg hadde på det tidspunktet ikke lest bøkene enda (har for øvrig ikke kommet dit enda), og ble mildt sagt noe forarget over utviklingen. Faktisk har jeg fortsatt lyst til å slå den jævla drittungen i trynet med en spade. Som Dr. Cox sa til Jordan i sesongfinalen av første sesong av Scrubs:

«You gotta stir things up a little.»