BBC-serien The Hour tar oss med tilbake til London i 1956 og gir deg i løpet av seks episoder både politiske intriger, et spionmysterium, fascinerende karakterskildringer, fantastiske sett og ikke minst solide skuespillerprestasjoner. Alt veves sammen til nok et godt stykke håndtverk fra BBC som er vel verdt å få med seg.

2011 var året da «alle» skulle lage Mad Men-inspirerte serier. ABC og NBC forsøkte – og ikke overraskende – feilet med henholdsvis Pan Am og Playboy Club. At noen kopierer en suksessoppskrift er ikke noe nytt. Men at to nettverkskanaler valgte å lage serier inspirert av Mad Men, som er en kritikerrost kvalitetsserie med seertall som ville fått den kansellert fortere enn svint om den ble vist på reklamebasert tv, er ganske snodig. Periodedrama som dette passer bedre på en kabelkanal og BBC kan virkelig dette til fingerspissene.

The Hour er ikke bare inspirert av Mad Men. Her finner vi referanser til Ian Fleming, filmen Broadcast News og ikke minst den kansellerte AMC-serien Rubicon. Med så mange innfallsvinkler så er potensialet for kaos stort. Det er en fornøyelse å meddele at The Hour mesterlig styrer unna den fellen.

 

Personlig drama, politisk drama og spiondrama

The Hour er satt innen tv-journalistikk og stedet er London. Året er 1956 og BBC forsøker å lansere et nyhetsmagasin kalt «The Hour». Tanken er å skape et forum hvor journalister gis mulighet til å dykke dypere ned i materien og gi seerne noe mer enn de overfladiske sendingene som er standard. Den småfrekke produsenten Freddie Lyon (Ben Whishaw) er virkelig lei agurknyheter og tilnærmet sensur og føler at han kaster bort talentet sitt, noe han også lydhørt gir uttrykk for.

Freddie forventer å få ansvaret for det nye magasinet, men uventet blir jobben tildelt hans like brilliante og vesentlig mer politisk diplomatiske venn, Bel Rowley (Romola Garai).

Freddie blir avspist med en annen stilling i magasinet, noe han antagelig kunne slått seg til ro med hvis det ikke hadde vært for at posisjonen som magasinets fjes utad går til Hector Madden (Dominic West), en kjekkas med de riktige familieforbindelsene, men som totalt mangler journalistbakgrunn og faglig tyngde. Freddie selv mener at han ville vært perfekt for rollen, men er ikke en gang oppe til vurdering hos kanalen, så dette nederlaget svir. Og som ikke det var nok, så blir Freddie slukøret vitne til at Bel, som han har følelser for, tiltrekkes mot Hector.

I det «The Hour» skal ha sin premiere, så blir flere mennesker myrdet og i ren Rubicon-stil så involverer dette kryssord og spioner. Samtidig risikerer den egyptiske statsministeren krig mot Storbritannia ved å ta kontroll over Suezkanalen, og Storbritannia blir med et kastet inn i et internasjonal krise.

 

Solide rolletolkninger

Briter har en forkjærlighet for korte sesonger og The Hour sin første sesong (ja, den er fornyet!) består av kun seks episoder. I første episode blir vi kastet rett ut på dypt vann og serieskaperne antar at du klarer å holde deg flytende og få med deg hva som skjer rundt deg. Og det fungerer. I hvert fall gjorde det det for meg.

Freddie/Bel/Hector triangelet er som snytt ut av plottet på filmen Broadcast News hvor Holly Hunter sin karakter, i likhet med Bel, ikke klarer å motstå lettvekteren som tar seg godt ut på tv fremfor den smarte bestevennen. Likevel så fremstår The Hour som ny og fresh, mye fordi karakterene utvikles og fordypes på en spennende og god måte. Bra manus og god dialog skal ha mye av honnøren for dette, men det er skuespillerne som gir det liv, troverdighet og dybde.

Whishaw er perfekt i rollen som Freddie, en karakter som du i det ene øyeblikket ønsker å kaldkvele fordi du er nesten like irritert på han som de stakkars menneskene som blir utsatt for han utvilsomt er. I neste sekund viser han sårbarhet og dybde som gjør at du får lyst til å gi han en klem.

Vennskapet mellom Bel og Freddie er også troverdig og komplekst. Det er åpenbart at Freddie har følelser, at Bel er klar over det og til dels utnytter det. Samtidig så er det en gjensidig respekt dem i mellom og de deler en pasjon for jobben og journalistikken. De er perfekte for hverandre, men samtidig ikke.

Garai kommer gjennom skjermen på en fantastisk måte i rollen som den mer taktiske og diplomatiske Bel, som gjør sitt ytterste for å bevise at hun er jobben verdig til tross for sitt kjønn. Motvillig tiltrekkes hun mot den gifte Hector spilt av Dominic West, som leverer en solid tolkning av en fyr som utad virker å ha alt, men som bak fasaden innser at han ikke har gjort seg fortjent til rollen han har fått, og konstant blir minnet på dette faktum av utålelig Freddie.

Rolig oppbygning, aldri kjedelig

Med bare seks episoder og så pass mange historier, vinklinger og karakterutviklinger som skal følges, så kunne resultatet fort vært et sammensurium som verken var fugl eller fisk. Men heldigvis så er overgangene mellom de romantiske underplottene, diskusjonene om krisen i Suez, diskusjoner om etikk i tv og kvinnenes rolle i denne perioden sømløse og naturlige.

The Hour har en mer nedtonet måte å fremstille perioden serien er satt i enn Mad Men, som virkelig dyrker det for alt det er verdt. Likevel så klarer The Hour å formidle stilen og følelsen fra en svunnen tid på en svært effektiv og troverdig måte.

Dominic West (Hector). Foto: BBC

På et tidspunkt i sin søken etter svar og sammenhenger, så møter Freddie en dame som sier at hun liker nyhetsmagasinet «The Hour», men at det får verden til å fremstå nesten ulidelig ekte. Og dette er et tema gjennom serien – balansen mellom å ville finne sannheten samtidig som det er trygt å holde fast ved gamle illusjoner. Dette gir god grobunn for solid drama.

Og The Hour er en god dramaserie. I trofast britisk stil, så tar de seg tid og bygger sakte men sikkert opp alle historiene, både de politiske (den internasjonale med Suez, og forholdet mellom BBC, myndighetene og sensur), de personlige og spionmysteriet. Sakte men sikkert veves historiene sammen. Og resultatet er slett ikke verst.

Skal jeg sette fingeren på noe, så er det at spiondelen innledningsvis virket overflødig og unødvendig. Dette var en tid hvor den kalde krigen var i full effekt, så temaet er absolutt relevant. Men av de historiene som utspant seg, så var dette den delen av serien som engasjerte meg minst.

Spionaspektet veves naturlig inn i de øvrige historiene i senere episoder, og jeg skal ikke påstå at det hadde vært en bedre serie uten dette, men den hadde i hvert fall ikke vært noe dårligere.

 

Konklusjon

The Hour er drama av god britisk kvalitet. Liker du serier som tar seg tid til å bygge opp både karakterer og historier, så bør du gi denne en sjanse. Flere underhistorier veves sømløst sammen og trekløveret i hovedrollene løfter serien.

The Hour er en av flere serier vi kan se frem til på TVNorges nye nisjekanal Vox som starter sine sendinger i januar 2012.

SERIESIDE: Informasjon, trailer, premieredatoer og mer

The Hour

The Hour er satt innen tv-journalistikk og stedet er London. Året er 1956 og BBC forsøker å lansere et nyhetsmagasin kalt "The Hour".

LEGG IGJEN EN KOMMENTAR

Please enter your comment!
Please enter your name here