The Cape trakk til seg mange seere i premieren, men det er nok å sette fingeren på hva kvalitet angår. Noen har skamklipt den stakkars kappen.
Menneskelig superhelt
Premisset for serien ligner det av Batman: En kriminalbekjemper ikler seg maske, men har ingen reelle superkrefter – annet enn illusjonen av dem. I stil er den som bastard-ungen til 60-tallets tulleserie og Burton-Batman.
Serien er erstatteren for Heroes, som ble økset av NBC i fjor. Det vi nå blir vitne til er en langt mer tradisjonell superheltserie som ikke forsøker å ha like mange lag med dybde som i Heroes. Det er få linjer, og få forsøk på å legge noe inn mellom dem. Det er som et sammensurium av klisjeene fra sjangeren. Men den har absolutt et slags potensial, om regissørene bare kan late som de bryr seg litt og slutte med slurvet.
Speiderguttens tilbakekomst
Det mest positive med serien er hovedpersonen, en tvers igjennom god politimann som blir utsatt for et komplott. Vi blir hintet om en mørk fortid for mannen, men generelt sett er dette som en Supermann uten superkrefter – en fullstendig ubestikkelig sjel med klar moralsk kodeks. Det har vært et savn i et tiår hvor helter helst skal være så grå som man kan få dem. Litt rart det der, for ti år siden var det friskt pust med mer tvilsomme helter (og anti-helter), nå er det mer som om de kommer på et rullebånd. Speidergutten har etter hvert blitt savnet!
David Lyons gjør en ok rolle som helten, ER-fans husker han vel som legen Simon Brenner. Mer kjent er nok Summer Glau, en storfavoritt blant geeks for sin rolle i Firefly, Serenity og Terminator: The Sarah Connor Chronicles. Om man er overtroisk er det kanskje ikke et godt tegn, for alt hun er med i virker å bli kansellert. Prestasjonen hennes i serien er heller unispirerende.
To andre kjente fjes er skurkene, hvor hovedantagonisten Checkmate spilles av James Frain (True Blood, The Tudors), mens hjelperen hans Scales spilles av Vinnie Jones (overfallsmannen til fotballaget Wimbledon, X-Men: The Last Stand). Begge er så campy-utført at det er på grensen til det kriminelle.
Elendig regi, men magisk moro
Er det noe serien sliter med, er det regien. Det virker som flere scener rett og slett mangler, det går så fort fremover at det kan bli et lite sjokk for de som er vant med serier som bruker tid til å bygge opp til et klimaks. Det er som en kåt bikkje som overfaller foten din, hamrer løs og bare prøver å bli fort ferdig. Det slurves også mye, langt mer enn hva som er akseptabelt. Har ikke regissør og produsent hatt troen på prosjektet?
Det som overasker, er at det som på papiret høres ut som verdens teiteste superhelt – en kar som bruker kappen som våpen – har mer å by på. De kunne strengt talt kalt han The Illusionist, ettersom det er der han spesialiserer seg. Tryllekunstneren, som helt klart vil falle i god jord blant de yngste.
I tillegg trekker den i de emosjonelle strengene, faren som blir tvunget til å leve i skjul – og hvor både kone og barn tror han er død. Det er noe kitsch over det hele, men jeg velger å se mer på det i det hele som litt campy moro.
Konklusjon
Den nye serien vil få det tøft, den må bedre seg om den har tenkt å holde på de relativt gode premieretallene på 8.3 millioner. For ungene mine tror jeg den blir kjempegøy, for dens feil er lett å tilgi for sjeler som ikke tar ting alt for seriøst. Selv ønsker jeg litt mindre camp og litt mer seriøsitet, men for all del behold protagonisten som en speidergutt – det har vært et savn. Vær advart, serien er helt klart av typen enkelte vil hate like mye som Jar-Jar Binks i Star Wars.
