Det blir en kortere episodeoppsummering denne uken enn de to tidligere. Det er til dels grunnet mangelen på tid, men også fordi ukens episode ikke var noe stort høydepunkt for min egen del. Jeg har likevel – som alltid – noen tanker om hva som fungerte og hva som ikke ikke fungerte.
Ukens episode tar for seg døden, og mer spesifikt hvordan Hannah takler dødsfallet til David Pressler-Goings. Vi får også en liten sidehistorie med Jessa. Hun hadde en vennine som iscenesatte sin egen død og begravelse for å kunne slutte med stoff, noe som var helt umulig med Jessa rundt. Historien føles malplassert, og ved første blikk, ser den ikke ut til å ha noe annet formål enn å fortelle oss det vi allerede vet om Jessa. Vi får se om Dunham klarer å samle trådene på et eller annet tidspunkt i løpet av sesongen.
Det er dog Hannahs historie som er den dominerende i denne episoden. Hvordan hun håndterer dødsfallet til Pressler-Goings, og hvordan Adam takler hvordan Hannah håndterer dødsfallet. Hannah er mest opptatt av hva som skjer med hennes e-bok nå som Pressler-Goings er død, og Adam reagerer med vantro. Dette var en hun kjente personlig, og hadde et nært forhold til, og han kan ikke tro at hun nok en gang får det hele til å handle om seg selv. Det er her problemet jeg har med episoden kommer til syne. Greit nok, Hannah har jobbet tett med Pressler-Goings, men som seer har jeg aldri fått inntrykk av at hun har et nært følelsesmessig bånd til sin lett eksentriske sjef. Det kommer ikke som et sjokk at en selvsentrert, ung forfatter, og særlig Hannah, ikke sørger dypt over tapet av en man tidligere har fått inntrykk av at hun egentlig ikke likte noe særlig. Store deler av episoden går dessverre med til å utforske dette, og det hele virker uinspirert og dårlig gjennomført.
Det er et par lyspunkt i episoden. Laird, Caroline og Hannah har blant annet en morsom og god scene der de løper igjennom en kirkegård, hvorpå Caroline forteller en hjertevarmende, men usann, historie om Adam. Det er denne scenen sammen med de øyeblikkene Laird er på skjermen som redder episoden fra det trettende og ensformige jeg ellers føler den er.
Jeg må si at jeg sitter igjen med blandede følelser etter de fire første episodene. Hvis serien ikke klarer å fortelle en interessant historie, eller gjøre noe vi ikke allerede har sett før, er den avhengig av å være morsom. Jeg følte ikke at den klarte noen av delene i denne episoden, og da vil jeg heller bruke tiden min på å se noe annet. Dunham har uansett nye muligheter til å rette det opp utover sesongen, og jeg klarer jo ikke å slutte å se, så da får vi se om det blir en mer positiv oppsummering til neste uke.
