Året er 1996. I et inferno av en eksplosjon sprenges Det hvite hus i luften. Folkemengder løper forgjeves fra et flammehav, mens New York og andre internasjonale storbyer jevnes med jorden. Det er ikke annet å gjøre enn å sitere Will Smiths mest kjente one-liner fra filmen: «Welcome to Earth.»
Spol tilbake et par minutter, så vil du se det kritiske øyeblikket der David Levinsons (Jeff Goldblum) ekskone svarer telefonen i Det hvite hus. David prøver febrilsk å advare om hva som er i ferd med å skje, men Constance (Margaret Colin) velger å slenge på røret. David, som fortsatt bærer gifteringen, må oppgitt innse at selv kjærlighet ikke kan forhindre dommedag. Heller ikke Will Smiths knyttneve, som her ble gjort berømt 30 år før det famøse prisutdelingsslaget. Hva skal verden gjøre nå?
Tilbake i 1996 ble Independence Day hypet opp i månedsvis i riksdekkende medier, med bilder av Det hvite hus i flammer, før klassikeren inntok tronen som årets store sommerblockbuster. Likevel måtte vi her hjemme i Norge vente helt til høsten før vi fikk se den. Slik var nå livet som nordmann den gang – 15 år før strømming for alvor begynte å levere filmer hjem i stuen.
Satt på spissen var romvesener, ved siden av alle prepubertale utfordringer, det eneste vi ungdommer «fryktet» den gang i vår lek med virkelighetsflukt. Muren var for lengst falt, Russland så seg nødt til å trekke seg ut av Tsjetsjenia samme år, og Donald Trump var ikke annet enn en av mange selvpromoterende forretningsmenn som klistret navnet sitt på litt for mange bygninger. Hvem skulle tro at mannen med gjesterolle i Hjemme alene 2 ville ende opp som en av verdens mektigste menn? Reality-sjangeren var ikke funnet opp den gang, og verdensveven var noe kun nerder hadde satt seg inn i. Det var tider, det!
Livet handlet mye om spektakulære kinoopplevelser, uten de altfor store forventningene til et manus som ga særlig mening. Western-sjangeren var nærmest likvidert med den brutale og solide Unforgiven noen år i forveien. Nå ønsket vi popcorn og en bekymringsfri hverdag – noe Independence Day leverte til gagns.
Hvordan kan rominvasjon forbindes med en bekymringsfri hverdag?
Jo, Independence Day handler om en rominvasjon, men humoren skaper både flir og himling med øynene. «Du vil vel ikke dø som en jomfru» lirer en av ungdommene fra seg. Bevares. Det er så sprøtt at det umulig kan være sant. AKA: bekymringsfri moro, virkelighetsflukt, en pose smågodt i mørket – veldig godkjent.
Filmen holder seg ganske bra, om man tar konteksten og tidsperioden med i betraktningen. Den gang var det banebrytende visuelle effekter, godt hjulpet av at det amerikanske forsvaret ikke ønsket å samarbeide med filmskaper Roland Emmerich for tilgang til eksempelvis kampfly. Avslaget kom, om ryktet er korrekt, fordi Emmerich nektet å fjerne Area 51 fra manuset. Det hele ble løst med en – den gang – imponerende bruk av CGI i kampsekvensene. Det ble visst også en langt billigere løsning.
Independence Day var, sammen med Jurassic Park (begge med Jeff Goldblum som advarer om farer som lurer – kanskje vi bør begynne å lytte til ham?), med på å sette katastrofefilm og sci-fi tilbake på kinokartet. Likevel ble underholdningsverdien av bygninger som knuses heller kortvarig, for fem år senere ble verden vitne til at tvillingtårnene raste sammen. Filmen ville nok aldri blitt laget i dette formatet i årene etter terrorangrepet.
Jeg minnes filmen som en gøyal virkelighetsflukt vi storkoste oss med på kinoen, men jeg klarer ikke helt å flykte inn i filmen 30 år senere. Kontrastene mellom en Donald Trump i Det hvite hus og den håpefulle, mer Obama-lignende presidenten i Independence Day gjør meg mer trist. Virkelighetsflukten uteblir. Forbasket voksenfakter. Likevel: da Obama slo gjennom som et friskt vindpust for rundt 20 år siden, slo det meg at han hadde lignende taleferdigheter som president Whitmore i filmen – en mann som var på ballen.
Det er her filmens verdi skinner frem, sett med dagens briller. Den bærer et budskap og et håp om et USA som, i møte med en destruktiv overmakt, blir en samlende internasjonal kraft. Romvesener er en mer underholdende trussel enn krig, pandemier og menneskeskapte klimaendringer, som ekspertene den gang advarte oss mot. Jeg elsket USA den gang, takket være det filmer som dette formidlet – selv med alt sitt tull og tøys. Nå blir dessverre parodien mer synlig.
Som virkelighetsflukt er filmen god å ha. Den har nostalgiske verdier og skuespillere som vet å få mest mulig ut av det lille de er gitt å spille på. For håpefulle sjeler (som meg) er det jo ikke utenkelig at mennesker igjen samler seg og står imot alt som møter oss.
