Jeg var i ferd med å scrolle forbi mailen fra Disney Press Office om at Predator: Badlands kommer. Jeg takler ikke skumle filmer, derfor har jeg aldri sett en eneste Predator-film. Ikke fordi jeg synes de er dårlige – men siden jeg er en av dem som gjemmer meg bak puten og sjekker at døren er låst fire ganger etterpå, så frister det lite.
Men så… så jeg navnet «Elle Fanning»… og stoppet opp.
For når Elle Fanning – som jeg har elsket i alt fra House til We Bought a Zoo til The Great og alt imellom – dukker opp, da snakker vi. Jeg dristet meg derfor til å se traileren til Predator: Badlands, som sjarmerte meg i senk mellom blodspruten og, tør jeg si det? Noe jeg kanskje må se på kino…
En ny vri på et kjent univers
Predator: Badlands er regissert av Dan Trachtenberg (Prey), og skal være det nyeste kapittelet i Predator-franchisen. Filmen har eksklusiv kinopremiere i november, og det virker som de har valgt en noe annerledes vei enn tidligere, så kanskje det er håp for meg å overleve visningen.
Handlingen er lagt til en fjern planet i en fremtid vi knapt kan forestille oss, hvor Thia (Elle Fanning) ifølge traileren ikke akkurat er en klassisk actionhelt. Hun får på et eler annet vis kontakt med en ung Predator, utstøtt fra klanen sin, og sammen legger de ut på en reise for å finne den ultimate motstanderen som visstnok ikke kan bli drept. Det hele er nok fortsatt mørkt, fremmed og uhyggelig, jeg har ingen vrangforestillinger der, men det virker også som det kan være noe emosjonelt å hente her – kanskje – og også noe dypt menneskelig…Mellom en robot-ting og et alien… Jeg vet ikke hva jeg selv sier, tydeligvis.
I tillegg til Fanning, ser vi også Dimitrius Schuster-Koloamatangi i en sentral rolle. Detaljene rundt hans karakter er fortsatt litt hemmelige, men basert på traileren virker det som de to kanskje danner et forhold drevet av overlevelsestrang og (kanskje) allianser på tvers av artsgrenser, men med tydelige undertoner av mistillit. Som alle stor kjærlighetshistorier skal begynne med (Jeg vet, men jeg prøver å overtale meg selv til å se den!)
Fra ren jakt til følelsesmessig thriller?
Det er lett å tro at Predator: Badlands bare er en ny unnskyldning for å vise avansert teknologi og blodige kamper. Men alt tyder på at denne filmen bygger videre på den nyanserte stilen vi så i Prey, som også ble regissert av Trachtenberg. Det handler ikke bare om hvem som kan slåss best – det handler om identitet, tilhørighet og overlevelse på mer enn én måte.
Elle Fanning har aldri valgt enkle eller typiske roller. Derfor virker det nesten poetisk at hun nå fronter en film som forsøker å gjøre noe nytt i et univers mange kanskje har avskrevet som «gammel action». For nye fans (kanskje meg?), kan Badlands bli inngangsporten til Predator-verdenen. Og for gamle fans? En frisk retning som fortsatt respekterer arven. Det er jo lov å håpe.
Så… skal jeg tørre å se den?
Jeg kommer fortsatt til å hoppe i setet og forbanne meg selv litt. Kanskje til og med ha en jakke å gjemme meg bak. Men denne gangen skal jeg se Predator. Ikke bare fordi den ser kul ut, men fordi det faktisk virker som det er noe mer her. Og fordi Elle Fanning er med. Og fordi traileren er skikkelig, skikkelig bra. Og fordi popcorn og smågodt.
Fortell meg at du ikke også blir litt fristet, I’ll wait:
